Oljesubsidier

Det har nesten gått sport i å hevde at norsk oljenæring er subsidiert. Foreløpig rekord innehas av Knut Bergo, BI, som finner at oljeskattepakken av 2020 gir subsidier på 100 millioner kroner årlig. Et mer nøkternt anslag gis av Åsmund Sunde Valseth, partner i Vista Analyse, 68 milliarder kroner over ti år, ifølge artikkel i Dagens Næringsliv den 16. oktober.

Bakgrunnen for Valseths anslag er en definisjon av subsidier fra selveste Finansdepartementet. Ifølge den er subsidier «unntak og særordninger som representerer en fordel for de som omfattes, sammenlignet med å bli skattlagt etter de ordinære reglene eller etter hovedprinsippene for skatte- og avgiftssystemet.» Denne definisjonen leder jo umiddelbart til spørsmålet hva som er «ordinære» regler. Hadde skattepakken av 2020 blitt den nye normal er saken klar, men så ille gikk det heldigvis ikke.

Vanligvis oppfatter vi subsidier som støtte til ulønnsom produksjon. Det interessante spørsmål er om oljeskattepakken resulterte i investeringer i hva som ellers ville vært ulønnsomme prosjekter. Det har ingen påvist så vidt jeg vet, men det ville være et interessant forskningsprosjekt i seg selv. Det er ikke nok å påpeke at oljeskattepakken førte til at staten betalte 90% av oljeinvesteringene gjennom uteblitt skatt, mens den forsynte seg med «kun» 78% av inntektene. Det er velkjent at slike skattekiler kan føre til investeringer som gir mindre avkastning enn selskapene normalt krever, men det er ikke dermed sagt at det faktisk vil inntreffe.

Ellers er denne mytebildningen om subsidiering av oljenæringen et merkelig fenomen, all den stund olje- og gassutvinning har gitt oss et oljefond så stort at vi har problemer med å bruke alle de pengene som representerer forventet årlig avkastning. Er det noen som tror at den pengebingen er kommet i stand gjennom statens subsidiering av petroleumsnæringen? Det ville i så tilfelle minnet om den gangen Baron von Münchhausen, etter eget utsagn, hevet både seg og sin hest opp av en hengemyr ved å rive seg selv i håret.

En inspirasjon til denne mytebildningen kan være den famøse publikasjon som det internasjonale valutafond ga ut for noen år siden og handlet om subsidiering av fossile brensler. Et verre makkverk skal man lete lenge etter. Det ble satt en fiktiv pris på alle tenkelige skadevirkninger av bruk av fossile brensler, mens fordelene ble systematisk utelatt. Med et slikt utgangspunkt var det ikke vanskelig å komme frem til et ønsket resultat. Noen kan ha latt seg imponere av at Valutafondet sto som utgiver av denne rapporten, men på rapportens forside ble det presisert at metode og konklusjon var på forfatternes egen regning.

Publisert i Finansavisen 28. oktober 2024

Renaissance for kjernekraft?

Financial Times har nylig (16. oktober) brakt interessante nyheter om kjernekraft. Google har bestilt seks, eventuelt syv, små modulære kjernefysiske reaktorer fra selskapet Kairos Power. Amazon har kjøpt seg inn i et annet selskap (X-Energy) som utvikler samme type reaktorer. Microsoft har forpliktet seg til å kjøpe elektrisitet over en 20-års periode fra reaktoren på Three Mile Island hvis eieren (Constellation Energy) velger å starte den på nytt. Det var nettopp denne reaktoren som bidro til å sette kjernekraft i vanry ved et uhell i 1979 som førte til nedstenging.

Det er to ting som forklarer disse selskapenes interesse for kjernekraft. For det første vil efterspørselen efter elektrisk strøm øke formidabelt i forbindelse med etablering av nye datasentre, til stor del drevet av utviklingen av kunstig intelligens. For det annet ønsker disse selskapene kraft fra kilder som ikke slipper ut kulldioksid og som i tillegg er pålitelige, i motsetning til sol- og vindkraft som er avhengig av vær og trenger kostbar reservekraft når de ikke leverer.

Det er særlig verdt å merke seg at det dreier seg om profittdrevne selskaper som tar sine valg ut fra teknologi, pålitelighet og omkostninger. Det er noe ganske annet enn offentlige ministre og byråkrater som satser skattebetalernes penger på sine ideologidrevne yndlingsprosjekter. Det stiller det grønne skiftet som europeiske politikere og byråkrater holder på med i et lite flatterende lys.

Publisert i Finansavisen 21. oktober 2024

Norge og et «fredselskende» USA

 Erik Solheim har en interessant reiseskildring fra USA i DN den 20. august. Han har møtt mange Trump-velgere og funnet ut at de er noen hyggelige mennesker, i motsetning til Trump selv. Han ser frem til en mindre krigersk president som prioriterer folk på hjemmebane i stedenfor diverse engasjementer rundt om i verden. Kort fortalt, en mindre ambisiøs amerikansk imperialisme med skarpere fokus på det som skjer på hjemmebane.

Et spørsmål Solheim ikke kommer inn på er hva dette ville innebære for norsk sikkerhetspolitikk. Det er jo ingen hemmelighet at den til syvende og sist er basert på amerikanske ambisjoner om å dominere verden i den grad det lar seg gjøre. For hva skulle ellers få dem til å sende sine soldater for å rydde opp i problemer som kunne tilstøte oss langt nord i Europa og langt borte fra USAs territorium, nesten like langt som Taiwan, som Solheim informerer oss USA ikke har noen interesse av og burde overlates til sin egen skjebne.

Det er nærmest en naturlov at land med stor industriell slagkraft forsøker å dominere ikke bare sine nærområder men også fjerne for å fremme sine interesser. Mindre land prøver å orientere seg i maktkampen mellom stormaktene som best det går og som best tjener deres interesser. I den kampen som foregikk under den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen fant både Norge og mange andre europeiske land seg godt til rette under amerikansk proteksjon. Det var ikke i Norges interesse å la sovjetiske interesser og samfunnssystem dominere innenfor egne grenser.

Rivalisering mellom stormakter opphører ikke hvis amerikanerne begrenser sine ambisjoner, det fører bare til at andre stormakter, i første rekke Kina, men også Russland, prøver å ekspandere inn i det tomrom amerikanerne efterlater seg. Russland ville ta for seg så meget av Europa som de klarer å fordøye. De tidligere europeiske stormakter er hverken i stand til eller villige til å bruke militærmakt utenfor egne grenser og knapt nok innenfor.

Noen synes likevel å tro at EU kunne overta tomrommet amerikanerne ville efterlate seg i Europa. Det er en illusjon, av mange grunner. Uansett burde man stille seg spørsmålet hva europeiske land eventuelt ville har for interesse av å forsvare Norge mot russisk krenkelse. Det måtte da helst være energi. Europa vil for lang tid fremover være interessert i norsk olje og gass. Dessuten vil de gjerne bruke norsk vannkraft som batteri for sin egen upålitelige vindkraft. Det er momenter å ta med seg for forberedelsene til en svekket amerikansk imperialisme. For øvrig ville de europeiske land klare seg utmerket Norge foruten.

Publisert i Dagens Næringsliv 21. august.

Et klimanøytralt forsvar

Regjeringen har lagt frem en ambisiøs plan om styrking av norsk forsvar. Det er høyst forståelig, på bakgrunn av den pågående krig i Ukraina. Det overraskende er at den ikke kom tidligere; krigen i Ukraina begynte jo for alvor i februar 2022 og har aner helt til okkupasjonen av Krim i 2014.

En ting glitrer imidlertid med sitt fravær i regjeringens pressemelding om satsingen på forsvaret, nemlig klimafotavtrykket. Skal de nye fregattene drives med ammoniakk eller endog med batterier som et stadig økende antall av norske ferger? Skal flyene gå på biobrensel? Skal stridsvognene gå på batteri? Det står ingenting om ladestasjoner for stridsvogner i pressemeldingen, og kanskje har man tatt lærdom av hvordan det går med bussene i Oslo i vinterkulden; krigen kan jo endog bryte ut om vinteren.

Kontrasten til regjeringens pressemelding om samferdsel, som ble lagt frem et par uker tidligere, kunne ikke vært større. Der gis klimamålene en fremtredende plass. Flyene skal gjøres klimanøytrale, selv om man sier lite om hvordan, tungbiltransporten skal elektrifiseres (den kan kanskje sammenlignes med stridsvognene), og skipsfarten skal bli grønnere.

Kanskje er det viktigere å redde eget skinn enn å redde verden når det kommer til stykket.

Oljefondet redder ikke Ukraina

Denne, i litt annen versjon, falt Dagens Næringsliv for tungt for brystet. Det skal bli spennende å se hvor vi står om ett år, d.v.s. i mars 2025.

Flere har tatt til orde for å fravike Handlingsregelen og bruke noe av Oljefondet til å kjøpe våpen til Ukraina. Forslaget virker lite gjennomtenkt og bør ikke tas til følge.

Til dette er det flere grunner. Ukrainernes problem er først og fremst at de vestlige land ikke har vært villige til å gi dem de våpen de trenger for å vinne krigen mot Russland. All den stund amerikanere, tyskere og andre ikke er villige til å gi Ukraina langdistanseraketter og fly som kunne latt russerne smake sin egen medisin på eget territorium har det liten betydelse om Norge er villig til å kjøpe disse våpnene for å gi til Ukraina. Støtten til Ukraina fra vestlig side har vært halvhjertet og nølende og langt på efterskudd. De vestlige land har vært villige nok til å la det ukrainske blod flyte, men å gi dem de våpen de trenger har de ikke turt. En velvillig tolkning er at de ikke vil provosere Putin til å ta i bruk atomvåpen. Det er vel og bra, men han omgås neppe med selvmordstanker. Den efterhvert forsiktige opptrapping fra vestlig side har da heller ikke ført til bruk av russiske atomvåpen.

Ukraina er nu kommet dithen at de antakelig kommer til å lide et strategisk nederlag. Gjenerobring av russisk kontrollert territorium er neppe noe de selv tror på. Det mest optimistiske krigsslutt vi kan se for oss i dag er at Ukraina må gi fra seg Krim og de to fylkene russerne formelt har inkorporert. Russerne vil undertegne en erklæring om respekt for Ukrainas nøytralitet og selvstendighet, som vil kunne vise seg like meget verd som den erklæringen med samme innhold de undertegnet i forbindelse med at Ukraina ga opp de atomvåpen de arvet fra sovjettiden. Ukraina blir forespeilet medlemskap i EU i en fjern fremtid, om da ikke EU har falt fra hverandre i mellomtiden. De får neppe medlemskap i NATO, men det spiller kanskje ingen stor rolle; Donald Trump blir antakelig USAs neste president, og hans fremtidsplaner for NATO er velkjente.

Et verste scenario er at russerne bryter igjennom de ukrainske forsvarslinjer og ødelegger det de har lyst til av Kiev og andre ukrainske byer. Så går det ned et nytt jernteppe ved Ukrainas vestgrense. Antakelig stopper de ikke der, men inkorporer også Transnistria og Moldova. Da går jernteppet ned tilsvarende lengre vest.

Så var det størrelsesordenen. Ifølge Instituttet for internasjonal økonomi i Kiel var støtten til Ukraina i toårsperioden 15. januar 2022 til 15. januar 2024 på 278 milliarder amerikanske dollar. Det har åpenbart ikke vært nok. Oljefondet er på nesten 1700 milliarder amerikanske dollar og dermed seks ganger så stort som støtten til Ukraina, men hvor meget skal vi bruke av det til dette edle formål? Norge er faktisk blant de landene som har gitt mest til Ukraina i forhold til BNP så vi har ingenting å skamme oss over.

Handlingsregelen har tjent oss godt. Den er ett av få tilfeller hvor bærekraftig politikk kan gis et ikke-trivielt innhold, og den har satt Norge i en særstilling blant ressursrike land. Takket være Handlingsregelen kan den overgående oljerikdom bli til glede for kommende generasjoner. Det ville være tragikomisk om Oljefondet ble skuslet bort, om enn bare delvis, på et militæreventyr som synes å ha få sjanser til å lykkes og som vi ikke har den minste kontroll over.

Fiskeriforvaltning og fiskeripolitikk

Trykt i Bergens Tidende søndag 24. mars 2024

Lørdag den 16. mars hadde Bergens Tidendes Lørdagsmagasin en meget interessant artikkel om en ung fisker, Erik Gåsvær. Han ble i sine yngre dager rådet fra å bli fisker; det var ikke et yrke som ga et skikkelig utkomme, enn si status. I dag har han ved 33 års alder en inntekt som kan måle seg med oljebransjen. Han later ikke til å angre på sitt yrkesvalg. Hans historie er ikke enestående; Bergens Tidende har bragt lignende historier før.

Bak dette ligger, som avisen også forklarer, et forvaltningsregime for fiskeriene som bygger på omsettelige fiskekvoter. Dette har gjort det mulig for folk som både er dyktige fiskere og har god forretningssans å arbeide seg opp til det sjikt som kunne kalles lønnsadel. Det er dem godt forunt; de har ikke sittet med hendene i fanget eller drevet med tastetrykk.

Forskjellen er stor fra de tingenes tilstand jeg husker fra den tid jeg kom til Norge i 1975. Den gangen levde norske fiskere av almisser fra staten. De arbeidet like hardt som de alltid har gjort, men en uhensiktsmessig fiskeripolitikk gjorde det umulig for dem å leve av den inntekt de fikk fra deres fangster alene. Norsk fiskeriforvaltning hadde på det tidspunkt ikke fullt ut tatt inn over seg det faktum at havets rikdom er begrenset. Stadig bedre teknologi økte presset på fiskeressursene, og for sildebestanden resulterte dette i et totalt sammenbrudd. Hvis fiskerne skal få en levelig inntekt av sitt yrke må deres antall begrenses, og jo mer desto raskere den teknologiske utvikling går.

Allerede i 1950-årene begynte man å subsidiere fisket med statlige midler. Dette ble sågar formalisert i en avtale mellom Norges Fiskarlag og Stortinget. Fra å ha vært en lønnsom eksportnæring på markedsmessige betingelser ble fiskerinæringen en stadig sultnere gjøkunge. Det var årvisse forhandlinger om fiskeristøtte og det gikk fra galt til verre; støtten ble bare større og større. Slik var det nødt til å gå all den stund man ikke hadde sørget for en effektiv adgangsbegrensning til næringen. De adgangsbegrensninger som efterhvert kom var ineffektive og en slags sosialpolitikk; ingen skulle bli rik og alle skulle bli mest mulig like. Det var kanskje ikke en uventet filosofi all den stund mesteparten av lønnsinntekten i realiteten kom fra statskassen.

Efterhvert ble det større forståelse for at dette var en absurd ordning. Fiskeriforvaltningen ble i voksende grad tuftet på individuelle fiskekvoter. Det var ganske naturlig, i og med at fiskebestandene forvaltes med en totalkvote for hver bestand. Hva var da mer naturlig enn å stykke opp disse kvotene i individuelle kvoter? Ikke bare er det naturlig, men også tvingende nødvendig for å forhindre et destruktivt kappfiske om en totalkvote. For å sikre et bedre samsvar mellom fiskeflåtens kapasitet og tilgjengelige kvoter ble de individuelle kvoter tillatt omsatt, om enn med restriksjoner. De som skaffet seg en dyr og effektiv båt kunne dermed kjøpe seg driftskvoter som tillot effektiv bruk av båten. Og de som ønsket å forlate næringen kunne sikre seg en pensjon ved å selge de kvotene de hadde. Gjennom denne ordningen har det skjedd en imponerende omstrukturering og effektivisering av fiskeflåten.

Denne ordningen er dessverre truet av politikere som ikke kan holde fingrene fra fatet og la lønnsomhet bestemme hvem som skal ha og ikke ha fiskekvoter. Regjeringen la for noen uker siden frem en «Kvotemelding» for Stortinget hvor den foreslår å ta kvoter fra den havgående og mest lønnsomme flåten for å gi til kystfiskere. Det er for så vidt ikke helt overraskende; det er flere kystfiskere enn havfiskere og i politikken er det jo stemmene som teller.

På enkelte områder har politikerne lært seg den lekse at det er å foretrekke å la profesjonelle og markedskreftene avgjøre økonomiske forhold. Ikke minst har man tatt dette inn over seg i pengepolitikken. En gang bestemtes renten av politikere. Nu bestemmes den av Norges Bank, men Norges Bank kan ikke ignorere markedskreftene. Dessverre har man ikke fullt ut tatt inn over seg denne leksen i fiskeripolitikken. Det som må gjøres er å ta politikken ut av «fiskeripolitikken». Da sitter vi igjen med fiskeriforvaltning. Fiskeriforvaltning er i prinsippet enkel; la biologisk ekspertise bestemme hvor mye det er tilrådelig til enhver tid å høste av fiskebestandene og la lønnsomheten bestemme med hva slags båter og utstyr fisken skal tas og bringes i land. Det er dette som har gjort det mulig for Erik Gåsvær og mange andre å skaffe seg et levelig utkomme av å fiske.

Trump som fredspresident

Professor George Chabert ved NTNU har mange interessante poenger i sin artikkel i BT den 3. februar. Ett av dem er at Donald Trump er undervurdert som fredspresident. Det anføres at han nok kommer til å trekke USA ut av NATO og avvikle USAs sikkerhetsgaranti for Europa. Kanskje det, men da er spørsmålet hva slags fred vi vil få.

Hva Ukrainakrigen gjør klart er at Russland ikke skyr noen midler for å erobre de land de anser seg tjent med å legge under seg. Det eneste som vil stoppe dem er troverdig militær trussel. Professor Chabert synes å mene at noen av Russlands naboer klart hører hjemme i dets interessesfære og kanskje endog innenfor den russiske grense; hans uttalelser om de baltiske stater tyder i hvert fall på det. Det finnes jo historisk presedens, og om den teller, så omfatter den antakelig også Finland. Russerne har tidligere vist interesse for Norges isfrie havner, så det er all grunn til å tro at de eventuelt ville forsyne seg av Nord-Norge; spørsmålet er om de ville stoppe allerede nord for Trondhjem. Skulle den amerikanske sikkerhetsgaranti bortfalle, er russernes evne til å fordøye det eneste som ville stoppe deres fremmarsj i Vesteropa. De ville nok stoppe lenge før de kom til Atlanterhavet; det ville nok bli litt for mye bry for dem å bestyre tyskere, franskmenn, nederlendere og andre; disse ville nok kunne avfinne seg med en vasallstatus med en viss frihet, omtrent som Finland i Sovjetunionens glansdager. Men Nord-Norge kunne de nok beherske uten altfor store problemer.

Noen synes å sveve i den villfarelse at Europa, eller endog EU, kunne tråkke i de skoene Trump eventuelt efterlater seg. Det er en illusjon, av flere grunner. Europas militærmakt er en skygge av hva den en gang var og vil ta lang tid å bygge opp. Det finnes ingen europeisk identitet; europeere identifiserer seg fortsatt med sin nasjonalstat, som jo er tuftet på etnisitet. Bortsett fra evnen, så er europeiske stater neppe motivert til å forsvare andre stater med mindre det ligger klart i deres interesse, og med den europeiske imperialismes død er det neppe å forvente. Dertil kommer at europeisk befolkningsstruktur ikke inviterer til omfattende krigsinnsats. For det må man ha et tilstrekkelig overskudd av ungdom i sin beste alder som kan ofres på slagmarken om så er nødvendig. Det har ikke Europa; de har en aldrende befolkning og sliter med å ha nok folk i arbeidsfør alder. Så har vi den statsfinansielle side av saken. De fleste europeiske land, og de skandinaviske i særdeleshet, prioriterer å betale folk for å drive dank heller enn å la fattigdom drive dem til å søke eget utkomme, om enn aldri så dårlig betalt. Og så skal vi ikke glemme klimafobien og bestrebelsene efter å legge om vår energiforsyning til dyr og upålitelig sol- og vindenergi, penger som heller burde vært brukt på å ruste opp vårt eget forsvar.

Det er selvsagt et paradoks, som professor Chabert og andre har påpekt, at USA skal være sikkerhetsgarantist for rimelig velstående land som i Vesteuropa. Som både Donald Trump og Jens Stoltenberg er skjønt enige om, burde europeerne i det minste betale litt mer av kalaset. Det er selvsagt amerikanernes imperialistiske ambisjoner som har fått dem til å dekke en så pass stor del av regningen; hvorfor skulle de ellers være villige til å sende sitt utstyr og risikere sine soldaters liv så pass langt hjemifra? Noen synes å ha en viss aversjon mot amerikansk imperialisme samtidig som de finner seg godt til rette i skyggen av den. De bør tenke igjennom situasjonen på nytt; vi vesteuropeere har et interessefellesskap med amerikansk imperialisme og har hatt det lenge. Vårt problem med Trump er at han er en dårlig imperialist, kanskje mest p.g.a. sin generelle uegnethet som statsleder. Han får dårlige skussmål av John Bolton, en utpreget imperialist som for en tid tjente som sikkerhetsrådgiver for Trump og fikk oppleve hans dårlig tenkte krumspring på nært hold.

Vi kommer ikke unna det faktum at verden alltid vil være dominert av de stater som har størst militær og industriell makt. Vi bør først som sist stille oss spørsmålet hvem vi er best tjent med å være i skyggen av. Det pågår nu et omfattende maktskifte i verden når det gjelder industriell og politisk makt. Det går ut over USA, som lenge har vært verdens ledende stormakt. Russland er ikke den mest fremtredende kandidat for å overta USAs posisjon. Det er egentlig en dårlig nyhet for oss, fordi det betyr at amerikanerne ikke lenger identifiserer Russland som sin hovedutfordrer og blir dermed mindre interessert i å motarbeide utvidelse av Russlands interessesfære.

Trykt i Bergens Tidende 8. februar 2024