De grønne klimapenger

Mange synes at utfallet av klimakonferansen i Sharm el Sheikh er magert. Det kom ingen nye løfter om å redusere utslipp av klimagasser, til og med uttalelsen fra Glasgow i fjor om at bruken av fossile brensler burde tones ned ble lagt på is. Det er kanskje ikke så rart. I løpet av det året som snart er omme har den økt og ikke minsket, og det er all grunn til å tro at den utviklingen vil fortsette en stund til.

Men noe må man skilte med for å forsvare at så mange har reist og så langt, med dertil hørende utslipp av klimagasser. Det store resultat av møtet skal være opprettelsen av et klimafond for å dekke kostnadene ved de skader utviklede land har påført de fortsatt fattige land gjennom sin industrialisering. Har vi ikke hørt den visen før? Efter klimamøtet i Cancun i 2010 ble det opprettet et fond, «Green Climate Fund», finansiert av rike land for å hjelpe de fattige land med sin grønne omstilling. Fondet har tatt mål av seg til å få inn bidrag på 100 milliarder dollar pr. 2020, men i 2021 var bare en tiendedel av dette blitt realisert, ifølge årsrapporten for fondet (www.greenclimate.fund). Norges bidrag til fondet er litt over 400 mill. dollar, ca. halvparten av Sveriges, og mer enn dobbelt så stort som bidraget fra Sveits, Østerrike og Spania. USA står ikke på listen over bidragsytere.

Med et allerede etablert fond med så stort gap mellom realitet og ambisjoner hadde det vært nærliggende å fylle på dette fondet, men da hadde man jo ikke hatt noe nytt å vise til. Så kan man spørre om det er noe nytt i det nye fondet? Overfladisk sett er det kanskje det; det nye fondet skal jo kompensere de fattige land for skader fra klimaendringer som den industrielle utvikling i de rike land har forårsaket. På lederplass har Wall Street Journal uttrykt sin betenkelighet over dette prinsipp, men det gjenstår å utarbeide retningslinjene for dette fondet. Hva vil man akseptere som gode nok bevis for at skade av flom, tørke eller hva det måtte være virkelig er forårsaket av menneskeskapte klimaendringer? Til og med Klimapanelets egne rapporter har så langt vært meget forsiktige med å påstå at konkrete hendelser av den typen virkelig kan tilskrives menneskeskapte klimaendringer, men desto rausere med å antyde at det vil kunne skje en gang i fremtiden.

Det er all grunn til tro at de rike land vil kreve ganske håndfaste bevis som vanskelig lar seg tilfredsstille. Årsaken er enkel. Boris Johnson uttrykte det kort og konsist: «vi har ikke penger» og var for en gangs skyld ærlig og oppriktig. For det er mange gode formål som skriker efter de rike lands gavmildhet. Hvem skal f.eks. betale for å gjøre Ukraina levelig igjen når krigen en gang tar slutt? Og fra før er de fleste av verdens rike land forgjeldet til langt over ørene. Konsekvensene av det fikk vi illustrert for noen uker siden da finansmarkedene avsatte statsminister Liz Truss efter hennes famøse forsøk på å oppheve de økonomiske tyngdelover.

Publisert, litt forkortet, i Finansavisen 23. november 2022.

Markedsmekanismens velsignelser

DN’s leder den 15. november inneholder en lovsang om markeder. Det er takket være markedene at europeiske land langt på vei har lyktes å fylle opp sine gasslagre og forhåpentligvis unngå de ellers katastrofale utslagene av at Russland har stoppet gassleveransene til Europa.

Men for at markedene skal tilfredsstille økt efterspørsel må det finnes tilbud. Hvor kommer den fra, den flytende gassen som nu skal redde Europa? En stor del kommer fra USA, og en stor del av den amerikanske gassen er skifergass produsert ved den så ofte utskjelte «fracking» metoden. Det er mildt sagt paradoksalt at de samme europeiske land har forbudt bruken av denne produksjonsmetoden på eget område. Merkelig nok ser vi heller ikke mange tegn til at det forbudet blir opphevet. Liz Truss, den britiske statsminister som fikk en usedvanlig kort levetid i embetet forsøkte, men efterfølgeren reverserte raskt den beslutningen.

Nu forventer jeg at DN følger opp sin lovsang om markedsmekanismens fortreffelighet med å foreslå at Equinor retter seg efter markedenes signaler og bruker sine eventyrlige inntekter til økt leting efter olje og gass og utbygging av drivverdige funn. Dette ville jo åpenbart forbedre forsyningssituasjonen i Europa; det er en illusjon å tro at europeisk efterspørsel efter gass og olje vil avta noe særlig i løpet av de nærmeste tiårene. Men tar jeg ikke feil, har DN på lederplass lovpriset Equinors beslutning å dele ut sitt overskudd til aksjonærene heller enn å bruke pengene på leting eller utbygging av nye felt.

Publisert i Dagens Næringsliv, litt forkortet, 18. november 2022.

A New Era

At certain points in time, albeit irregularly, momentous events happen that fundamentally change the course of history. The first world war brought down the Habsburg Empire, produced the Bolshevik revolution, and destroyed imperial Germany. The second world war left two superpowers and irrevocably marginalized western Europe. The fall of the Berlin Wall and the Soviet Union destroyed communism and ended the cold war. And now there is a similar momentous change occurring, partly brought about by the war in the Ukraine, but also, and perhaps more fundamentally, rooted in the rivalry that has surfaced between China and the United States.

Where will it lead? It is highly uncertain, and some might even say unusually uncertain. But the consequences of the other changes just mentioned were perhaps “predictable” only in hindsight. At the time of the Versailles meeting many people believed that the world was entering a new era of peace and brotherhood among states based on ethnicity that had replaced multi-ethnic empires, the Habsburg one in particular, guarded by the League of Nations. How wrong they turned out to be. After the second world war the colonial empires of Europe—England, France and the Netherlands—thought they could return to the status quo ante, not realizing that they were bankrupt and that their colonial subjects had gotten new ideas about their role in the world. Gradually they realized that their future lay in economic growth and prosperity on their home turf. The fall of the Berlin Wall and the Soviet Union seemed to imply the victory of the western world, loosely defined, with the United States as supreme and unchallenged leader. The famous title “The end of history and the last man” captures the illusions of the era, with the states of the world living in peace, competing in commerce, and sharing in prosperity. For a while it seemed to be borne out, and if some things had turned out differently it might still be true, but is now only another shattered illusion.

So what now? The defining fact of the day is that we have two aggressive big powers, Russia and China, keen on not just reconquering lost provinces but also on shaping the world in their own image, just as the United States has tried to do and largely succeeded in doing. The two discontents have few inhibitions about using their military and police power to force their goals on recalcitrant subjects, internally or in the countries or provinces they covet. Being ruled by unscrupulous autocrats, they seem to attract others of their own ilk: North Korea, Iran, Venezuela, Saudi-Arabia, Myanmar, and other outcasts. The coming years seem bound to be characterized by a struggle between this axis of evil and those who still are committed to peaceful coexistence and rule-based relations among nations.

The most immediate concern is the outcome of the war in Ukraine. How that war ends will, in turn, have long-lasting repercussions for international relations for years to come, not so much due to what the end will bring, but rather to how that end will come about, whether it will be due to western endurance and resolve or to irresolution, weakness and poor leadership.

First the endurance and resolve. The world press has been full of articles expressing both surprise and satisfaction at the unity of the NATO countries in their response to the Russian invasion. Comprehensive sanctions were quickly imposed and successively widened. The Ukrainians have been supplied with effective weapons that have made it possible for them to halt the invaders and even repel them in some areas. But that help is primarily coming from the United States, and some NATO countries have been reluctant followers, some more so than others. Orban of Hungary and Erdogan of Turkey are unreliable allies trying to ride two horses simultaneously, as is perhaps not surprising of such autocrats. Their affinity with Putin is well known.

So the question is how long will this somewhat fragile alliance hold? This gets us to the irresolution scenario. There are strong reasons why the European resolve, such as there is, will not survive the frosts of the coming winter. Russia has skillfully used its energy supply as a weapon against Western Europe, which over the past decades made itself critically dependent on Russian gas. When Germans and other Europeans begin to shiver in their homes, unable to cook their food and with no workplaces to go to, they will ask themselves hard questions about whether the independence of Ukraine is worth the trouble. They will long back to the good old days when the gas flowed without interruption from the east. Fully restoring that situation will not be possible, but the effect on the support of the Ukraine will be there all the same.

But the decisive factor is what the United States will do. So far, the military aid from the US dwarfs anything else. There is not the slightest chance that the European part of NATO could step in and replace what the United States is doing. There are signs that the support of the United States might not continue for long, as there is opposition both among Democrats and Republicans to the military aid to Ukraine. Several Democratic Congressmen and women have already written to Biden asking him to reconsider the aid to Ukraine. A Republican presidency in 2025 is highly likely, and the most likely Republican candidate is Donald Trump or somebody of his ilk. That could very well be the end of military aid to Ukraine, if the war is still ongoing by then. More fundamentally, it could be the end of NATO and other similar commitments by the United States. As our friends on the left like to put it, NATO is an instrument of American imperialism. That is indeed so and the very reason why Norway and other European nations are members of NATO; American interest in protecting NATO members from Russian encroachment is a product of American imperialism in which Europe and many others have a shared interest. Why on earth would the United States be interested in committing manpower and other resources to the defense of Norway or some other far away territory if not to preserve and to promote its influence over world affairs? Many Americans think, and have always thought, that the United States will do just fine on its own, in splendid isolation. They do indeed have a point. If this will be the outcome of the ongoing change to a new era we will see vastly wider spheres of influence for Russia and China, with China taking back Taiwan and Russia widening its sphere of influence in eastern Europe to include the Baltic states, Moldova and Ukraine, and possibly also all previous member states of the Warsaw pact. Russia has long coveted northern Norway. Other European nations would seek and find a suitable accommodation with Russia, which would probably leave them to govern their own affairs to escape the trouble otherwise associated with meddling too deeply in their affairs. A “Finlandization” on a grand scale, to use a term from the cold war, would result.

So much for accommodation and irresolution. But that outcome is, of course, not foreordained. The United States shows some vigorous signs of responding to the challenge of China. China’s economy is second only to the United States, and it is probably a matter of a few years until it overtakes the United States. In per capita terms this could be a matter of 30 years or so if recent growth rates continue. The United States is well aware of what this means in terms of influence over world affairs: such influence goes hand in hand with military and economic might. China is now rapidly building up its military, as its newfound industrial might allows. Recently the Americans have woken up to the Chinese challenge and are trying to hold China back as much as they can. To this end they have banned exports of advanced chips to China, in the hope that this will keep the United States well ahead in that field. This is probably a forlorn hope. Empires of the past have repeatedly tried to keep their technological advantage for themselves by prohibiting exports of technologically advanced goods. All such attempts have failed. There is no reason to believe that the attempt to hold back chipmaking in China will fare any better; there is no reason to expect that the Chinese do not have sufficient ingenuity of their own to produce gadgets that are as technologically advanced as anything in the western world. As a matter of fact, the world’s most advanced chips are produced in Taiwan.

It has long been recognized that China is the number one challenger to the United States. This is simply a matter of economic and technological strength; the basis of military might is economic strength. China is the second largest economy in the world and it has been growing vastly faster than the economy of the United States. Russia is a third rate power and at best characterized as half-potent, as their lack of success in the Ukrainian adventure has amply underlined. There are those in the United States who have called for an alliance with Russia to respond more vigorously to the challenge by China. This would make eminent strategic sense; the dominating hegemon forms an alliance with number three to respond to the challenge of the up and coming hegemon who aspires to become number one. This was articulated a few years ago in an anonymous article entitled “The very long telegram”, inviting comparison with the famous “long telegram” from Moscow by George Kennan at the end of the second world war, describing how to contain the influence of the Soviet Union. To this way of thinking the war in Ukraine must have come as an unwelcome surprise. And it is indeed surprising because Russia has long since lost its position as number two in the world, despite all their nuclear weapons, and they are not likely to regain it by swallowing Ukraine, least of all by military means which will antagonize and debilitate Ukraine for years to come. Why Russia is seeking alliance with China, with which it has had clashing interests in the past, is more than a little surprising, given that Russia is decidedly behind China in terms of economic power and technology, unlike the way things were back in the days of Mao and Stalin. To China Russia will be decidedly number two and probably lagging further and further behind. It seems that Russia, as number two or even less in an alliance with the United States, would have served its interests far better. There was a time when Russia could count on a lot of goodwill and support in the United States and other western nations.

But those days are gone. For a long time Russia will be treated as a pariah by the United States and their allies. Russia has no longer any goodwill to count on, nor should it have. If the United States continues to maintain its global ambitions we will see them and their allies fighting a cold war against both China and Russia and other authoritarian states that are unwilling to cooperate with the United States. This would in fact be good news for Norway and other countries in western Europe and elsewhere that have reason to fear encroachment by Russia and China. As already stated, the interest of the United States to support those far-flung territories is directly related to their global strategic ambitions. The greater those ambitions, the more committed the United States will be to defend its allies.

But there are developments afoot that give reason to doubt whether the United States and their closest and strongest allies have that ambition. The first and foremost obstacle is the climate phobia that increasingly plagues both the United States and western Europe. In order to reduce the carbon dioxide emissions that are supposed to create havoc with the world’s climate, both the United States and Europe have pledged to stop using fossil fuels over the coming decades. The problem is that there is no credible alternative to these fuels other than nuclear energy, the use of which is hampered by groundless fear of disasters and problems with long-term storage of spent fuel. The proposed solution—wind and solar power—will not be able to support the industrial economies of the United States and Europe. We have already seen the beginnings of the problems this leads to. The production of electric energy must at all points in time exactly match the demand for energy, which is uncontrollable and depends, among other things, on sudden and uncontrollable weather events. Wind and solar energy compound the problem by making production uncontrollable as well, unless there are very large and costly back-up reserves of other power plants and batteries. We have already seen blackouts and power rationing in places that have become critically dependent on solar and wind energy like Texas, California and South Australia.

In Europe we have seen unprecedented high prices of electricity, a development that began well before the war in Ukraine, but the war has made it worse. Energy-intensive industries in Europe have partly shut down, and some companies have announced relocation to countries that have a cheaper and more reliable power supply. The most astounding announcement is the one by the German chemical agglomerate BASF to relocate to China. On present trends, Europe will not be able to maintain its industrial base, and with it goes the ability to support a credible military power. If the United States goes down the same route it will meet a similar fate. In this scenario we are going to see a world dominated by unscrupulous authoritarian powers whose influence the United States and other western countries will not have the ability to challenge. Or perhaps the will. People who are preoccupied with hypothetical climate changes in the far future and nourish the illusion of maintaining their welfare states without a thought of the material basis needed for that purpose cannot be expected to have the stamina and the endurance to protect themselves against unscrupulous challengers.

Pålitelig og grønn energiforsyning

Nylig publiserte Norges vassdrags- og elektrisitetsdirektorat (NVE) en rapport under den nøkterne tittel Norsk og nordisk effektbalanse fram mot 2030. En slik tittel fanger kanskje ikke umiddelbart leserens interesse, men likevel ble den viet grundig omtale i Nettavisen, med god grunn.

Rapporten drøfter, nøkternt og saklig, den dystopiske virkelighet Europas energipolitikk har ført oss inn i. I korthet går den ut på å skifte ut kontrollerbare og pålitelige energikilder med væravhengige og ukontrollerbare slike, i særdeleshet vind- og solenergi. Dette er særdeles alvorlig fordi bruken av elektrisitet også er ukontrollerbar, og elektrisitetsforsyning har den karakter at selv den minste ubalanse mellom bruk og tilgjengelig energi ikke kan tolereres. Med en gang bruken av elektrisitet overstiger produksjonen, må nye aggregat startes opp, og det krever åpenbart tilgang til kontrollerbare kilder. Vind- og solenergi kan ikke brukes til det, og øker for sin del systemets utfordringer ved selv å kunne skape ubalanse mellom bruk og forsyning. Kan ikke den ubalansen rettes opp, må noen forbrukere kobles ut. Derfor er det ingen tilfeldighet at områder med stort innslag av vind- og solenergi, som Texas, Sør-Australia og California, har måttet kutte strømmen.

Slike strømkutt har alvorlige konsekvenser, så avhengig som det moderne samfunn er blitt av elektrisitet. De konsekvensene blir ikke mindre i og med den omfattende elektrifiseringen av sektorer som før benyttet andre energikilder, som f.eks. transport.

Det er her effekten kommer inn i bildet. Effekten er den strømmen som må til for å forsyne brukerne med den elektrisitet de vil ha til enhver tid. Er ikke den tilstede, må strømmen kuttes. Norge, Norden og sågar Europa som helhet er nu på vei til en virkelighet hvor effekten ikke er stor nok når forbruket er som størst. I Norge er elektrisitetsforbruket størst på kalde dager. Hittil har Norge hatt mer enn nok effekt i reserve selv da, men det kan altså efterhvert bli historie som bestefedre ser tilbake til med nostalgi. Strekker ikke den norske effekten til, må det importeres strøm. Det har vi strømkabler til så det monner. Men det er bare det at andre nordiske land eller endog land i Europa ikke nødvendigvis har noen overskuddseffekt på slike dager. Hvis det er kalt i Sør-Norge, skyldes det som oftest et høytrykk over Nordsjøen vinterstid. Da er det også kalt i nabolandene, vindmøllene står stille og produserer ingen strøm, og solen står lavt på himmelen. NVE-rapporten viser med all tydelighet samvariasjonen mellom værforholdene i Sør-Norge og nabolandene.

Europa har nu gått fra en pålitelig elektrisitetsforsyning til en som er sårbar for værets luner. Dyrt er det også; det er ingen tilfeldighet at elektrisitetsprisene er høyest hvor innslaget av sol- og vindkraft er størst. Sol- og vindkraft har høye faste kostnader og må dessuten støttes med annen og kontrollerbar energiforsyning som det ikke er bruk for når solen og vinden leverer. Det er dyrt, hvis man da ikke vil fryse i mørket når solen ikke skinner og vinden ikke blåser.

Det er to veier ut av det uføret Europa har rotet seg inn i. Den første er å snu, avblåse elektrifiseringen og det grønne skiftet. Dette er sannsynligvis den fornuftigste. Konsekvensene av de klimaendringer utslipp av kulldioksid kan medvirke til er antakelig langt mindre enn konsekvensene av den energikrise som alt er begynt å plage Europa. Den moderate oppvarming som er skjedd siden den Lille istid har ubetinget vært til fordel for land i Vest-Europa, og da Norge i særdeleshet. Litt mer av det samme er neppe noen katastrofe. Dertil kommer at uansett hva europeiske land gjør, øker utslippene av kulldioksid år efter år. Det skyldes utslipp fra utviklingslandene, og de viser ingen tegn på å la de rike land diktere hva de skal gjøre og ikke gjøre.

For det annet kunne Europa, deriblant Norge, satse på kjernekraft. Den frykt mange har for kjernekraft har to årsaker; de uhell som kan skje i kjernekraftverkene og problemet med langtidslagring av høyradioaktivt avfall fra kjernekraft. Konsekvensene av de uhell som har skjedd i kjernekraftverk er sterkt overdrevet; regnet i dødsfall pr. kilowattime produsert er kjernekraft den sikreste energikilde vi har. Langtidslagring av avfall er en utfordring, fordi halveringstiden av noen av de radioaktive komponentene er så lang, 100.000 år eller så. Nylig kom EU-kommisjonen med en detaljert rapport om bl.a. den saken (Technical assessment of nuclear energy with respect to the ‘do no significant harm’ criteria of Regulation (EU) 2020/852 (‘Taxonomy Regulation’)). Der påstås det at lagring av dette avfallet i geologisk stabile bergarter ikke er noe problem, slik det gjøres i Sverige, Finland, Sveits og Frankrike.

Man kan innvende at det ikke finnes noe erfaringsgrunnlag for å vurdere lagring som skal være sikker i 100.000 år. Interessant nok kommer EU-kommisjonens rapport med et eksempel. I Oklo i Gabon var flere naturlige uranreaktorer aktive for to milliarder år siden. De brant ut av seg selv, men produserte «avfall» av den typen våre reaktorer produserer. Naturen lagret det i stabile, geologiske formasjoner som har holdt det på plass alt siden. Dette avfallet er nu for lengst blitt ufarlig.

Så for dem som både vil ha pålitelig energiforsyning og også en som ikke slipper ut kulldioksid må kjernekraft være løsningen.

Utenlandskabler på sviktende grunnlag

 I forbindelse med den formidable prisøkning på elektrisitet som har funnet sted siden de nye strømkablene til Tyskland og Storbritannia ble åpnet, har mange stilt spørsmålet hva tenkte man den gangen disse kablene ble besluttet bygget? Hvilken prisutvikling på elektrisitet forventet man for Tyskland og Storbritannia? Hvordan trodde man prisen i Norge ville bli påvirket av disse kablene?

Svarene på disse spørsmålene finner vi i konsesjonssøknaden fra Statnett, datert mai 2013. Der vises forventede varighetskurver for elpris i Tyskland og Storbritannia for 2020 og 2030. For 2020 trodde man at prisen ytterst sjelden ville overstige 0,12 euro pr. kilowattime og i 90% av alle tilfeller være lavere enn 0,08 euro. Det er neppe mer enn 0,18 hhv. 0,12 euro i dagens pengeverdi. I juli i år var prisen i Tyskland 0,315 euro i gjennomsnitt og i Storbritannia litt lavere. I slutten på august ble det rapportert om pristopper på 1 euro pr. kilowattime i Tyskland og 0,6 euro i Storbritannia.

Og hva trodde man om virkningene på prisen i Norge? I søknaden anslås prisøkningen i Norge til følge av kablene å kunne bli 2,5 – 4 øre pr. kilowattime. Fra 1. til 4. kvartal 2021 økte prisen til norske forbrukere fra 65 til 143 øre pr. kilowattime. Kabelen til Tyskland ble satt i drift i begynnelsen av 2021 og den til Storbritannia 1. oktober samme år. Det er kanskje drøyt å tilskrive kablene hele denne prisøkningen, men det er langt mellom 4 og 78 øre.

Statnetts regnemestere skal ikke klandres for manglende evne til å se inn i fremtiden; den mangelen lider vi alle av. De presiserte også at deres anslag var alle usikre, selv om de nok ikke kunne forestille seg den utvikling vi har sett de siste månedene. Men, som de sier på side 38, «det er viktig å presisere at usikkerhet også gir muligheter.» Og mulighetene er ikke beskjedne. Siden alle må betale samme pris som den marginale kjøper, og siden den marginale kjøper er i utlandet og har høy betalingsvilje, har dette skapt en formidabel mekanisme som kanaliserer penger fra norske forbrukere og næringsdrivende til kraftselskapene og statskassen.

Denne overføringsmekanismen er fullstendig tilslørt i Statkrafts søknad. De operer med «konsument- og produsentoverskudd» som en samlekategori, hvilket vil si at det er rivende likegyldig om forbrukerne betaler én krone mindre eller kraftselskapene får én krone mer; den enes vinning går opp i den andres spinning. Dette utelates fullstendig i Statnetts søknad, med henvisning til at å regne disse ut separat er for vanskelig. Det er neppe vanskeligere enn en del andre utregninger som presenteres, men Statnett har den unnskyldning at de jo tilsynelatende ikke trodde at prissmitten fra disse kablene skulle bli så stor.

Statnett tok feil på mange punkt om fremtiden, men nu har vi fasiten. Det bør gå lang tid før nye utenlandskabler bygges. Kanskje burde man begrense eksporten og prissmitten gjennom de kablene man alt har. I det minste burde man betale tilbake de overprisene norske forbrukere og næringsliv blir plaget med p.g.a. kablene heller enn fete opp elprodusentene og helle penger i en statskasse hvor de fra før skvulper over. Det gjøres enklest ved å betale tilbake til alle som en, om de så er forbrukere eller næringsdrivende. Den nuværende prisstøtten er et eksempel på dette, men har en del hull, hvor det største er at næringsdrivende, med unntak for bøndene, ikke er omfattet av ordningen. De hullene bør tettes. Skadevirkningene av EUs feilslåtte energipolitikk bør ikke importeres til Norge; vi klarer oss bedre uten den.

Trykt i Bergens Tidende 26. september 2022.

Strømstøtte og europeisk energipolitikk

Hva er det egentlig som strømmer gjennom strømkablene til utlandet? Spørsmålet kan synes dumt, men det er oppklarende å tenke som så at når elektrisitet strømmer den ene vei, strømmer prisen den andre veien. Det er jo slik i et marked for en ensartet vare som elektrisitet at prisen settes «på marginen», som det heter på fagsproget; det er betalingen for den sist omsatte enhet som setter prisen på alle andre enheter. Om den største betalingsviljen finnes hos kjøpere i utlandet, er det den som bestemmer hva norske forbrukere må betale for elektrisiteten. Dette gjelder i den del av det norske markedet som er direkte knyttet til markedene ute. At flaskehalser i det innenlandske elnett har ført til enorme prisforskjeller mellom ulike deler av Norge er velkjent, men den saken skal ikke drøftes her.

Dette har gjort utenlandskablene til en formidabel pengemaskin for både statskassen og elprodusentene i Norge. Det skjer ikke bare på den måten at utlendingene får betale dyrt for norsk strøm, men også fordi norske forbrukere får betale den samme prisen som utlendingene. Størsteparten av elprodusentenes fortjeneste skyldes høy strømpris som norske forbrukere får betale og ikke den høye prisen på den strømmen som sendes til utlandet. I 2021 nådde bruttoeksporten av elektrisitet sitt foreløpige høydepunkt på 25,8 terawattimer. Norske husholdningers forbruk var nærmere 40 terawattimer det året, og de fleste av disse husholdningene bor i Sør-Norge hvor «smitteeffekten» fra utlandet er størst.

Elprisen steg dramatisk i 3. og 4. kvartal 2021. Det skjedde efter at kablene til Tyskland og Storbritannia ble åpnet, i en periode hvor størsteparten av vindturbinene i Storbritannia sto stille p.g.a. høytrykk og lite vind og prisen på el fra kraftverk i EU-landene økte p.g.a. av prisstigning på utslipp av kulldioksid. Så kom krigen i Ukraina og gjorde vondt verre.

Vi står overfor en prisøkning som skyldes den ytterst tvilsomme energipolitikk som EU-landene har ført i en årrekke. De har skiftet ut regulerbar kraft fra kull, naturgass og atomkraftverk mot dyr vind- og solkraft som er prisgitt naturens luner og som har vist seg ikke å strekke til. Dertil kommer at de har stolt på Russland som pålitelig leverandør av gass og et land som er interessert i å leve i fred og fordragelighet med sine naboer. Det viste seg å være naivt, for å si det pent.

Pålitelig og billig energi er selve grunnlaget for velstand. Dette er europeiske politikere på god vei med å ødelegge. De høye elektrisitetspriser vi sliter med i Norge er en konsekvens av at vi har knyttet oss til det konkursboet. Det betyr ikke nødvendigvis at vi skal kutte alle strømkabler til utlandet. De gir oss selv en viss sikkerhet i tørrår og skaffer staten og kraftselskapene inntekter fra utlandet i form av høy pris på strøm som eksporteres. Men det er ingen grunn til å la en feilslått europeisk energipolitikk gå ut over norske forbrukere. En strømstøtte hvor norske forbrukere og produsenter holdes skadesløse for «smitteeffekten» fra utlandet er i høyeste grad på sin plass. Billig vannkraft er en av de få naturgitte fordeler Norge har og som blant annet gjør det mulig for folk å holde sine boliger varme i et ufyselig klima. Så får det da heller være at insentivene til å spare på strøm blir litt svakere, som det heter på fagsproget. I klartekst betyr det ikke annet enn at folk sparer på varmtvannet, skrur av lysene og spiser maten kald heller enn varm. Så er det bedriftene som ikke lenger finner det lønnsomt å holde driften i gang. Det er den slags europeiske forbrukere kan takke sine politikere for.

Russland: En rævedilter til Midtens Rike?

 De fleste er vel enige om at Putin med sin krig i Ukraina forsøker å gjenreise Russland som den stormakt den var før Sovjetunionens sammenbrudd, om enn som en fortsettelse av tsarveldet heller enn Sovjetunionen. Han synes å være enig med Zbigniew Brzezinski, i sin tid president Carters sikkerhetsrådgiver; uten Ukraina er ikke Russland noen stormakt.

Men det spørs om erobring av Ukraina vil være nok. Det mest sannsynlige utfall av den pågående krig er at Russland stikker av med i hvert fall en god porsjon av Ukraina. Hva vil så det bety for Russlands stormaktstatus? Putin må regne med et langvarig kjølig forhold til NATO-landene. Selv om samholdet mellom dem nok ikke har vært så godt som man har fått inntrykk av de siste månedene, og selv om mange av dem kommer til å kjøre sine sololøp og sette sine egne interesser foran enhver NATO-solidaritet den dagen freden bryter ut om ikke før, må man likevel regne med at viktige NATO-land, USA i særdeleshet, kommer til å fryse de fleste forbindelser med Russland, nekte å handle med dem, og nekte dem tilgang til sine finansielle markeder. Hvor effektivt det vil være gjenstår å se; det som er sikkert er at de ikke får alle med seg.

Putin har sikkert regnet med at dette ville bli utfallet. Like før han begynte krigen, besøkte han Xi Jinping i Kina og sikret seg hans støtte. Han valgte med andre ord samarbeid med kineserne foran samarbeid med USA og deres allierte. Dette bringer oss tilbake til tiden før 1960, den gangen Kina og Sovjetunionen var allierte og skulle i fellesskap spre kommunismens evangelium. Men den gangen var Kina lutfattig og Sovjet en stormakt som utfordret USA. Nu er det omvendt. Kina er økonomisk langt mektigere enn Russland og den utviklingen vil antakelig bare fortsette. Militært ruster Kina opp med stormskritt for å kunne utfordre USA; de bygger hangarskip og siloer for raketter som kan bære atomvåpen. Det er bare et tidsspørsmål til de blir noenlunde jevnbyrdige med Russland og USA på begge fronter.

Hvilken stilling kommer Russland til å ha i denne alliansen med Kina? Industrielt synes de å ligge håpløst efter, både kvalitativt og kvantitativt. Militært kommer Kina og Russland snart å bli jevnbyrdige. Russland blir definitivt nummer to i allianse med Kina, de blir Kinas hovedkilde for råvarer som olje, gass og mineraler, men desidert nummer to når det gjelder industriell produksjon og teknologi.

Er dette en bedre posisjon enn Russland ville ha hatt i samarbeid med de vestlige land? Det er langt fra opplagt. Også der ville Russland desidert vært nummer to, de ville ha vært, som inntil nylig, leverandører av råvarer som gass, olje og diverse mineraler, men ville det vært noe verre for dem enn den posisjon de har i forholdet til Kina? Antakelig ville de vært bedre tjent med å ha et vennskapelig forhold til Vesten og å leve i fred med sine naboer. Efter Sovjetunionens sammenbrudd og langt inn på 2000 tallet var de vestlige land velvillig innstilt overfor Russland, landet fikk både økonomisk og anen støtte, og tjente godt på voksende handelsutbytte med de vestlige land.

Det har hele tiden siden Sovjetunionens sammenbrudd vært delte meninger i Russland om landets forhold til USA og andre vestlige land. Dette blir godt belyst i Andrei Kozyrevs memoarer «Firebird», som utkom i 2019 og må sies å være høyaktuell. Han var Jeltsins første utenriksminister og begynte i den stillingen allerede før Sovjetunionens sammenbrudd, på ett tidspunkt da Russland egentlig ikke hadde noen utenriksaffærer. Kozyrev var en av dem som definitivt mente Russland burde søke samarbeid med de vestlige land og handlet derefter. Det skaffet ham mektige fiender blant dem som hadde grodd fast i den tenkning at USA var Russlands hovedfiende og at alt måtte settes inn for å sikre Russlands posisjon som deres utfordrer, inklusive gjenerobring av Ukraina og Hviterussland.

Det var altså de sistnevnte som til slutt fikk Putins øre. Kanskje var han en av dem allerede fra begynnelsen av. Hvor klokt valg han gjorde vil tiden vise, men alt tyder på at krigen i Ukraina ikke bare er en tragedie, men det som verre er, en dumhet og på tvers av Russlands interesser.