Har bunnen falt ut av NATO?

Fredagen 14. februar 2025 kan komme til å bli husket. Kanskje var det dagen bunnen falt ut av NATO. President Trump har gjort det klart at han vil kjøre et aleneløp med Russland om Ukraina. Det later til at det eneste som kunne få ham til å ikke kaste Ukraina ut til ulvene er tilgang til sjeldne jordarter. Et utspill av det sjeldne; «no pun intended.»

Men det spørs om ikke NATO allerede for lengst er blitt uthulet. Det mener i hvert fall Stephen Wertheim, forsker ved Carnegie Endowment for International Peace. Han publiserte nylig en særlig tankevekkende artikkel i Financial Times om Europas sikkerhetsproblem. Overskriften er tydelig: «It’s time for Europe’s Magical Thinking on Defense to End». Ikke bare har Europa innbilt seg at USAs sikkerhetsgaranti var noe verd; amerikanerne selv har stilletiende gått ut fra at den ville de aldri måtte leve opp til, og skulle det bli så ille, ja så, … vi ville få se. Som vi har sett i Ukraina.

Det er mange som har sett dette komme, ikke minst i Norge, som jo lenge har stolt på amerikansk sikkerhetsgaranti. Hva kunne erstatte den? En del synes å mene at EU er et alternativ, så nu gjelder det å holde seg inne med dem så godt det går. Det er ingen opplagt konklusjon. EU er ikke noe sikkerhetsorgan. De har ingen egen militær og ingen makt til å utkommandere medlemslandenes styrker. EU har ingen egen utenrikspolitikk; den er sågar medlemslandenes domene og den hegner de om. Flere av EUs medlemsland driver åpenbart egen utenrikspolitikk på tvers av hva øvrige medlemsland mener og den er sågar Russlandsvennlig; hvem har ikke hørt om Victor Urban og Robert Fico? Hvilken vei Østerrike kommer til å gå efter at deres høyreekstremister vant stort i siste valg er et åpent spørsmål. Storbritannia er det land i Europa som antakelig har de sterkeste militære styrker og de er ikke lenger med i EU.

Den britiske Russlandsekspert Keir Giles har lenge advart mot Russlands hensikter og påpekt at Europa står dårlig rustet til å møte dem. I sin seneste bok «Who will defend Europe» peker han på hvordan de europeiske land i årtier har neglisjert sine militære styrker og er overhode ikke i stand til å møte en militær utfordring fra Russland i noe som helst land på NATOS østflanke. Deres mentale og politiske beredskap er antakelig også fullstendig utilstrekkelig. De europeiske land har en ugunstig alderssammensetning; det er friske folk i sin beste alder som må ofres på slagmarken, men de har jo forståelig nok andre planer med livene sine. En stor del av befolkningen er også enten innvandrere fra fremmede kulturer eller efterkommere av slike og deres lojalitet til det land de lever i kan trekkes i tvil. Dertil kommer at de aller fleste europeiske land sliter med statsfinansene og vil være nødt til å prioritere hardt dersom de på kort tid skal bygge opp sine militære styrker. Skal de ofre velferden? Et godt sted å begynne ville være å ofre den grønne og kostbare energipolitikk og revitalisere europeisk industri; det vil ikke lykkes uten tilgang på sikker og rimelig energi.

Vi ser ikke bare NATOs nedgang og fall, men også forvitring av det amerikanske imperium. Sovjetunionen råtnet på rot og blir savnet av få i den vestlige verden. Det ser ut til at det amerikanske imperium nu lider samme skjebne av helt andre årsaker. Det var en tid da USA fremmet og støttet opp om internasjonale institusjoner, var en pådriver for frihandel, og støttet demokrati og menneskerettigheter. At de også skjelet til egne interesser skal ingen være overrasket over, det gjør alle land, men i disse dager er det all grunn til å sørge over hva vi har mistet.

I stedet har vi fått en bøllete president som leverer utspill man kunne le seg skakk av hvis ikke mannen hadde så pass stor makt. Vi ser et land som er innadvendt; som bygger tollmurer rundt seg og tror det er veien til velstand, og ser med gribbeøyne på områder i sin nærhet som de definerer som vitale for sin egeninteresse. Trumps krumspring kommer til å skade USAs omdømme lenge efter at de fire år han er valgt for er gått. Et land som kan finne på å velge en slik person til president er ikke et sådant man kan ha altfor stor tillit til. Hans politikk, må man gå ut fra, har betydelig resonans i den amerikanske befolkning; han ble jo tross alt valgt med et flertall av stemmene. Men istedenfor å forsøke omskape verdenen i et amerikansk bilde refser han sine naboer og allierte med straffetoll, krever eierskap til Grønland og Panamakanalen, og lar canadiene forstå at de ville være best tjent med å bli USAs 51. stat. Et symptom på et imperium som har sett bedre dager og er blitt innadvendt.

 

Realpolitikkens verden

Stephen Wertheim, forsker ved Carnegie Endowment for International Peace, har skrevet en særlig tankevekkende artikkel i Financial Times om Europas sikkerhetsproblem. Overskriften er tydelig: «It’s time for Europe’s Magical Thinking on Defense to End».

Hvori består ønsketenkningen? Europa har innbilt seg at den har en garanti fra USA om forsvar hvis den blir angrepet. I de første årene efter den annen verdenskrig hadde den kanskje det, men i flere tiår har dette vært en tom trussel. USA gikk endog med på å utvide NATO fordi de innbilte seg at verden efter Sovjetunionens sammenbrudd var kommet inn i en ny fase slik at de aldri ville behøve å sette makt bak den formelle sikkerhetsgaranti. Europeerne på sin side levde i den samme illusjon; også de trodde at verden, eller i det minste deres del av verden, var kommet inn i en ny historisk fase hvor stater levde i fred og fordragelighet med hverandre, hvor alle ville innse at en erobringskrig mest fører til tap, også for angriperen, og at en allianse med det så mektige USA ville i seg selv ha en avskrekkende effekt. Europeernes neglisjering av sitt eget forsvar er et bevis, om man trenger noe, om denne forestilling.

Ukrainakrigen er et motbevis mot denne naive forestilling. Og man burde sett tegnene lenge før; med invasjonene av Krim og krigen i Øst-Ukraina i 2014, og endog med invasjonen av Sør-Ossetia i 2008. Likevel later det til at europeiske statsledere ikke innså den gangen, og kanskje endog knapt nok nu, at verden var kommet tilbake til tidligere tiders stormaktspolitikk og erobringskrig. I en slik verden får alle forsvare sine interesser som best de kan; de svake må søke støtte hos de mektige, og hvor de mektiges interesse for de små er direkte relatert til de mektiges ambisjoner om verdensherredømme eller i det minste sterkest mulig posisjon blant de sterke.

Det som mangler i Wertheims analyse er hva Europa kan gjøre med dette. Han anbefaler at Europa gjør seg uavhengig av USAs støtte, som antakelig ikke ville blitt gitt hvis det kom til stykket. En slik forsvarspolitikk ville kreve et europeisk forsvar som i materiell og mannskap langt overgår hva Europa har i øyeblikket; vi vet alle hvor trusselen kommer fra og hva fienden kan stille opp med av mannskap og materiell.

Men så kommer vi til implementeringen. Noen innbiller seg at EU ville kunne ta ledelsen. Det er fullstendig urealistisk. For det første er EU i beste fall en økonomisk stormakt, men en politisk avmakt. Den har ingen militære styrker og ingen kommando over medlemslandenes styrker. EU’s utenrikspolitikk, om man kan snakke om noen slik, spriker i alle retninger. Medlemslandene kjører sitt eget løp om deres ledere så ønsker; vi kjenner alle til den ungarske Victor Urban og nu sist den slovakiske Robert Fico. Europa består fortsatt av suverene stater som kjører sitt eget løp om de så finner det i sin interesse. Tror noen at militære styrker fra et EU-land ville stille opp til forsvar av Latvia hvis russerne fant ut at de trenger adgang landeveien til Kaliningrad-enklaven? Det måtte da helst være deres baltiske naboer, men det er ikke så meget de kan stille opp med. Dertil kommer at det ikke finnes noe som kunne kalles europeisk identitet. Europeere flest identifiserer seg først og fremst med det land hvor de vokste opp. Det tok århundrer å bygge opp denne nasjonale identitet, og det vil ta århundrer for den å forsvinne selv om tiden måtte være aldri så moden.

En fremgangsrik erobringskrig, og endog en fremgangsrik forsvarskrig, krever en ledelse hvor retningen er klar. Det krever ledelse av en eller et fåtall nasjoner. De to verdenskrigene ble vunnet av en allianse av mellom briter og amerikanere. De hadde mye til felles; sprog, kultur, den tidens fiender, og stormaktsinteresser et stykke på vei. Andre, til og med de frie franske styrker, diltet efter, fordi de så seg tjent med det. Kampen mot Napoleon ble ledet av engelskmennene, og andre lands styrker så seg tjent med å slutte seg til dem; kanskje ble slaget ved Waterloo vunnet fordi den prøysiske hær dukket opp ut på eftermiddagen. Den kan ha vært bevæpnet med engelsk krutt og patroner.

Men hvem skulle så ta ledelsen i et EU-forsvar? Storbritannia er fortsatt Europas sterkeste militærmakt, men ikke medlem lenger. Frankrike? Tyskland er hemmet av sin egen historie; det er fortsatt folk i live hvis erindringer gjør det vanskelig for dem å forstille seg Tyskland som Europas sikkerhetsgarantist.

Og så var det Europas tilstand for øvrig. Den har en alderssammensetning som blir mindre og mindre gunstig og da særlig med hensyn til å føre krig; en aldrende befolkning og ditto underskudd på folk i sin beste alder som må ofres på krigens alter om så er nødvendig, og en industriell base som krymper og hemmes av en feilslått energipolitikk. Det er kanskje gode grunner til at Stephen Wertheim ikke gikk i dybden om hvordan en selvstendig europeisk forsvarspolitikk kunne implementeres.

Populisme

Vi har alle hørt politiske besserwissere av ymse slag karakterisere sine motstandere som populister. Av og til ledsages det av indignasjon om disse populistenes udemokratiske holdning. Det er et interessant paradoks. Populisme er noe som appellerer til folket, det er noe som er populært, presumtivt i alle fall. Populisme som en seriøs analytisk kategori er prioritering av kortsiktige gevinster på bekostning av langsiktige interesser; lønnsøkning i nærmeste fremtid som utløser inflasjon og forringelse av kjøpekraft på litt lengre sikt; underskudd på offentlige budsjetteter som må finansieres av skatter i fremtiden, o.s.v. Mange har vært bekymret for at de alminnelige velgeres mangelfulle innsikt i hvordan tingene henger sammen og deres begrensede evne til å tenke klart vil gi populistene luft under vingene og føre til politiske valg som på lengre sikt vil motarbeide deres interesser. Den bekymringen spilte en stor rolle i utformingen av den amerikanske republikk; senatorene skulle velges på seks år; de skulle utgjøre et korrektiv til representantene som kun velges for to år; senatorene skulle sørge for at langsiktige interesser vant over de kortsiktige. Hvordan det har gått med det skal jeg ikke prøve å vurdere; for tiden ser det ut som man i beste fall kunne håpe at senatet blir et korrektiv til en president vi ikke har sett maken til og som åpenbart er uegnet til embetet.

Men det er et annet og kanskje mer interessant aspekt ved populismen som et favorittskjellsord brukt av de etablerte makteliter. Det er disse elitenes neglisjering av elementer i folkemeningen som slett ikke dreier seg om prioritering av kortsiktige gevinster på de langsiktiges bekostning, men utvikling som folk flest ikke ønsker, hverken på kort eller lang sikt, og som ikke er i tråd med deres interesser. Masseimmigrasjon av folk fra fremmede kulturer, særlig muslimske land, er en slik. Har de etablerte makteliter i Norge og Europa ellers noensinne foreslått en folkeavstemming om hvor mye immigrasjon folk i disse landene ønsker? Bare antydningen om noe slikt ville antakelig utløse et fnys eller det som verre er fra ledende fyrtårn blant disse elitene. De massemedia som skulle være så kritisk og gi maktelitene et nødvendig korrektiv har isteden opptrådd som deres puddel. Innvandringskritiske stemmer har vært ganske fraværende både i svensk og norsk presse, og elitene har kunnet ture frem med sine åpne velkomstarmer inntil det viste seg at de fremmedkulturelle ikke var så ubetinget interesserte i den omfavnelsen.

Sverige er nu blitt det land i Europa som har en av de høyeste drapsfrekvenser. Selv om det ikke omtales så altfor ofte i mediene, er det velkjent for de fleste hva som ligger bak. Masseinnvandringen til Sverige har skapt ghettoer hvor politiet ikke tør å gå og hvor forbryterbander har sin egen brutale justis som ikke sjelden går utover den uskyldige almenhet. Den svenske elendighet har forplantet seg til nabolandene Norge og Danmark, som for så vidt har sine egne innvandrermiljøer skapt av samme naive godhetspolitikk og hvor kriminaliteten også florerer.

Forestilte de svenske og andre europeiske godhetsapostler seg at en masseinnvandring av fremmedkulturelle ikke ville ha noen virkning på deres samfunn annet enn å øke antallet innbyggere? Trodde de at svensk og europeisk kultur for øvrig hadde en så uimotståelig tiltrekningskraft at «våre nye landsmenn» ikke hadde noe ønske hetere enn å bli som den befolkning de ble en del av? De forventningene er for lengst gjort til skamme. Ikke sjelden er det annen generasjon innvandrere som viser seg dårligst integrert som det heter. Integrasjon i maktelitenes nytale betyr at de skal bli som oss, ikke til utseende, men innvendig når det gjelder deres seder og bruk. Kvinnene deres skulle ut i jobb og ellers være likestilte, og de skulle respektere våre lover og tradisjoner. Isteden har vi fått innbyggere som driver med rekruttering til terroristbander, kriminalitet, kjønnslemlestelse og andre primitive skikker som vi trodde hørte fortiden til. De sender sine barn til koranskoler i utlandet hvor de blir tuktet til å oppføre seg på muslimers vis. Det har ikke streifet våre eliter at «våre nye landsmenn» kan være like stolte av sin kultur son vi av vår og ønsker å føre den videre, også de delene vi finner barbariske, i sitt nye hjemland. Blir de mange nok, blir det vanskelig å få dem på andre tanker, spesielt når mange i «majoritetsbefolkningen» ikke lenger synes å være overbevist om sin egen kulturs overlegenhet når den kommer i konflikt med andre.

Et annet felt hvor de etablerte makteliter møter motbør er energiforsyningen. Elitenes klimafobi har fått dem til å skifte ut driftssikker energi med væravhengige kilder som sol- og vindkraft. Dette har gitt Europas og Norges innbyggere dyrere energi, ikke bare fordi disse energikildene er dyre å bygge ut, men også fordi de krever et parallelt system med andre energikilder (gass og kull) som må stå klart til bruk de gangene sol- og vindkraften uteblir. Disse «tradisjonelle» kraftverkene må jo få dekket sine kostnader, og det kan bare skje enten ved direkte subsidier, som nok finner veien til strømforbrukenes lommebøker, eller med høye strømpriser når de de tas i bruk. De alminnelige velgere har fått kjenne disse prisene gjennom lommeboken, og gjennom tap av arbeidsplasser når strømmen blir for dyr for bedriftene. De er elitene ikke takknemlig for denne erfaringen, og det er begrenset hjelp i å si at dette må man igjennom for å redde verden.

Nu kan man hevde at dette er et klassisk eksempel på en situasjon hvor kortsiktige interesser står mot de langsiktige. Folk flest forstår ikke alvoret i klimatrusselen; klimapolitikken er noe som må overlates til eksperter. Men det er bare det at ekspertene ikke er enige om hvor alvorlig klimatrusselen er eller om den eksisterer i det hele tatt. Noen mener at det meste av den økning i kulldioksid i atmosfæren som har funnet sted siden man systematisk begynte å måle den i slutten av 1950-årene faktisk kommer fra planeten selv, dels fra plantenes respirasjon, men særlig fra havet. De som mener dette er ikke bare uvitende lekfolk, men vitenskapsmenn som har god greie på kulldioksidens omfattende vandring mellom hav eller vegetasjon og atmosfære. Andre respektable vitenskapsfolk finner det merkelig om ikke den store økningen i utslipp fra fossile brensler har gitt seg utslag i den formidable økning i konsentrasjon av kulldioksid i atmosfæren som har funnet sted. Men selv om vi aksepterer det sistnevnte, er det betydelig usikkerhet om hvor stor innvirkning dette vil ha, både på planetens gjennomsnittstemperatur og forekomsten av såkalt ekstremvær. Denne usikkerheten kommer meget godt frem i rapportene fra FN’s klimapanel, ledestjernen de etablerte makteliter i Europa styrer efter. Og selv om vi aksepterer at det verste sannsynligvis vil inntreffe, er det ikke så meget Europa kan gjøre med det. Europa står for mindre enn ti prosent av verdens utslipp av kulldioksid, mens utslippene i resten av verden øker år efter år. Utslipp av klimagasser er et globalt problem, i den grad det er noe problem. Det kanskje velgerne forstår. Og de forstår i alle fall omkostningene og ubehaget av elbiler, strømpriser som går i taket, og redusert fremkommelighet i våre byer p.g.a. korstoget mot privatbilismen. Det bidrar godt til at de etablerte eliter synes å være i ferd med å måtte takke for seg.

Arbeiderpartiet og dets indre kvaler

 Hvem husker lenger tallet 36,9? Det var den oppslutningen Torbjørn Jagland malte seg inn i et hjørne med da han før valget i 1997 sa at Arbeiderpartiet, som han nylig var blitt leder av, måtte ha for å fortsette i regjering. Partiet fikk 35%, Jagland holdt ord og gikk av, og det ble dannet en sentrumsregjering under ledelse av Kjell Magne Bondevik.

En oppslutning på 35%, enn si 36,9%, drømmer ikke Arbeiderpartiet om en gang i dag. Meningsmålingene vi nylig har sett har vært under 15%. Det er en dramatisk nedgang, selv om den har foregått over nesten 30 år.

De elendige meningsmålingene har ført til uro i partiets rekker, som først og fremst ytrer seg i viskninger og antydninger om at partiets leder og statsminister, Jonas Gahr Støre, bør skiftes ut. Det er bemerkelsesverdig at de går på mannen og ikke politikken. Det synes ikke å være noe i veien med mannen. Støre er antakelig den intellektuelt mest oppegående på Stortinget og har utdannelse fra et prestisjeuniversitet i Frankrike, i motsetning til enkelte lys på Stortinget som kan skilte med masteroppgaver fra utkantuniversiteter i Norge som attpåtil er delvis plagiat. Mannen har lang fartstid fra utenrikspolitikken og andre politikkområder og er i stand til å kommunisere dannet og reflektert, både på engelsk og fransk. Hva mer kan man ønske seg?

Det forekommer sannelig bryet verdt for Arbeiderpartiets politikere og sympatisører å reflektere litt over om det kunne være noe galt med partiets politikk. Nedgangen fra 35% til 15% har foregått forholdvis jevnt i nesten 30 år, skjønt litt i rykk og napp. En del av forklaringen skyldes nok at den klassiske arbeiderklasse, partiets kjernevelgere, har skrumpet inn. Færre og færre av LOs medlemmer befinner seg «på gølvet», og de som er igjen er gjerne i høyt spesialiserte og godt betalte funksjoner og stemmer antakelig på Høyre. Vi finner fler og fler av LOs medlemmer i offentlig sektor, og de sogner gjerne til omfordelingspartiene på venstresiden.

Nøkkelen til Arbeiderpartiets tilbakegang i senere tid finner vi antakelig i Fremskrittspartiets fremgang. Blant de sakene som markerer forskjellen mellom de to partier er klimapolitikken og innvandringspolitikken. Fremskrittspartiet er ikke særlig opptatt av å redde verden med vindmøller, elbiler eller andre tiltak som reduserer utslipp av kulldioksid i Norge uten å ha noen nevneverdig virkning på klimaet. Fremskrittspartiet er innvandringsskeptisk, særlig mot folk fra fremmede kulturer og da muslimske land i særdeleshet. Det faller antakelig i god jord blant tradisjonelle Arbeiderpartivelgere; møtet med disse innvandrerne i storbyenes klassiske arbeiderstrøk har ikke alltid vært harmonisk. Arbeiderpartiet burde kanskje revidere sin politikk på begge områder, om de har noen ambisjon å reversere den velgerflukt de er utsatt for. Partiet hadde jo i utgangspunktet en ambisjon om bedre betingelser for arbeiderklassen her i landet. Hverken partiets klimapolitikk eller innvandringspolitikk passerer den testen.

Dertil kommer at partiets omfordelingspolitikk kanskje heller ikke har så stor appell blant den alminnelige norske velger. Selv om flertallet av dem på kort sikt nok ville tjene på omfordeling fra de rike til de fattige, har de kanskje en viss forståelse for at forskjeller i inntekt er nødvendige for å sikre den økonomiske vekst som må til for at vi alle skal få det bedre. Økonomisk vekst krever investeringer, og hvor skal pengene hentes fra? Statens såkorn har ikke alltid spiret godt, men de formuende har både ambisjon om og nese for at pengene deres skal yngle. Derfor satser de penger på levedyktige virksomheter. Dessuten er inntektsforskjeller en konsekvens av at forretningsdrivende har lyktes og dermed et signal om at det går godt i økonomien. Regner det på presten så drypper det på klokkeren. Regjeringens skatteutspill og rikingenes flytting til Sveits ser ikke ut til å ha gitt Arbeiderpartiet økt oppslutning.

Oljesubsidier

Det har nesten gått sport i å hevde at norsk oljenæring er subsidiert. Foreløpig rekord innehas av Knut Bergo, BI, som finner at oljeskattepakken av 2020 gir subsidier på 100 millioner kroner årlig. Et mer nøkternt anslag gis av Åsmund Sunde Valseth, partner i Vista Analyse, 68 milliarder kroner over ti år, ifølge artikkel i Dagens Næringsliv den 16. oktober.

Bakgrunnen for Valseths anslag er en definisjon av subsidier fra selveste Finansdepartementet. Ifølge den er subsidier «unntak og særordninger som representerer en fordel for de som omfattes, sammenlignet med å bli skattlagt etter de ordinære reglene eller etter hovedprinsippene for skatte- og avgiftssystemet.» Denne definisjonen leder jo umiddelbart til spørsmålet hva som er «ordinære» regler. Hadde skattepakken av 2020 blitt den nye normal er saken klar, men så ille gikk det heldigvis ikke.

Vanligvis oppfatter vi subsidier som støtte til ulønnsom produksjon. Det interessante spørsmål er om oljeskattepakken resulterte i investeringer i hva som ellers ville vært ulønnsomme prosjekter. Det har ingen påvist så vidt jeg vet, men det ville være et interessant forskningsprosjekt i seg selv. Det er ikke nok å påpeke at oljeskattepakken førte til at staten betalte 90% av oljeinvesteringene gjennom uteblitt skatt, mens den forsynte seg med «kun» 78% av inntektene. Det er velkjent at slike skattekiler kan føre til investeringer som gir mindre avkastning enn selskapene normalt krever, men det er ikke dermed sagt at det faktisk vil inntreffe.

Ellers er denne mytebildningen om subsidiering av oljenæringen et merkelig fenomen, all den stund olje- og gassutvinning har gitt oss et oljefond så stort at vi har problemer med å bruke alle de pengene som representerer forventet årlig avkastning. Er det noen som tror at den pengebingen er kommet i stand gjennom statens subsidiering av petroleumsnæringen? Det ville i så tilfelle minnet om den gangen Baron von Münchhausen, etter eget utsagn, hevet både seg og sin hest opp av en hengemyr ved å rive seg selv i håret.

En inspirasjon til denne mytebildningen kan være den famøse publikasjon som det internasjonale valutafond ga ut for noen år siden og handlet om subsidiering av fossile brensler. Et verre makkverk skal man lete lenge etter. Det ble satt en fiktiv pris på alle tenkelige skadevirkninger av bruk av fossile brensler, mens fordelene ble systematisk utelatt. Med et slikt utgangspunkt var det ikke vanskelig å komme frem til et ønsket resultat. Noen kan ha latt seg imponere av at Valutafondet sto som utgiver av denne rapporten, men på rapportens forside ble det presisert at metode og konklusjon var på forfatternes egen regning.

Publisert i Finansavisen 28. oktober 2024

Renaissance for kjernekraft?

Financial Times har nylig (16. oktober) brakt interessante nyheter om kjernekraft. Google har bestilt seks, eventuelt syv, små modulære kjernefysiske reaktorer fra selskapet Kairos Power. Amazon har kjøpt seg inn i et annet selskap (X-Energy) som utvikler samme type reaktorer. Microsoft har forpliktet seg til å kjøpe elektrisitet over en 20-års periode fra reaktoren på Three Mile Island hvis eieren (Constellation Energy) velger å starte den på nytt. Det var nettopp denne reaktoren som bidro til å sette kjernekraft i vanry ved et uhell i 1979 som førte til nedstenging.

Det er to ting som forklarer disse selskapenes interesse for kjernekraft. For det første vil efterspørselen efter elektrisk strøm øke formidabelt i forbindelse med etablering av nye datasentre, til stor del drevet av utviklingen av kunstig intelligens. For det annet ønsker disse selskapene kraft fra kilder som ikke slipper ut kulldioksid og som i tillegg er pålitelige, i motsetning til sol- og vindkraft som er avhengig av vær og trenger kostbar reservekraft når de ikke leverer.

Det er særlig verdt å merke seg at det dreier seg om profittdrevne selskaper som tar sine valg ut fra teknologi, pålitelighet og omkostninger. Det er noe ganske annet enn offentlige ministre og byråkrater som satser skattebetalernes penger på sine ideologidrevne yndlingsprosjekter. Det stiller det grønne skiftet som europeiske politikere og byråkrater holder på med i et lite flatterende lys.

Publisert i Finansavisen 21. oktober 2024

Norge og et «fredselskende» USA

 Erik Solheim har en interessant reiseskildring fra USA i DN den 20. august. Han har møtt mange Trump-velgere og funnet ut at de er noen hyggelige mennesker, i motsetning til Trump selv. Han ser frem til en mindre krigersk president som prioriterer folk på hjemmebane i stedenfor diverse engasjementer rundt om i verden. Kort fortalt, en mindre ambisiøs amerikansk imperialisme med skarpere fokus på det som skjer på hjemmebane.

Et spørsmål Solheim ikke kommer inn på er hva dette ville innebære for norsk sikkerhetspolitikk. Det er jo ingen hemmelighet at den til syvende og sist er basert på amerikanske ambisjoner om å dominere verden i den grad det lar seg gjøre. For hva skulle ellers få dem til å sende sine soldater for å rydde opp i problemer som kunne tilstøte oss langt nord i Europa og langt borte fra USAs territorium, nesten like langt som Taiwan, som Solheim informerer oss USA ikke har noen interesse av og burde overlates til sin egen skjebne.

Det er nærmest en naturlov at land med stor industriell slagkraft forsøker å dominere ikke bare sine nærområder men også fjerne for å fremme sine interesser. Mindre land prøver å orientere seg i maktkampen mellom stormaktene som best det går og som best tjener deres interesser. I den kampen som foregikk under den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen fant både Norge og mange andre europeiske land seg godt til rette under amerikansk proteksjon. Det var ikke i Norges interesse å la sovjetiske interesser og samfunnssystem dominere innenfor egne grenser.

Rivalisering mellom stormakter opphører ikke hvis amerikanerne begrenser sine ambisjoner, det fører bare til at andre stormakter, i første rekke Kina, men også Russland, prøver å ekspandere inn i det tomrom amerikanerne efterlater seg. Russland ville ta for seg så meget av Europa som de klarer å fordøye. De tidligere europeiske stormakter er hverken i stand til eller villige til å bruke militærmakt utenfor egne grenser og knapt nok innenfor.

Noen synes likevel å tro at EU kunne overta tomrommet amerikanerne ville efterlate seg i Europa. Det er en illusjon, av mange grunner. Uansett burde man stille seg spørsmålet hva europeiske land eventuelt ville har for interesse av å forsvare Norge mot russisk krenkelse. Det måtte da helst være energi. Europa vil for lang tid fremover være interessert i norsk olje og gass. Dessuten vil de gjerne bruke norsk vannkraft som batteri for sin egen upålitelige vindkraft. Det er momenter å ta med seg for forberedelsene til en svekket amerikansk imperialisme. For øvrig ville de europeiske land klare seg utmerket Norge foruten.

Publisert i Dagens Næringsliv 21. august.