Mitt syn på klimaspørsmålet

(Jeg ble nylig kontaktet av en student ved Universitetet i Bergen som vill ha et interview i forbindelse med en masteroppgave om Klimarealistene. Jeg foreslo isteden å sende henne et skriv med mine synspunkter på saken, hvilket hun var interessert i, og siden har jeg ikke hørt mer.)

Mitt syn på klimaspørsmålet tar, naturlig nok, utgangspunkt i sammenhengen mellom bruken av energi og økonomisk vekst. Kulldioksid er den viktigste av klimagassene, og størsteparten av utslippene kommer fra fossile brensler. Når man så tar i betraktning at over 80% av verdens primærenergi kommer fra fossile brensler, spør man seg hvordan det kunne være mulig å redusere bruken av disse energibærerne til omtrent null uten at det fikk konsekvenser for vår levemåte og videre økonomisk vekst i utviklingslandene. Svaret på det er ganske enkelt; det lar seg ikke gjøre, i hvert fall ikke i overskuelig tid. Vi har i nesten tredve år snakket om nødvendigheten av å utvikle fornybare energikilder. Mye er blitt investert i solsellepaneler og vindkraft. Resultatet er magert. Disse energikildene bidrar ikke med mer enn 3% av vår primærenergi, så det er åpenbart langt frem. Eneste troverdige erstatning for fossile brensler er kjernekraft, men merkelig nok synes den ikke å ha mye vind i seilene blant dem som er opptatt av klimaspørsmålet.

Det er også relevant å merke seg at verdens utviklingsland er påfallende lite opptatt av å redusere utslipp av klimagasser. Isteden øker de sitt forbruk av fossile brensler år efter år og dermed sine utslipp med i noen tilfeller tosifrede prosentsatser pr. år. Forklaringen er åpenbar; de har ikke til hensikt å bli hengende fast i fattigdommen, og alternative energikilder er for dyre og upraktiske. Heller ikke verdens rike land har så altfor meget å skryte av. Tyskland er det land som kanskje har satset mest bevisst på overgang til fornybar energi, men de tyske utslippene av kulldioksid har forblitt på stedet hvil de siste ti årene eller mer. Årsakene er to: (i) De må bruke kull når solen ikke skinner og vinden ikke blåser, og (ii) de har også begynt å stenge ned kjernekraftverkene. Det siste er det dummeste de kunne finne på hvis de var opptatt av klimaspørsmålet. Nedgangen i kulldioksidutslipp i andre rike land, som f.eks. England og USA, skyldes overgang til naturgass i kraftverkene og også det at de nu importerer mye av de energiintensive varer de forbruker fra utviklingsland.

Dersom verden skulle mene alvor med å redusere utslippene av kulldioksid, så måtte vi gå tilbake flere tiår i levestandard og sette kroken på døren for økonomisk vekst i utviklingslandene. Da blir det naturlig å stille spørsmålet om ikke kuren er verre enn sykdommen. Det er da også den konklusjon jeg er kommet frem til.

Og så til sykdommen. Det hevdes at verdenstemperaturen vil stige med et flertall grader mot slutten av dette århundre hvis vi ikke reduserer utslippene av klimagasser kraftig. Dette er basert på flere klimamodeller som blir behørig referert i rapportene fra FNs Klimapanel. Vi har jo snart 30 års erfaring med disse modellene, så det første man spør seg er hvor godt deres forutsigelser har stått seg over denne perioden. Den femte rapporten fra FNs Klimapanel i 2013 viste en figur (IPCC Fifth Assessment Report I, s. 1011) som sammenlignet prognosene fra et antall klimamodeller med den virkelige oppvarming. I den kunne man se at den virkelige temperaturutvikling har krøpet langs bunnen av det intervallet klimamodellenes spådommer faller innenfor. Klimapanelets rapport mente faktisk at dette var en utfordring for klimavitenskapen. Et oppdatert diagram («Climate Models vs Observations: 2019 Update av Ross McKitrick, University of Guelph, November 11, 2019) viser at overensstemmelsen mellom klimamodellenes forutsigelser og faktisk temperaturutvikling ikke er blitt noe særlig bedre.

Dette forteller i hvert fall meg at klimaets sensitivitet for kulldioksidkonsentrasjon er langt mindre enn antatt. Faktisk er klimapanelets anslag på dette meget usikkert; de snakker om et intervall fra 1 til 5 grader (sensitiviteten er oppvarming til følge av fordobling av klimagasser i atmosfæren). Jeg prøver jo å følge litt med i diskusjonen blant vitenskapsfolk om disse spørsmålene og har fått med meg at det er vidt forskjellige syn på hvor stor denne sensitiviteten er, men alle er enige om at den er usikker. Det blir da påpekt at denne sensitiviteten er følsom for hvor mye mer vanndamp det blir i luften ved høyere global temperatur. Dette er meget usikkert, og ikke har vi noe erfaringsgrunnlag å vise til heller; denne presumptive økningen i vanndamp og dens effekter er programmert inn i klimamodellene. Vanndamp er nemlig den langt viktigste klimagassen, og en prosentvis liten økning i vanndamp kan få store konsekvenser for temperaturen. Flere klimavitenskapsfolk har påpekt at det er denne tilbakevirkende effekten fra økt vanndamp som forårsaker de modellerte katastrofetemperaturer heller enn den direkte effekten av økt konsentrasjon av kulldioksid i atmosfæren.

En annen årsak til at klimamodellene har bommet kan være at den oppvarming vi har sett ikke er noe annet enn naturlig variasjon. Klimaet i verden har alltid variert. Vi hadde den lille istid fra ca 1300 til 1800. Verst var det i 1600 årene. Det var antakelig like varmt eller varmere i Vikingetiden enn det er nu. Disse variasjonene i temperatur har man selvsagt ikke målt, men de gjenspeiles i treringer og mye annet som indikerer vekstforholdene så og så langt tilbake i tid. Jeg vokste opp i nærheten av Europas største isbre (Vatnajökull). Jeg overdriver bare litt hvis jeg sier at jeg så den smelte foran øynene på meg. Den har trukket seg tilbake flere kilometer på en del hold; det er en 200 meter dyp lagune hvor det i 1900 var flere hundre meter tykk isbre, og fjell har kommet opp av isen. Det tyder jo på oppvarming. Men så er det det at breen skred frem i årene før 1800. Gårder og tun ble ødelagt. Av islandske breforskere har jeg lært at Vatnajökull i landnamstiden godt kan ha vært betraktelig mindre enn nu. Og så har vi varmeperioden i 1920 og -30 årene hvor issmeltingen på Svalbard og på Grønland var omtrent som nu.

For meg synes det åpenbart uråd å si med noen sikkerhet hvor mye av oppvarmingen i den senere tid er menneskeskapt og hvor mye som skyldes naturlige variasjoner vi ikke får gjort noe med. Ingen meg bekjent nekter at drivhusgasser kan ha en oppvarmende effekt på atmosfæren; uenigheten gjelder hvor stor denne effekten er, og klimamodellenes manglende treffsikkerhet indikerer at den ikke er særlig stor.

Og så da til konsekvensene. Hva vil skje til følge av en oppvarming på si eller så mange grader? Her er usikkerheten enda større. Mennesket har jo tilpasset seg klimaforhold som er svært forskjellige; vi er spredt over hele kloden fra Thule til Terra del Fuego og alt der i mellom. Endret klima vil kreve tilpasning. Noen steder kan det bli varmere, andre kanskje koldere, og noen steder kan det bli tørrere og andre våtere. Det er på ingen måte klart for meg at summen av dette trenger å bli noe negativt. Noen steder kan det bli vanskeligere å dyrke vårt korn eller hva det måtte være, andre steder vil det dyrkbare areal ekspandere mot nord. Vi ser allerede ekspansjon i dyrking av soyabønner mot nord i USA og Canada for eksempel. Det ser ut for meg som det avgjørende spørsmål må være hvordan våre muligheter til å dyrke det vi trenger vil påvirkes av klimaendringer. Foreløpig øker fortsatt verdens produksjon av korn og annet som vokser på marken. Ellers gjør vi det meste innendørs, i oppvarmede eller nedkjølte omgivelser alt eftersom. Til og med husdyrene våre har vi innendørs når været blir for koldt eller varmt. Det vil vi fortsette med uansett hva som skjer med klimaet.

Når det gjelder oss her på berget tror jeg konsekvensene av moderat oppvarming (og det tror jeg er hva som er på gang) vil til største delen bli positive. Mindre ufyselige vintre som folk flykter fra så godt de kan, varmere somre, lengre vekstsesong. Det er kanskje ingen tilfeldighet at norsk elendighet faller sammen med koldere klima (den lille istid) og norsk storhetstid med varmere perioder (Vikingetiden, tiden efter 1800).

At vi antakelig ville tjene på et varmere klima er én grunn til at norsk klimapolitikk er temmelig uforståelig. En annen grunn er at den er fullstendig uten virkning; Norges klimagassutslipp er ca 2 pro mille av verdens utslipp. Hvis nu andre land gjorde sitt til å få ned disse utslippene, hadde man kanskje kunnet si at den norske politikken hadde noe for seg, om enn vi skulle bli dradd med ytterst motvillig, men det er ikke tilfellet, utslippene på verdensbasis bare øker og øker. Det er de folkerike utviklingslandene i Sør- og Øst Asia som kommer til å avgjøre spørsmålet om størrelsen på utslippene, og så langt er deres tale tydelig og klar. Skulle verden, mot formodning, være på vei mot undergangen p.g.a. menneskeskapte klimaforandringer er det ingen verdens ting Norge får gjort med det annet enn å sørge for at vi reiser på første klasse.

Mitt engasjement i klimasaken skyldes ikke minst den uvettige pengebruk denne unyttige klimapolitikken medfører. Jeg har de siste årene prøvd å anslå hvor meget det offentlige bruker på klimapolitikk og kommet frem til at dette er sammenlignbart med hva som går til Statens veivesen, for eksempel. Uteblitt engangsavgift og moms på elbiler oppgår til mer enn staten krever inn i bompenger, så disse kunne vi kvitte oss med hvis vi avskaffet disse fritakene. Vi kunne brukt disse pengene på en bedre måte, som for eksempel til å bygge skikkelige veier. I tillegg har vi diverse reguleringer i klimapolitikkens navn som gjør livet surere. Elbilpolitikken er nevnt, fortetning av bebyggelse i storbyene en annen, prioritering av kollektivtrafikk i stedet for skikkelige veier, avgift på flytrafikk, ødeleggelse av norsk natur gjennom bygging av vindmøller, alt sammen til ingen nytte men til fortred for den enkelte samfunnsborger. Listen er sikkert ikke fullstendig.

Og vi bør ikke glemme oljeindustrien. Den er fortsatt bærebjelken i norsk økonomi. Vel kommer oljealderen en gang til å ta slutt, men det er ingen grunn til at det skal skje én dag for tidlig; vi bør ta opp den siste dråpe olje det overhode går an å presse ut av norsk kontinentalsokkel. Det kan ikke kalles annet enn dumt hvis norske myndigheter går inn for å forringe verdien av det vi har igjen av denne ressursen. Olje kommer uansett til å trenges i verden i mange tiår fremover, og den oljen man lar ligge igjen på norsk sokkel er uten betydelse for klimaet i den store sammenheng; å la den ligge i bakken vil bare skade oss selv. Tilfeldigvis har oljeindustrien eksistert i Norge omtrent like lenge som jeg har bodd her. Jeg har med egne øyne sett hva den har betydd for det norske samfunn. Man skal være fødd temmelig nylig og med sølvskjed i munnen for å ønske at norsk oljeutvinning skulle opphøre. Det er én ting at man kan være bekymret for klimaendringer, men det må da kreves at enhver intellektuelt oppegående person tenker over effekten av de virkninger han eller hun foreslår. Man skal lete lenge efter et mer gedigent slag i luften enn å avvikle norsk oljeindustri for å redde verdens klima.

Avskoging i Brazil

Den 3. august bragte Financial Times en artikkel om avskoging i brasiliansk Amazonas. Den har økt formidabelt siden Jair Bolsonaro ble president. Bolsonaro har lite til overs for den såkalte Parisavtalen og har gitt uttrykk for å trekke Brazil helt ut av den prosessen. Det er mange europeiske politikere bekymret for. Nylig kom den franske utenriksminister på besøk til Brazil og ville snakke med Bolsonaro, men sistnevnte hadde viktigere ting å gjøre; han gikk til frisøren.

Financial Times opplyser i nevnte artikkel at skogsindustrien i Brazil har hugget ned et areal på størrelse med Luxembourg siden Bolsonaro ble president. Men skogsindustrien er ikke den eneste trusselen mot regnskogen; det er også mange som vil hugge ned eller svi av trær for å åpne opp land for dyrking eller for beiting. Det er jo forresten hva som har skjedd med mye av Europas og Nordamerikas skoger; hvor skulle vi ellers ha bygget våre byer eller dyrket vår mark? Det sømmer seg ikke sånn uten videre for europeere og nordamerikanere å moralisere over noe deres egne forfedre har gjort for å sikre fremtiden for seg selv og sine efterkommere, de moderne miljøfundamentalister inkludert. Ikke sjelden er det folk fra små kår som i håp om bedre fremtid vil bygge en gård eller en ransj i regnskogen.

Det er velkjent at Norge har i en årrekke brukt betydelige midler for å motarbeide avskoging i Brazil og en del andre steder, alt for å redde klimaet. Dette omtales behørig i Klima- og miljødepartementets budsjett for 2019. Budsjettforslaget for 2019 lyder på tre milliarder kroner til dette formål. Dette er ca. en-fjerdedel av hva norske bilister betaler i bompenger, for å sette beløpet inn i et aktuelt perspektiv. Alt dette går selvsagt ikke til Brazil, men det er mer enn sannsynlig at man i andre land vil støte på samme problemer som man har i Brazil.

Hvordan det har gått i Brazil har vi alt fått en forsmak av. I Klima- og miljødepartementets omtale av regnskogsatsningen i budsjettforslaget gir man uttrykk for en viss bekymring. Avskogingen i Brazil økte alt i 2015 og 2016, og som en konsekvens av dette reduserte Norge sin betaling; den var kun 350 millioner i 2017. Det opplyses at avskogingen i 2016 var 27% større enn året før, men det er likevel en liten trøst; den var jo 65% mindre enn gjennomsnittet for 1996-2005.

Så det vi altså betaler for er redusert avskoging, ikke for å stoppe eller reversere den. Men mer alvorlig, det finnes ingen garanti for at Bolsonaro eller andre ledere i disse samarbeidslandene ikke kan akselerere avskogingen. Da har vi ikke oppnådd annet enn å utsette avskogingen noen år. Det er et magert resultat; klimaproblemet, i den grad det eksisterer, er et meget langsiktig problem. Og videre, for å forhindre økt avskoging i all evighet, skal vi da måtte betale disse pengene til brasilianere og andre i all evighet? Eller skal man være forberedt på at når betalingene en gang stopper så setter avskogingen fart igjen og ingenting har vært oppnådd annet enn en i «klimaproblemets» perspektiv triviell utsettelse?

Er dette fornuftig bruk av skattebetalernes penger?

Miljøverneri i NRK

Miljøverneriet i NRK rir videre. På Dagsrevyen 19. juli var klæsvask temaet. Den var det selvsagt for meget av, med kjemikalier som er farlige for natur og kropp. Selveste statsministeren med gemal figurerte; de hengte opp klæsvasken og sa seg lite begeistret for å gå rundt i skitne og illeluktende klær. Så troppet det opp en miljøprofet og sa at nettopp det skulle vi gjøre; spesielt skulle vi bruke underbuksene våre flere dager i strekk; det var mye bedre med økovennlige bakterier nær kroppen enn disse forferdelige kjemikaliene fra klæsvasken.

Så hva blir det neste? En oppfordring om ikke å bruke dopapir? Det er lite miljøvennlig, og tenk hvilken sving det kunne sette på den miljøvennlige bakteriefloraen!

Sol og vår over India

Dagens Næringsliv publiserte en anonym artikkel den 22. mai om økonomisk vekst i India. Den er dog ledsaget av et bilde, og vi får vite at forfatteren har vært leder for FN Miljø. Det er forresten andre gangen jeg har sett innlegg fra denne anonyme forfatter i avisen.

Vi får vite at en flyplass og en jernbanestasjon i India drives utelukkende med solenergi. Er de stengt efter at solen er gått ned? Hvis ikke, hvor kommer da elektrisiteten fra?

Vi får også høre at tidligere planer om kullfyrte kraftverk er lagt i skuffen. BPs energistatistikk forteller at produksjon av kullkraft i India økte med 8% fra 2016-2017. Fra århundreskiftet til 2017 økte den med 6,5% per år. De nærmeste årene kommer til å avsløre hvor lenge disse kullkraftverksplanene blir liggende i skuffen. Kanskje de aldri fant veien dit.

Mere ulv

Det har kommet flere reaksjoner på dommedagsprofetien fra FNs panel om biologisk mangfold, som foranlediget mitt tidligere innlegg «ulv, ulv». Forutsigelser om artsutrydding i nær fremtid er ikke noe nytt. Dessverre har spåmennene kommet i skade for å angi et tidsperspektiv som har gjort disse spådommene til skamme innen de selv forsvant fra jordens overflate. Er man profet, bør man unngå å være så presis, ellers går det på troverdigheten løs.

Ronald Baily ved Reason Magazine påpeker at Dillon Ripley, sjef for det anerkjente Smithsonian Institution in Washington D.C., spådde i 1970 at mellom 70 og 80 prosent av alle dyrearter ville være utryddet i 1995. Oxford-biologen Norman Myers var litt mindre klar; verden kunne komme til å miste en-fjerdedel av alle arter ved neste århundreskifte, sa han i 1979. Og han var ikke alene; biologen Thomas Lovejoy fant ut samme år at verden ville ha mistet mellom en-syvende og en-femtedel av det biologiske mangfold ved århundreskiftet. Nå er vi snart tyve år på den andre siden århundreskiftet og hvem har merket tapet av dyrearter eller det biologiske mangfold?

Matt Ridley, engelsk biolog og forfatter av den meget lesverdige boken The Rational Optimist minnet om at Paul Ehrlich i 1981 spådde at halvparten av alle arter ville være utryddet i 2005. Ridley opplyser at 1,4 prosent av alle fuglearter og pattedyr har forsvunnet over flere århundreder. Paul Ehrlich kan kanskje sies å være profeten over alle profeter. Det er han som skrev den famøse boken The Population Bomb og gjorde den fatale feil å komme med en del ganske presise utsagn som i hans egen livstid har vist seg fullstendig borte i natten. Boken kan i dag leses som ren underholdning, om enn med en dyster undertone. Og hvem vet, kanskje på lengre sikt …..

Som en kuriositet kan det nevnes at steinaldersmennesket var langt mer effektivt enn den moderne mann i å utrydde arter. Da menneskene kom til Australia og New Zealand utryddet de flere arter av store fugler som ikke kunne fly og var lette å jage. Indianerne i Nord-Amerika utryddet den amerikanske hesten for ca. 6000 år siden. Denne hesten var en egen amerikansk art; de villhester man måtte se i western-filmer er avkomme efter hester europeerne brakte med seg. Indianerne jaktet den amerikanske villhest for kjøttets skyld; de drev hesteflokker utfor stup og åt kjøttet av kadavrene. Det moderne menneske farer relativt skånsomt frem og setter til side reservat for ville dyr. Det ville ikke våre steinaldersforfedre drømt om en gang, til det var kampen for tilværelsen for hård. Vern om natur og dyr er et fenomen som dukker opp blant dem som har mer enn nok, akkurat som fedme og diabetes.

Bompenger og klimapolitikk

Bompenger er plutselig blitt et hett tema. Det aktualiserer sammenhengen mellom bompenger og klimapolitikk. Bompengene er en del av de avtaler staten inngår med enkelte byer om bygging av veier og kollektivtrafikk. Byene får penger fra staten mot å kreve inn bompenger som delfinansiering. Slik blir bompengene med på å finansiere ikke bare veier for biler, men også sykkelveier og kollektivtrafikk.

Satsingen på kollektivtrafikk og sykling er en del av klimapolitikken. Utfordringen er å få til noe som gir uttelling i verdensmesterskapet i kulldioksidkutt. Siden Norge får hele sin elektrisitet fra vannkraft, er det privatbilismen man helst kan gå løs på. Før man legger sin velsignelse over dette klimapolitiske tiltaket er det to spørsmål som må besvares:

                Står verden ovenfor et klimaproblem p.g.a. menneskelige utslipp av kulldioksid?

                Har redusert norsk biltrafikk noen betydelse i den sammenheng?

Begge disse spørsmålene må besvares med ja hvis bompenger som klimapolitikk skal ha noe for seg. Det nytter ikke kun å svare ja på det første. Skal bompenger være effektiv klimapolitikk, må de også ha en signifikant virkning. Det har de ikke. Norges utslipp av kulldioksid måles i promille av verdens utslipp. Noen skøyere har moret seg med å regne ut hvor mange brøkdeler av en grad reduserte utslipp fra norsk biltrafikk ville bety for den globale oppvarming. Det er mange nuller efter desimalkommaen i det svaret.

Til og med EU, som Norge jo klimapolitisk er en del av, monner heller ikke særlig stort i den globale utslippssammenheng. For noen uker siden gikk det ut en gladmelding om at kulldioksidutslipp fra kvotepliktige bedrifter i EU gikk ned med 3,3% i 2018. Kun 10% av verdens utslipp av kulldioksid kommer fra EU og neppe mer enn halvparten av dette fra kvotepliktig sektor. EUs utslippsreduksjon i kvotepliktig sektor tilsvarer dermed 0,17% av verdens samlede utslipp. I hvert av årene 2017 og 2018 øke utslippene med 1,6% på verdensbasis, og i de folkerike utviklingsland i Asia økte de med 3-17% i 2017. Det har de forresten gjort i en årrekke. Det er disse landene som kommer til å bestemme konsentrasjonen av kulldioksid i atmosfæren på lengre sikt; de rike land i Vesteuropa har liten og avtagende betydelse.

Spørsmålet om bompenger er et spørsmål om prioriteringer på statsbudsjettet. Tapte inntekter p.g.a. elbilenes fritak fra moms og engangsavgift, et annet klimapolitisk tiltak, er større enn hva bilistene betaler i bompenger (10-11 mdr. i 2015-17). Ca. 3 mrd. går over statsbudsjettet til bevaring av regnskog i land som Indonesia og Brasil. Hvor stor virkning disse tiltakene har på klimaet kan diskuteres. Videre er det nok en utfordring å sørge for at disse midlene blir brukt efter hensikten; begge disse landene er blant verdens mest korrupte. Totalt bruker staten ca. 15 mdr. på klimapolitikk, godt over hva bilistene betaler i bompenger. Disse tiltakene har ubetydelig virkning på klimaet. Burde ikke disse midlene heller brukes til å bygge skikkelige veier, uten bompenger?

Ulv, ulv

Alle kjenner eventyret om gutten som ropte ulv, ulv! Folk ble redd og opprørt, men det var ingen ulv. Når han hadde gjort dette et antall ganger tok ingen ham lenger på alvor.

Dette eventyret har antakelig mange, særlig de yngre, vanskelig for å forstå. En gang var folk redde for ulven; den kunne jo være farlig for mennesker. Men kanskje var de mest forbannet. Ulven drepte husdyr og truet dermed menneskenes livsgrunnlag, som jo ikke var så altfor traust fra før. I dag er det annerledes. Urbane, moderne mennesker vil gjerne se ulv - i trygge omstendigheter, selvsagt - og noen synes det er helt i orden at den tar for seg av sauebøndenes lam; de får jo erstatning fra staten. Og så er det jo økologi, bevares.

I disse dager har enda et FN-sponset panel skreket ulv, ulv på sin egen måte. De mener at et urovekkende antall dyrearter står i fare for å bli utryddet i nær fremtid. Noe må gjøres, umiddelbart. Har vi ikke hørt denne visen før? Fra FN’s Klimapanel, selvsagt, som dyrepanelet er modellert efter. Og skrikene om utryddingstruede arter har vi også hørt mange ganger før.

Likevel er det ikke stort som skjer. Det er ikke mange dyrearter som er blitt utryddet de siste tusen årene, og de som har forsvunnet er mest obskure insekter som de færreste har visst om eller endog sett. Antakelig kommer det andre i deres sted og oppfyller deres rolle. I insektverdenen hender det også at man oppdager arter man trodde var utryddet, og nye arter blir til; tingene kan gå fort i insektverdenen.

Det blir påstått at biologisk mangfold, og dermed artsmangfold, er en betingelse for det menneskelige liv. Er det så opplagt? Det later til at vi kan være uten en del arter både av planter og dyr. Vi lever godt uten mammuten. De arter som har forsvunnet de siste tusen årene eller så ser ikke ut til å ha truet vår eksistens. Vi kan sågar stille spørsmålet hvilke arter trenger vi og hvorfor?

En dyreart har hatt en utrolig suksess her på kloden, og det er mennesket. Er det takket være respekt for biologisk mangfold? Ikke i det hele tatt, og da heller det motsatte. Vi har ryddet vekk skog for å bygge våre byer og dyrke marken hvor maten vår vokser og fôret for de dyrene vi trenger. I den prosessen er en del dyre- og plantearter blitt desimert og fortrengt. Vi bruker kjemiske midler for å utrydde de insekter og planter som truer vår matproduksjon. Uten det hadde vi ikke klart å brødfø de syv milliarder vi alt er blitt. Og flere skal det bli. Om vi skal lykkes med å holde liv i dem må det bli mer av det samme; monokulturer på marken, kunstgjødsel, og mer kjemikalier mot ugress og uønskede insekter og endog dyr (elefanter truer jordbruk i store deler av Afrika). Overbefolkning er kanskje den største trussel vi står overfor, og da mest fordi den skjer i det som noen kaller rævhølland. Større biodiversitet er ikke løsningen på det problemet, med mindre enn man da mener at så og så mange mennesker skal avlives for å gi naturen mulighet til å utfolde seg.

Mange arter har det vanskelig med å overleve i møtet med moderne menneskers livsstil og deres behov. Lus og lopper, som jo har fulgt menneskene fra arilds tid, er kanskje de som står i størst fare for å bli utryddet; de har det ikke lett i møtet med sjampo og såpe og mye annet som man bruker for å holde dem på avstand. Kanskje våre miljøfundamentalister tar seg sammen for å gjøre noe for å verne disse små vennene våre. De kunne slutte å vaske seg og ikke skifte klær mer enn et par ganger i året. Da kunne man ha kjent dem igjen på lukten, og den ville stått i forhold til det budskap de prediker.