Vekstens grenser

I år et det 50 år siden Limits to Growth (Vekstens grenser) kom ut. Bokens forutsigelser har ikke inntruffet, og de tiltak den anbefalte for å redde verden er langt fra å være satt i verket.

Bokens hovedbudskap var at eksponentiell vekst ikke er mulig i en begrenset verden. Det er en selvfølge og dermed lite interessant. Mer interessant er spørsmålet om vi plutselig, uforutsett og uforberedt møter vekstens grenser.

Ressurser

Analysen bygget på en modell av verdensøkonomien frem mot år 2100. Boken fokuserte på fem variabler: befolkning, produksjonskapital, utvinning av ikke-fornybare ressurser, matproduksjon og forurensing. Alle disse fem har vokst sterkt de siste par hundre årene eller så, men de kan ikke vokse i det uendelige.

Matproduksjonen setter grenser for befolkningsveksten. Det finnes ikke uendelig mye av metaller eller fossile brensler, og dermed kan ikke produksjonskapitalen vokse i det uendelige. «Forurensing» er en uensartet sekkepost, men «i skuddet» den tiden boken ble skrevet. Hvem husker ikke svoveldioksid og sur nedbør som skulle forvolde omfattende skogsdød i Europa. Det viste seg siden ikke å stemme.[PK/N1] [RH2] 

Kommende katastrofe

Diagrammer som viste modellens resultater ble flittig presentert i boken. Leseren ble fortalt at det ikke dreide seg om prognoser og derfor ble årstallene på tidsaksen utelatt, men ikke desto mindre ble det flere steder nevnt at et katastrofalt sammenbrudd ville finne sted innen hundre år. Verdens befolkning ville bli redusert på grunn av matmangel, og mineraler og fossile brensler ville bli uttømt slik at produksjonen ville falle.

Og nu er det altså gått et halvt hundre år. Likevel ser vi lite til den kollapsen Limits to Growth forutsa og som burde være like om hjørnet ifølge dens diagrammer. Den katastrofen Limits to Growth spådde er nu erstattet av en annen en, klimaforandringer, men det var ikke tema i boken.

Befolkningsveksten avtar

Hva er det da som har gått galt, for å si det sånn? Verdens befolkning vokser fortsatt, men vekstraten pr. år har avtatt, som følgende tabell viser:

1960-70	1.96 %
1970-80	1.87 %
1980-90	1.76 %
1990-00	1.48 %
2000-10	1.25 %
2010-20	1.15 %

Fortsetter det slik, kan verdens befolkning nå en topp like før neste århundreskifte, men da er vi også blitt mange, over 11 milliarder, 40 prosent flere enn vi er nu. Vil det bli mat nok til alle?

Så langt har verdens matvareproduksjon holdt tritt med befolkningsveksten. Det har den gjort takket være bedre plantetyper, mer effektive maskiner og mer bruk av gjødsel.

Det finnes fortsatt meget upløyd mark og skog som kan brennes for å få dyrkbar jord eller beiteland. At det vil kunne føre til færre villdyr og ditto planter vil sikkert bekymre dem som setter «biologisk mangfold» foran menneskelige behov. Det kan da være på sin plass å nevne at uten massive monokulturer med mekanisk såing og høsting ville det ikke være mulig å brødfø de nærmere 8 milliarder mennesker som nu bor på jorden.

Selvkorrigerende

Det faktum at befolkningsveksten har falt så pass meget som den har gjort aktualiserer spørsmålet om befolkningsveksten er selvkorrigerende og faller til et bærekraftig nivå lenge før katastrofen inntreffer. Limits to Growth drøftet ikke den muligheten.

Det selvkorrigerende element i befolkningsveksten skal ikke overdrives; det dreier seg om milliarder av ukoordinerte beslutninger tatt av enkeltmennesker, med ett unntak: Kina.

Det kan være mange grunner til at folk ønsker færre barn: kvinnenes frigjørelse er en slik; de vil ikke lenger la seg bruke som fødsels- og omsorgsdyr. Prevensjonsteknikk er en annen; det er blitt lettere å unngå uønskte svangerskap. Mange barn er ikke lenger nødvendige for å hjelpe til på gården, og de færreste bor efterhvert på landet. Barnedødeligheten er gått ned, og det er ikke lenger nødvendig å få mange barn for å sikre slektens overlevelse. Alle disse forandringene har oppstått som følge, direkte eller indirekte, av økonomisk vekst, så det er ikke langsøkt å hevde at økonomisk vekst har iboende korreksjonsmekanismer.

Ingen av de ikke-fornybare ressurser ser ut til å være i nærheten av å gå tom. Efter 150 år med oljeutvinning har vi oljereserver nok for 50 års utvinning med uforandret utvinningstakt. En eller annen gang vil det vise seg vanskeligere å finne nye reserver, men vi er ikke der ennu og ingen vet når vi kommer dit.

Faktisk dreier mye av dagens debatt seg om at de oljereserver som alt er oppdaget kunne bli verdiløse fordi verden vil dreie sitt energiforbruk bort fra fossile brensler.

Når det gjelder mineraler er den største bekymring for tiden de enorme behov for enkelte mineraler (litium, kobber, aluminium og flere) som overgangen til vind- og solenergi vil utløse.

Forurensingen, den uensartede sekkepost, synes ikke å være blitt alvorligere de siste 50 årene. Utslipp av svoveldioksid fra elektrisitetsproduksjon er kraftig redusert. Luften i storbyene er blitt langt renere i verdens rike land, og vil antakelig også bli det i verdens fattige og middels rike land når de har vokst ytterligere, eliminert kronisk fattigdom og tatt seg råd til å bruke renere prosesser til industri- og kraftproduksjon.

Kinas vekst

For litt over 50 år siden (1968) var Kinas BNP pr. capita ca. 2% av hva det var i USA, ifølge Limits to Growth. I 2020 var det nesten 20%. Utviklingen har gått stikk i strid med forutsigelsene i Limits to Growth, som så for seg at gapet mellom fattig og rik i verdenen bare ville bli større.

Men på ett punkt har Kina fulgt oppskriften i Limits to Growth. Kina har kontrollert befolkningsveksten; det har tillatt kun ett barn per familie og brukt sterke virkemidler for å sørge for at dette påbudet blir fulgt. Resultatet har ikke alltid vært hyggelig; det er en god del flere menn enn kvinner i de aldersgrupper som er blitt omfattet av ettbarnspolitikken enn hva som er å forvente hvis barn av begge kjønn hadde samme overlevelsesrate efter fødselen.

Et annet, mer positivt resultat av ettbarnspolitikken er at den sannsynligvis har fremmet økonomisk vekst. Det er ikke uvanlig at foreldre som bor «på landet» overlater barnene til besteforeldrene og drar til industribyene ved kysten for å arbeide i fabrikk. Dette lar seg gjøre med bare ett barn, men blir straks vanskeligere med to eller flere.

Et sentralt punkt i Limits to Growth var å stoppe befolkningsøkningen. For å oppnå dette ble det foreslått at fødselsraten skulle tilpasses dødsraten; det skulle ikke fødes flere barn enn det døde av eldre mennesker. Forestilte man seg at alle verdens land ville bli enige om en slik politikk? Mange rike land har ikke noe overbefolkningsproblem, i flere rike land har folkemengden stagnert eller endog minsket de siste årene. Og hvis denne politikken skulle gjelde globalt, men ikke land for land, hvordan forestilte man seg at de nødvendige fødsler skulle fordeles landene imellom? Hva med tilsynelatende utilsiktede virkninger som mangelen på kjønnsbalanse i Kina?

Radikal usikkerhet

I sin bok Radical Uncertainty viser John Key og Mervin King hvordan vår evne til å forutsi fremtiden begrenses av vår egen erfaring. Vi er simpelthen ute av stand til å forestille oss ting som er fullstendig ukjente for oss, men som for våre efterkommere eller endog for oss selv i en senere livsfase er de største selvfølgeligheter.

De gir noen gode eksempler. Smarttelefonen er et opplagt sådant. Tom Watson, IBMs direktør, skal i 1940-årene ha sagt at han kunne forestille seg et verdensmarked for 5 datamaskiner. I 1896 sa Kelvin, den tidens kanskje mest fremragende fysiker, at han ikke hadde den ringeste tro på luftfart med andre midler enn i ballong.

Vår evne til å se inn i fremtiden er fortsatt like begrenset som før, men det er kommet nye teknikker for å gjøre spådommene mer troverdige ved å gi inntrykk av imponerende bakenforliggende viten. Limits to Growth fortjener berømmelse kanskje først og fremst fordi den var et pionerarbeid i så måte. Ved bruk av matematiske modeller og på den tiden imponerende grafiske fremstillinger ga den inntrykk av imponerende bakenforliggende kunnskap og ditto pålitelighet. Alt eftersom tiden har gått har dens spådommer latt vente på seg. Og har de ikke gått i oppfyllelse før hundreårsjubileet, har de slått fullstendig feil. Men når man kommer så langt gidder antakelig ingen å skrive om det; de fleste kommer da til å være opptatt av om FNs Klimapanels spådommer har slått til.

Publisert i "Forskningspolitikk", Hefte 2, 2022.

Ideologienes næringsverdi

 Verdenspressen skriver at krigen i Ukraina vil føre til betydelig reduksjon i eksport av korn og andre matvarer. Dette vil i sin tur føre til prisøkning og kanskje endog hungersnød i fattige land hvor kjøpekraften er minst og egen produksjon likeså.

For oss som er kommet litt opp i årene lyder dette litt pussig. Vi husker nemlig at Sovjetunionen, hvorav Ukraina jo var en del, i mange år var ute av stand til å brødfø seg selv. Sovjetunionen måtte gjentatte ganger kjøpe korn fra vestlige land fordi deres egen produksjon ikke strakk til.

Noen tall, tatt fra FAOs database, belyser problemet. I 2020 eksporterte Ukraina 18 millioner tonn hvete. Importen var ubetydelig (11 tusen tonn). Russland eksporterte mer enn dobbelt så meget (37 mill. tonn). I 1986, året efter at Gorbatsjov kom til makten, importerte Sovjetunionen hele 14 millioner tonn hvete og eksporterte 1 million tonn, mest til Kuba. Så noe dramatisk må ha skjedd med landbruket i Russland og Ukraina siden kommunismens fall. Her har vi enda ett eksempel på udugeligheten til det kommunistiske system. Går vil enda lengre tilbake i historien, kan vi lese om den massive hungersnød som oppsto efter at kollektivjordbrukene ble innført. Før kommunismen var Ukraina ett av verdens kornkamre, og efter kommunismens fall kom de efterhvert dit igjen, inntil Putin satte i gang med sine forsøk på å gjenreise Tsarveldet.

Noen land er begynt med tiltak for å møte den utfordringen at ukrainsk korn og andre matvarer kan forsvinne fra verdensmarkedet. I Daily Telegraph den 23. mai ble det rapportert at den britiske regjering snart ville komme med et lovforslag om å tillate genetisk modifiserte plantevarianter som er mer motstandsdyktige mot sykdommer enn andre varianter eller trenger mindre gjødsel og vann. Dette kan britene gjøre takket være at de ikke lenger er EU-medlemmer og bundne av EUs forbud mot genetisk modifiserte organismer.

EU er ikke alene om å la ideologer fra miljøbevegelsen påvirke sin jordbrukspolitikk i skadelig retning. For noen uker siden falt det korrupte og inkompetente regimet på Sri Lanka. Ett av deres tiltak var å gå inn for organisk jordbruk og forby import av kunstgjødsel og midler mot ugress. Resultatet ble at produksjonen av ris falt med 14% og prisene steg med nesten 50%. Produksjonen av te, landets nest største eksportartikkel, falt også (jfr. kronikk av Sadanand Dhume i Wall Street Journal 13. mai 2022).

Ideologienes næringsverdi er betydelig overdrevet.

 

Bærekraft – vår tids hellige ånd

 Det er et kristent ritual å påkalle faderen, sønnen og den hellige ånd. Når det gjelder faderen og sønnen er konteksten relativt klar, men det er verre med den hellige ånd. Ikke overraskende har det gjennom tidene oppstått en ekspertise som skal forklare oss hva den hellige ånd er. Noen finner forklaringene rimelig diffuse. De er ikke blitt så mye bedre med tiden.

Kristendommen er på våre kanter ikke lenger hva den var. Det betyr ikke at religiøse forestillinger er blitt svakere, de har bare endret form. Den mest utbredte forestilling av den typen i dag kunne kanskje enkelt kalles for miljøverneri. Den setter naturen over mennesket og innser ikke at vi er kommet dit vi er fordi vi har lært oss naturens lover og gjort den til vår tjener så langt det lar seg gjøre. Kontrasten mellom opplysningen og religionen var sterk, og den er ikke mindre grell mellom opplysningen og miljøverneriet.

Den nye religion har selvsagt sine egne idoler som rituelt må påkalles. Ett av disse er bærekraft. Jo flere som sliter med å forstå hva det er, jo flere er det også som forsøker å forklare det. Det har oppstått en hel profesjon av bærekraftseksperter, akkurat som den armé av teologer som forsøker å forklare hva den hellige ånd er for noe. Å påkalle bærekraft er blitt et krav til bedrifters rapportering, akkurat som det er i kirken å påkalle den hellige ånd.

Bærekraftsbegrepet har sin opprinnelse i boken Limits to Growth og i Brundtlandkommisjonens rapport. Limits to Growth forestilte seg at befolkning og produksjon ville vokse eksponentielt inntil menneskeheten plutselig møtte veggen og det hele ville ende med et plutselig kollaps. Den tiden når det vil skje er ikke så langt unna ifølge boken, og vi venter spent. Brundtlandkommisjonens bidrag var et typisk politisk og meningsløst kompromiss; nutidens behov skulle tilfredsstilles uten å være på bekostning av fremtiden. Som om noen hadde den evne å se langt inn i fremtiden?

Og hva kunne egentlig bærekraft være? Er det noe som gjentar seg år efter år til evig tid? Det ville være et fullstendig stagnert samfunn. Kanskje middelalderssamfunnet ville være en god kandidat? Men man hadde jo på den tiden både pest, hungersnød og kriger som gjentok seg med ujevne mellomrom. Så fikk vi den industrielle revolusjon og påfølgende enestående utvikling fra elendighet til overflod. Den prosessen pågår fortsatt og er ikke kjennetegnet av repetisjon av identiske forløp, men av stadige forandringer, stort sett til det bedre. Er den bærekraftig eller ikke? Hva sier våre moderne teologer, bærekraftsekspertene?

Det er ikke til å undres over at bærekraftsekspertene er mange og har det travelt. Og det er heller ikke til å undres over at bærekraftsproblemet blir overlatt til bedriftenes kommunikasjonsavdelinger. Deres rolle er jo å fremstille ting i bedriftenes interesse, om det så er fakta eller fiksjon.

Publisert på Finansavisens debattsider 7. mai 2022

Vi slåss til den siste ukrainer

Så skjedde det likevel. Russland invaderte Ukraina. Jeg trodde ikke det ville skje. Jeg trodde Putin hadde mer å vinne på å eksponere hvor dypt splittet NATO er, at de hverken kunne eller ville sette hardt mot hardt, at han gjennom trusler kunne oppnå internasjonal anerkjennelse av Krim som en del av Russland og aksept for Ukrainas nøytralitet i skyggen av storebror Russland. Men han invaderte likevel.

Hva har han så oppnådd? Han har tilsynelatende fått sveiset NATO sammen til en enighet man ikke trodde var mulig. Han har fått tyskerne til å fordoble sitt forsvarsbudsjett. Han har utløst omfattende boikott av Russland, finansielt og handelsmessig og endog litt mer. Den russiske hærs fremferd har vekket avsky verden over. Var det dette han ønsket, eller i det minste regnet med som en mulighet? Dertil kommer at den russiske hær har vist seg overraskende lite effektiv. Noen steder har ukrainerne drevet den tilbake, andre steder har de ytet en så kraftig motstand at byer som Mariupol og andre er blitt lagt i grus. Forestillingen om den russiske hær som en uimotståelig krigsmaskin har fått seg en alvorlig knekk.

Alt er imidlertid ikke som synes. NATO-landene har forsynt ukrainerne med avanserte våpen, som sikkert forklarer mye av hvorfor de har holdt ut så lenge, men denne våpenhjelpen har hatt noen underlige begrensninger. NATO-landene har ikke vært villig til å avstå russiskproduserte kampfly til Ukraina. Man kan spørre hva som er den prinsipielle forskjell på kampfly og avanserte raketter.

Det er selvsagt i NATOs interesse å la Ukraina påføre Russland så store tap som mulig. Det er forståelig at NATO-landene forsøker å få det til med så liten risiko for seg selv som mulig, la Ukraina ta de store tap, men særlig tappert er det ikke. Kanskje det hadde vært ønskelig å provosere Russland til å angripe mål i et NATO-land? Dermed hadde NATO fått et påskudd til en omfattende gjengjeldelse innenfor Russlands grenser. Ville Russland vært interessert i å provosere til en full atomkrig heller enn å ta tapet? Selv truer russerne med atomkrig, men de er ikke alene om å ha atomvåpen.

Med den nuværende ledelse i Russland skal man være forberedt på litt av hvert. Den har uten foranledning angrepet et naboland, den har satt i gang en løgnpropaganda som overskrider alle grenser i uforskammethet, og de har utelukket enhver fri nyhetsformidling i eget land. Kontrasten mot amerikanernes krigseskapader i Vietnam og Irak kunne ikke vært større, det var helst på fjernsynsskjermene USA tapte Vietnamkrigen.

Russernes naboer, også Norge, må være forberedt på at en militær konflikt må utkjempes med dem før eller senere. Da kan krigen i Ukraina være en god anledning til å påføre dem en skade de seint ville glemme og som ville virke avskrekkende. Men det reiser spørsmålet hvem skal gjennomføre gjengjeldelsen? De europeiske land har antakelig hverken evne eller vilje. Tysklands militærmakt er ikke hva den en gang var. Frankrike kjører stadig sine solospill og har aldri vært en pålitelig alliert i NATO. Polen og de baltiske land derimot har sin erfaring med russisk overherredømme i frisk hukommelse og mangler ikke motivasjon. Men ingenting ville skje uten amerikansk ledelse, og i Europa er de langt hjemmefra.

Den enighet man ser i NATO for tiden er skjør og betinget av øyeblikkets opphisselse. Den er heller ikke fullstendig. Erdogan poserer som en fredsmekler og tilsynelatende nøytral, selv om han leder et NATO-land. Han er jo tross alt en autokrat av samme støpning som Putin. En annen en av det slaget, Viktor Orban i Ungarn, vil ikke tillate våpentransport til Ukraina over ungarsk territorium. Tyskerne vil ikke stoppe leveransene av gass fra Russland, det ville jo gi et økonomisk tilbakeslag, arbeidsledighet og rasjonering av gass og elektrisitet. Hva er da det mot hva ukrainerne må tåle? De tyske lidelser ville for så vidt være en velfortjent lærepenge for den hodeløse energipolitikk Tyskland har ført de siste tiårene.

Man kan gjøre seg tanker om hva som ville være en ønskelig slutt på denne krigen. Øverst på den listen står Russland som en rykende ruinhaug, med Putin og hans kompanjonger begravd under ruinene eller hengt som krigsforbrytere. Det var intet mindre som skulle til for å ødelegge Nazityskland og det imperialistiske Japan. Opp av de ruinene steg to siviliserte og demokratiske mønsterland, takket være amerikansk klokskap. En slik slutt på det russiske monster er dessverre lite realistisk og ville kreve atskillig mer ødeleggelse enn Annen verdenskrig, som var ille nok.

Den sannsynlige utgang av krigen er at ukrainerne blir nedkjempet og landet deres lagt i ruiner. Muligens vil russerne slå seg til ro med å erobre det østlige Ukraina og innlemme det i Russland. Om det påfølgende vennskap mellom de to broderfolk kan man gjøre seg tanker.

Så smått vil alt kunne gå tilbake til det gamle. Tyskland vil kunne fortsette sine kjøp av gass fra Russland og andre land normalisere sitt samkvem med Russland. Men hvis denne krigen skal ha noen nytte for den verdensorden som oppstod efter Annen verdenskrig er det nettopp dette som ikke må skje. Russland må fryses ut av det gode selskap så lenge Putin og hans klikk sitter ved makten og en stund derefter, inntil et nytt russisk lederskap får vist hva det er godt for. NATO-landene må bygge opp en militærmakt som er mer enn en vits og i stand til å slå tilbake et sannsynlig russisk angrep og påføre Russland et forsmedelig nederlag. Dette krever at NATO-landene sakter farten på velferdskarusellen eller reverserer den for å få råd til de forsvarsutgifter som er nødvendige. Det krever også at NATO-landene innser at de står overfor større eksistensielle problemer enn hypotetiske og usannsynlige klimaforandringer i en fjern fremtid og stopper de kostbare utgifter de pådrar seg for å legge om energiforsyningen i «grønn» retning. Noen tror at krigen i Ukraina vil akselerere denne energiforandringen, siden de europeiske land, Tyskland i særdeleshet, vil forsøke å frigjøre seg fra russisk gass. Det spørs om ikke den heller fører til at de europeiske land møter veggen fortere enn de ellers ville ha gjort, at det går opp for dem at sol- og vindenergi ikke er i stand til å forsyne dem med pålitelig energi, og at den må støttes med gass- eller kullkraft. Et sannsynlig utfall er en renessanse for både atomkraft og kull- og gasskraft, i hvert fall hvis folk vil slippe å fryse i vintermørket og fortsatt ha arbeidsplasser å gå til.

Formue på godt og ondt

 Den 30. januar trykket Washington Post en interessant historie. Den handlet om Leon Cooperman, en av USAs 745 billionærer. Det dreier seg om en mann godt oppe i pensjonsalderen, og i en slik alder må man ha en hobby som man har råd til. En billionær må vel ha råd til det meste. Og hva gjør så Cooperman? Kjøper og selger verdipapirer med en så god fortjeneste at pengene ruller inn og billionene baller på seg. Det meste av dagen går med til dette; det begynner med en telefonsamtale med megleren i New Jersey om hvordan det har gått, og det blir gjerne flere telefonsamtaler i løpet av dagen om samme emne. Det blir ikke mye tid til svømmebassenget i villaen i Florida; det har ikke vært i bruk en god stund. Tiden går med til kjøp og salg av aksjer og hvordan det går i markedene; dette er blitt livets innhold.

Har vi da å gjøre med en onkel Skrue som snur på hver skilling og sørger for at lite eller ingenting strømmer ut fra pengebingen? Aldeles ikke. Coopermans nest største hobby er å skrive sjekker, gi av sin formue til diverse veldedige formål. Det dreier seg ikke om småpenger; 150 millioner til et sykehus i New Jersey, 50 millioner til collegestipend for ungdommer i Newark, 40 millioner til Columbia Business School, 40 millioner til Hunter College, 30 millioner til teatervirksomhet, 20 millioner til Jewish Family Fund, 20 millioner til sykepleie, 15 millioner til Food Banks, o.s.v. Det kunne sikkert vært mer; formuen bare vokser og vokser.

Likevel får Cooperman en del mindre vennlig post. «En dag kommer vi efter deg og andre slike med høygafler.» «Våkn opp, drittsekk, du og din ubegrensede grådighet er grunnproblemet i vårt samfunn».

Cooperman synes dette er urettferdig, og ikke bare fordi han har gitt sjenerøst til veldedige formål. Han kommer selv fra små kår, sønn av fattige innvandrere. Han var arbeidsom, gikk ikke på privatskole, og finansierte sin utdanning med lån. Han jobbet gjerne 80 timer i uken. Det var jobben i et investeringsfond som gjorde ham rik, han var heldig med sine transaksjoner og tjente penger både for seg selv og andre. Han har tjent sine penger på ærlig vis, de kommer fra lovlig finansvirksomhet og ikke fra handel med narkotika eller annen kriminell virksomhet, Coopermans penger er ikke stjålet fra noen.

Coopermans historie vekker en del spørsmål om formue og finans. Ser vi bort fra arv, er formue belønning for initiativ og hardt arbeid. Fra et samfunnsperspektiv er spørsmålet om arbeidet er nyttig. Det finnes de som har bygget opp formue med kriminalitet. De fortjener lite sympati. Men de er forhåpentligvis langt flere som har bygget opp formue gjennom lovlig og samfunnsnyttig virksomhet; gjennom teknologiske nyvinninger, som Bill Gates og Steve Jobs, og før dem Henry Ford og Thomas Edison, for å nevne de mest fremtredende. En verden uten Microsoft og Iphone, biler og elektrisk lys, hadde vært en god del fattigere. På de hjemlige trakter har vi laksekonger og skipsredere og utallige mange andre. Uten det som ga grunnlaget for deres formue hadde Norge vært meget fattigere.

Coopermans historie vekker også spørsmål om samfunnsverdien av de finansielle markeder. Hvilke verdier skapes ved at han ringer en aksjemegler og tjener noen millioner på å flytte sin formue fra den ene aksjepost til den andre? Det er ikke akkurat åpenbart, men kanskje er den slags nødvendig følge av at vi i det hele tatt har finansmarkeder. Man kan se på det som et nødvendig onde; uten finansmarkeder fungerer ikke den moderne økonomi så godt, men finansmarkedene skaper også sine egne problemer som diverse finanskriser fra tid til annen lar oss erfare.

Er så ujevn formuesfordeling et gode eller et onde? Uten penger blir ingenting investert, og særlig ikke i ny og usikker teknologi. Det er ikke nødvendigvis Cooperman og slike aksjehandlere som kanaliserer penger inn i slik virksomhet, men pengesterke investorer, «venture capitalists». De er særdeles tallrike i USA og en av grunnene til at amerikansk økonomi er i særklasse innovativ. Det er ingen tilfeldighet at de fleste teknologiske landvinninger har sin opprinnelse der.

Venstreorienterte politiske debattanter ynder å fremstille «rikinger» som opplagte skatteobjekt. De legger liten vekt ved hva som ligger bak formuesoppbygging. Det har sin opplagte bakgrunn i det som er politikeres forretningsmodell; de pålegger oss skatt og gir oss velferd tilbake. Det er to prinsipielle spørsmål som bør diskuteres i den forbindelse. For det første om det kanskje er vel så klokt å la oss beholde mer av våre penger og heller skaffe oss velferden selv. For det annet om ikke en ujevn formuesfordeling er en nødvendig drivkraft i økonomien, ikke bare som belønning for ærlig arbeid, men også som en kilde for investeringer som sikrer videre økonomisk vekst.

Putin og Ukraina

 Man kan gjøre seg mange tanker over det pågående diplomatiske spill om Ukraina. Som f.eks. hvor uforskammet det går an å bli. Putin og hans lakeier opptrer med stor patos som den forurettede part. De lar forstå at de frykter en invasjon fra Ukraina og NATO, og at NATOs utvidelse østover er en sikkerhetstrussel overfor Russland. Denne forurettede part meddeler med sørgmodighet at den kanskje må foreta «militær-tekniske» tiltak. Og dette er det samme Russland som i 2014 sendte sine grønnkledte menn, uten insignier, til Krim og overtok den med militær makt i løpet av dager, det samme Russland som hjalp ukrainske separatister å starte en krig i det østlige Ukraina og har holdt det gående til dags dato.

Det er kanskje først og fremst i Tyskland man finner de såkalte «Russlandverstehern», folk som mener seg forstå og som har sympati for Russland som den forurettede part. Vi finner dem også i Norge, først og fremst på den såkalte venstreside av politikken. De har aldeles rett i at stormakter kan gjøre sine krav gjeldende i en helt annen grad enn mindre stater, at stormakter gjør krav på, og har makt til, å sørge for at deres naboer ikke utgjør noen trussel for dem, og skifter ut deres regjeringer om og når de finner det påkrevet. Slik har verden tradisjonelt vært og slik er den fortsatt, med visse modifikasjoner som den vestlige verden med USA i spissen innledet efter den Annen Verdenskrig. At det regelstyrte internasjonale samkvem mest bare er kakepynt er et realpolitisk respektabelt synspunkt, men at dets målbærere skal være prominente figurer på den såkalte venstreside er en smule overraskende. Man skulle tro at nettopp de hadde en viss sympati med et regelstyrt heller enn et stormaktstyrt internasjonalt samkvem. Det er vanskelig å kvitte seg med den mistanke at deres sympati med stormaktsvelde til største delen tilfaller Russland, de later til å være mindre begeistret for amerikansk hegemoni.

To spørsmål trenger seg på når det gjelder det pågående spill rundt Ukraina:

1.       Hva ønsker Putin å oppnå?

2.       Hva blir konsekvensene når det hele er over?

Hva ønsker Putin å oppnå?

Putin har ikke gjort noen hemmelighet av sitt syn at Sovjetunionens kollaps var en av den nyere tids største katastrofer. Med det mener han nok ikke kollapset av det kommunistiske eksperiment, men heller Russlands kollaps som stormakt. Tapet av Ukraina er nok det ømmeste punkt i det kollapset. Ukraina er et stort land, folkerikt og rikt på naturressurser. Sist sommer engasjerte Putin seg i skriverier om hvor katastrofalt for Russland tapet av Ukraina var og hvordan Ukraina kulturelt og sproglig ikke er noe annet enn en del av Russland. Man spørre hvorfor? Under den lange tid Ukraina ble styrt fra Russland snakket alle de ukrainere som gjorde karriere i Tsarveldet og senere Sovjetunionen russisk; det var vel like naturlig som at de nordmenn som gjorde karriere den gangen Norge ble styrt fra Danmark snakket dansk. Det har jo da også satt sine spor i Norge, man kan sågar spørre om norsk er noe annet enn en variant av dansk? Med diverse rettskrivningsreformer har man dog lyktes å gjøre forskjellen litt mer iøynefallende. Efter at Ukraina ble selvstendig har ukrainerne begynt å bruke det man ellers ville ha kaldt variant av russisk som sitt eget sprog, kanskje ikke helt forskjellig fra Norge efter at landet ikke lenger var en del av det danske rike.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at Putins store prosjekt er å føre Ukraina tilbake til mor Russlands favn. Noen ville kanskje si la den russiske bjørn slå sine klør i byttet. Det er liten tvil om at Russland rent militært ville være i stand til å erobre Ukraina, og oppmarsjen av over 100.000 godt rustede soldater langs Ukrainas grenser alt fra Svartehavet til Hviterussland og dets grense mot Polen er jo et tegn på hva som kan være i emning. Men en invasjon av Ukraina ville koste Russland dyrt og ikke være det ideelle utgangspunkt for et godt forhold mellom den ukrainske befolkning og deres russiske herrer.

Mer begrensede mål er ikke urimelige. Kanskje vil Putin være fornøyd med å få internasjonal anerkjennelse for at Krim er en del av Russland. Flertallet av befolkningen er jo russere, og den russiske Svartehavsflåte er stasjonert der. Kanskje ukrainerne ville mene dette er et godt utgangspunkt, særlig hvis Russland slutter å støtte separatistene i Luhansk og Donetsk, slik at Ukraina igjen får kontroll over disse landområdene. Det var jo forresten ukraineren Khrusjtsjov som i sin tid «gav» Krim-halvøyen til Ukraina, så provinsens ukrainske legitimitet kan trekkes i tvil.

Men kanskje er Putins hovedmål å splitte NATO. Han vet like godt som alle andre at NATO er dypt splittet, at det ligger mer enn bare et dypt og bredt Atlanterhav mellom USA og Europa. Det er USA som er den militære ryggrad i NATO; det har i mange år vært en pågående konflikt mellom amerikanerne og europeerne over de sistnevntes militære bidrag til NATO. De fleste har Trumps forhold til NATO og Europa i ferskt minne. Det dreide seg til dels om penger til forsvar, og den uoverensstemmelsen oppstod ikke med Trump. Trump mente at europeisk forsvar først og fremst måtte være en sak for europeerne selv, men faktum er at det er ikke europeerne i stand til, i hvert fall ikke mot Russland, som ikke bare har atomvåpen, men formidable militære styrker for øvrig, ikke minst mannskap. Den europeiske del av NATO er da også desperat efter å oppnå en overenskomst med Putin, som jo viser seg i franske og tyske lederes reiser til Moskva. At Frankrike lenge har hatt en lunken holdning til NATO er velkjent; ingen ringere enn Macron selv erklærte alliansen for hjernedød for noen år siden. Selv dro han med sin egen hjerne på besøk til Putin og ser ut til å ha hatt med seg noen ideer som ble godt mottatt av Putin.

Og så var det Tyskland. De har med sin energipolitikk stilt seg beleilig til for utpresning fra Russlands side. Tyskland er i ferd med å stenge ned sine atomkraftverk, og deres satsning på sol- og vindenergi makter ikke å erstatte kjernekraften, da må man ty til kull og russisk gass. Russerne har kuttet ned på sine gassleveranser for å vise hvilke pressmidler de har, med den konsekvens at energi- og særlig gassprisen har gått i taket. Det skal ingen stor fantasi til for å forestille seg den begeistring tyskerne måtte ha for å utsette seg for ytterligere press fra Russland i form av reduserte gassleveranser; dette har de allerede fått kjenne på. Tyske straffetiltak mot Russland ved ikke å kjøpe russisk gass ville først og fremst være selvplageri. Dermed er Tysklands interesser diametralt motsatte de amerikanske; amerikanerne ønsker å sette Russland på plass og vise at de er dem overlegne når det kommer til militær og økonomisk makt. Tyskland kommer ikke til å støtte deres bestrebelser med noen stor glede. Det Putin har oppnådd så langt er å blottlegge NATOs indre splid og kanskje splitte denne alliansen formelt med tid og stunder.

Hva blir resultatet?

Svaret på dette spørsmålet er selvsagt kritisk avhengig av hva som skjer. Hvis russerne invaderer, har de forspilt det siste av den goodwill de måtte ha i vesten. De kommer nok til å få problemer med ukrainerne, kanskje ikke så ille som i Afghanistan, men sabotasje og annet den slags må de regne med. Det er aldri hyggelig for en statsleder å presidere over en liten men vedvarende strøm av soldatkadaver i likposer fra en geriljakrig, som endog utkjempes i det man vil kalle hjemland. Et så ekstremt utfall kunne endog styrke det splittede NATO og får tyskerne til å revidere sin katastrofale energipolitikk, og da i særdeleshet reversere avhengigheten av russisk gass.

Men hvis utfallet av spillet blir en eller annen diplomatisk overenskomst, kan Russland ha meget å vinne. Kanskje kan de få en internasjonal anerkjennelse av Krim som en del av Russland. Kanskje de får ett eller annet sludder i dokuments form om at ukrainsk medlemskap i NATO ikke er aktuelt, som det jo vitterlig heller ikke er. En slik løsning kan være drøftet i disse dager, av Putin og Macron og deres medarbeidere. Det ville antakelig bli presentert som en europeisk løsning, og Macron vil ta det han kan av æren av å ha fått det til. Amerikanerne kunne bli sure og NATOs splittelse dypere enn noen gang før. Tyskland ville fortsette sin kritiske avhengighet av russisk gass, og hva som måtte skje med Ukraina gir de ikke meget for.  Kanskje sender de noen flere hjelmer og sykehusutstyr til Ukraina.

Og mye ville være som før, europeerne ville puste lettet ut, og Putin ville ha vunnet en betydelig seier.

En verdensordning under press

 Det er klare paralleller mellom den internasjonale situasjon i våre dager og den som rådet i mellomkrigstiden. Den gangen vernet de stormakter som kom seirende ut av første verdenskrig om den verdensordning de hadde stablet på bena efter krigen. Det efterlot tre utilfreds stormakter, Tyskland, Italia og Japan. De brøt gjentatte ganger mot Nasjonenes Forbund, uten at de stormakter som skulle garantere dets vedtak foretok seg noe særlig. Til slutt innså de at dersom de ekspansjonslystne makter skulle stoppes måtte det krig til.

I vår tid er det Russland og Kina som er ekspansjonslystne. Parallellen mellom Russland og mellomkrigstidens Tyskland har lenge vært sterk og urovekkende. En fordums stormakt som er blitt kraftig vingeklippet, i Russlands tilfelle selvforskyldt, men det er ikke vanskelig å overbevise den vanlige russer om at de vestlige makter blåste til ilden og gjorde alt de kunne for bryte opp det som en gang var Sovjetunionen og endog Tsarveldet i sine bestandsdeler. Det Russland har prøvd i over ti år, og prøver fortsatt, er å gjøre de land de mistet, eller deler av dem, til lydriker. Antakelig oppfatter mange russere, og kanskje et stort flertall, disse kravene som berettiget. De mange russere som bosatte seg i de baltiske stater i Sovjettiden utgjør en urovekkende parallell til det tyske mindretall som bodde i Sudetenland i mellomkrigstidens Tsjekkoslovakia.

Kina har alt siden kommunistene tok over gjort krav på Taiwan og ser på den som en kinesisk provins. Internasjonale organisasjoner kan ikke omtale Taiwan som annet enn «kinesisk provins». Videre gjør Kina krav på flere øyer i Sør-Kinahavet og andre steder. Deres økonomiske erobringstokter i Afrika og Asia er også velkjent, og likeså deres formidable oppbygging av militær styrke de siste årene.

De vestlige lands respons til dette har sterke paralleller til Vestmaktenes tannløse opptreden i mellomkrigstiden. Sanksjonene mot Russland efter at de tok over Krim-halvøyen har hatt meget begrenset effekt og i hvert fall ikke maktet å reversere russernes erobringstokt, hverken på Krim eller i Øst-Ukraina. Trusler om mer av det samme hvis de skulle finne på å invadere Ukraina virker lite troverdige. Hvem tror, f.eks., at europeerne skulle prøve å straffe russerne ved å nekte å kjøpe russisk gass? Europas innbyggere er nok lite lystne på å fryse i vintermørket; da får russerne heller marsjere inn i Ukraina, og alt vil være i skjønneste orden så lenge de holder seg unna grensene til Vesteuropa.

En av de skarpeste kritikerne av den politikk Vestmaktene drev i mellomkrigstiden var E.H. Carr. Han arbeidet i mange år i det britiske utenriksdepartement (Foreign Office) og opprettholdt i en periode et professorat opprettet til ære for Woodrow Wilson, hovedarkitekten bak mellomkrigstidens verdensorden. Det var unektelig et paradoks at Carr skulle inneha en stilling opprettet til ære for Wilson, hvis gjerning han kritiserte så skarpt. Carr hadde liten sans for den slags symbolpolitikk som består av sanksjoner uten virkning; skulle man opprettholde den verdensordning man ønsket og så seg tjent med, måtte man være villig til å bruke de nødvendige maktmidler. Han hadde ikke annet enn forakt til overs for den utopiske politikk som setter sin lit til vedtekter og regler som ingen er villig til å bruke de maktmidler som skal til for å sette i verket.

Det var selvsagt gode grunner til at mellomkrigstidens Vestmakter ikke hadde særlig lyst til å sette de nødvendige maktmidler bak sine vakre ord. Krigstrettheten efter første verdenskrig var påtakelig. Den alminnelige mann og kvinne i disse landene, som jo hadde demokratisk styresett, ønsket seg bedre levestandard og fremtidsutsikter. Nuværende generasjon i NATOs medlemsland ser i enda mindre grad sin fremtid som kanonfôr på europeiske eller andre slagmarker. Dertil kommer at befolkningen i disse landene består i økende grad av folk i ikke-arbeidsfør alder, og mange er ikke en gang i stand til å ivareta sine elementære behov. I normale tider kan det være vel og bra, men under andre forhold blir slike pasifistiske land valset over av mer aggressive makter med tilstrekkelig overskudd av yngre befolkning som til med finner krig et attraktivt alternativ eller lar seg oppildne til slike aktiviteter av patriotisme eller ideologisk overbevisning.

Ifølge Michael Cox i et forord til en nylig utgave av Carrs The Twenty Years’ Crisis, identifiserte Carr tre kritiske forhold som må være tilstede for å gjøre en politisk krise farlig: (i) stormakter utenfor den etablerte verdensorden, (ii) en dyp og varig forstyrrelse av den globale økonomi, samt (iii) en hegemonisk makt som er uvillig eller ute av stand til å garantere den etablerte orden med nødvendige maktmidler. Det er ikke langt fra at disse forholdene er tilstede. Russland og Kina ser på seg selv som utenfor den verdensordning USA og deres allierte har skapt. I disse dager setter Putin amerikanerne på prøve; det skal bli interessant å se hva kommer ut av samtalene om Ukraina mellom russerne og amerikanerne nu i januar. Det kan bli ubehagelige nyheter for norsk forsvarspolitikk. Den er nemlig tuftet på at amerikanerne griper inn hvis russerne forsøker seg på et angrep mot Norge. Våre politikere har forhåpentlig klart for seg at amerikanerne kun er interessert i slike eventyr hvis de har ambisjoner om å opprettholde den verdensordning de stablet på bena efter annen verdenskrig. Har de ikke det, vil de nok finne at Norge ligger litt for langt hjemmefra for å risikere amerikanske soldater.