De som krysser Middelhavet

Media rapporterer om hasardiøs seilas av emigranter fra Afrika over Middelhavet. Det er i den anledning på sin plass å minne om noen ubehagelige sannheter, og ikke bare slike som mediene fokuserer på og som har en tendens til å utløse innsats for verdensmesterskapet i barmhjertighet.

Mange av disse migrantene kommer fra Afrika sør for Sahara. De flykter fra fattigdom og elendighet. Noen tall kan fokusere oppmerksomheten. I tyveårsperioden 1980-2000 vokste befolkningen i utviklingslandene sør for Sahara med i underkant av tre prosent om året. Den økonomiske vekst klarte ikke å holde tritt med det; bruttonasjonalproduktet i disse landene vokste kun med ca. to prosent om året. Siden årtusenskiftet ser tingene bedre ut; befolkningen har fortsatt å øke som før, men bruttonasjonalproduktet har økt mer, med nesten seks prosent per år. Men velstanden er fortsatt i det fjerne; nasjonalinntekten pr. hode er under ti prosent av hva den er i EU og ca. fem prosent av hva den er i Norge, målt i kjøpekraftsparitet. Dertil kommer innbyrdeskriger, terrorisme og annen elendighet. Så det er ikke til å undres over at noen blir fristet til å komme seg over Middelhavet. Og det er mange potensielle migranter; det bor nesten én milliard mennesker i utviklingslandene i Afrika sør for Sahara.

Den befolkningsøkning som finner sted i Afrika sør for Sahara er betydelig større enn under Europas befolkningseksplosjon i 1800-årene. Fra 1870 til 1914 økte Europas befolkning med ca. én prosent om året. Men det ventet en annen slags virkelighet på den tidens unge europeere; de fleste fikk jobb i den hurtig fremvoksende industri, og mange emigrerte til Amerika eller Australia hvor de var en efterspurt arbeidskraft. Vi kjenner dette fra norsk historie. Befolkningsveksten 1815-1900 var én prosent pr. år. Samtidig var det betydelig utvandring, ofte mer enn en halv prosent pr. år i siste fjerdedel av 1800-årene.

Noen slik virkelighet venter ikke de unge afrikanere. Det foregår ingen industriell revolusjon i deres hjemland, men et lyspunkt er at den økonomiske vekst har tatt seg opp de siste årene. Og Europa lider ikke av mangel på arbeidskraft; den lider av mangel på investeringer og en forvokst offentlig sektor som i altfor mange land kommer til uttrykk i voksende offentlig gjeld. Europa er ikke en nærmest jomfruelig mark hvor de opprinnelige innbyggere kan skubbes til side og marginaliseres for å gi plass til en annen kultur; de som er der fra før er nok innstilt på å ta vare på sine privilegier og posisjoner. De som kommer utenfra blir den nye underklasse, lett identifiserbar på grunn av annen hudfarge og noen gang religion, med alt hva dertil hører. Integrasjon av fremmedkulturelle i europeiske land har så langt ikke vært noen ubetinget suksess. Fortsatt immigrasjon til Europa betyr mer dårlige nyheter fra den front.

Det kom et papir fra Panama....

En av de statsledere som hadde selskap med den islandske statsminister i de famøse Panama-papirer var presidenten i Argentina, Mauricio Macri. Det gir grunn til eftertanke. Islands pengehistorie har nemlig meget til felles med Argentinas. Begge land har i perioder hatt inflasjon som har løpt løpsk og raskt tilintetgjort de penger godtroende småsparere måtte ha i banken. Alle argentinere som har kunnet har flyttet sine penger til utlandet for å unngå å bli flådd. Dette er en av årsakene til at i Argentina har den økonomiske utvikling gått baklengs, et selskap den deler med fyrtårn som Cuba og Nord-Korea. Island har unngått en så trist skjebne, men inflasjonens herjinger illustreres av at i 1918 var en islandsk krone like meget verd som en dansk. I dag er en islandsk krone verd 0,05 danske øre.

Islendinger er like lite interessert som argentinere i å bli frarøvet sin formue gjennom pengepolitisk vanstyre og flytter derfor sine penger til utlandet hvis de kan. Samtidig vil islandske regjeringer uansett politisk kulør gjerne benytte seg av det som så fint heter selvstendig pengepolitikk. Den går ut på å forringe pengeverdien for å håndtere lønnsøkninger som ikke står i forhold til hva næringslivet kan bære. I Norge har vi i disse dager en liten forsmak av hva det betyr, i form av fallende kronekurs og tilsvarende fall i kjøpekraft. I forbifarten flås småsparerne. De som i Norge har vært dumme nok til å sette penger i banken må finne seg i renter som er lavere enn inflasjonen, og dertil blir disse «renteinntektene» skattlagt og muligens også selve hovedstolen gjennom formueskatt.

Et ledd i denne selvstendige pengepolitikk er å forhindre at folk kan unndra seg dens konsekvenser og flytte sine penger til utlandet. I kjølvannet av den islandske bankkrise ble det ulovlig å flytte penger ut av landet uten sentralbankens tillatelse. Alminnelige dødelige islendinger må fremvise flybillett for å få ta med seg reisevaluta. Andre, mindre alminnelige dødelige har sin formue plassert i skatteparadiser. Noen av dem tilhører den styrende elite. Å møte seg selv i døren kan være et ubehagelig bekjentskap. Det fikk den islandske statsminister erfare, bokstavelig talt, og det kostet ham jobben. At én lov skal gjelde for Tor og en annen for Loke er ikke populært i vår del av verden.

Det har også kommet for en dag at mange nordmenn har penger plassert i ett eller annet skatteparadis. Reaksjonen i media har stort sett vært indignasjon over at man unndrar seg å bidra til «fellesskapet.» Det sistnevnte er staten, som tilsynelatende skal ha så meget bedre forstand til å bruke våre penger enn vi har selv. Men det er kanskje mer fruktbart å se på dette som en konsekvens av offentlig grådighet og overambisjon. Å bevare sin formue er en del av selvbevarelsesdriften. Det hadde kanskje vært å foretrekke hvis de formuende fikk bedre avkastning på pengene sine her hjemme; de kunne da kanskje gjøre nytte i den hjemlige økonomi. Av ingenting vokser det ingenting. Økonomisk vekst og velstand oppstår av investeringer i det private næringsliv. Kapitalister drives ikke av veldedighet men av egennytte; de investerer kun hvis de tror de kan få en rimelig avkastning. Den moderne velferdsstat ble bygget på et blomstrende privat næringsliv. Hvis den planten visner og dør, kan vi glemme velferdsstaten.

Det er noen ubehagelige likheter mellom kampen mot skatteparadiser og kampen mot narkotika. Begge synes omtrent like virkningsløse, annet enn å nøre opp under en gigantisk ulovlig industri eller, i det minste, gråsoneindustri. Heldigvis er finansindustrien ikke voldelig som narkoindustrien, men den er like omfangsrik og lukrativ. Man kan spørre hvorfor. Er det fordi de styrende eliter selv har en fordel av dette? Noe av virksomheten drives jo gjennom delvis statseide banker med komisk uvitenhet i toppledelsen.

Trumps triumf

 

Donald Trumps seiermarsj i de amerikanske primærvalgene har vekket bestyrtelse. Sånn kan det gå når velgerne mister troen på de etablerte makteliter og stemmer på dem de helst vil ha. I Financial Times uttalte kolumnisten Gideon Rachman at det er vanskelig å kritisere oppslutningen om Trump uten samtidig å kritisere demokratiet. Her hjemme uttalte Bernt Hagtvedt til Dagsnytt 18 at det har gått som det har gått fordi amerikanske velgere er særdeles dårlig informert, dette på grunn av amerikanske medias elendighet; de fokuserer på underholdning istedenfor opplysning.

Mange ord trenger ikke forspilles på Trumps egnethet som USAs president. Han har de fleste oppegående amerikanske konservative mot seg, og selveste Wall Street Journal har lite godt å si om ham. Ledende kretser i det republikanske parti leter febrilsk efter utveier for å forhindre ham fra å bli partiets presidentkandidat. Det gode med hans kandidatur måtte helst være at Hillary Clinton ville bli valgt med et overveldende flertall, men likevel, man kan aldri vite hvor folkemeningen fører hen.

Trumps seiersmarsj illustrerer i hvert fall hvor ille det kan gå når uopplyste og til vanlig indifferente velgere begynner å stemme efter beste skjønn og overbevisning. Å overlate utvelgelsen av statsledere til dem er en oppskrift på katastrofe. At det ikke går galt oftere enn det gjør skal vi prise oss lykkelige for. At det går bedre enn man kunne frykte skyldes at velgernes muligheter er som oftest sterkt begrensede på forhånd og begrensede til de makteliter som alt har etablert seg og vist seg styringsdyktige. Kandidatene i de etablerte partier har gått gradene; de udyktige og de uegnede er blitt sjaltet ut underveis, og igjen står slike som forstår å tale med to tunger, men også å forvalte en moderne stat. Så lenge maktelitene leverer et fredelig samfunn og stigende levestandard er velgerne fornøyde. Denne ordningen fungerer godt så lenge vi har noenlunde ukorrumperte eliter som konkurrer med hverandre med fredelige og noenlunde ærlige midler. Slik har det vært siden Annen verdenskrig i mesteparten av den rike del av verden og enda lenger i anglosaksiske og en del andre demokratiske pionerstater.

Men vi står nu ved en skillevei. Alt flere er av den oppfatning at elitene ikke lenger leverer. Misnøyen gjelder to områder. Først er det stagnasjonen i levestandarden. Den er kanskje mest utbredt i USA, hvor alt flere opplever stagnasjon eller endog nedgang i reallønn. Den tidligere overbevisning at ens efterkommere vil få det bedre enn man hadde det selv er blitt erstattet av det motsatte. I Europa gjelder misnøyen i større grad innvandring av fremmedkulturelle elementer, først og fremst muslimer. Disse har forlengst dannet sine egne ghettoer og subkulturer i selvpålagt isolasjon fra det øvrige samfunn. Det er fra andre generasjon i disse ghettoene som de islamske terrorister rekrutterer sine medlemmer. De etablerte makteliter i Vesteuropa har i sin misforståtte godvilje bygget opp et fiendtlig fremmedelement i sine egne samfunn og ikke hatt forstand til å legge om kursen når konsekvensene av deres politikk er blitt mer og mer åpenbare. De høster nu som de sådde. Vil det seg riktig ille blir Marie Le Pen neste president i Frankrike, Gert Wilders neste statsminister i Nederland, Storbritannia forlater EU og Boris Johnson blir statsminister til sommeren.

Og så var det opplysningsnivået til de amerikanske velgere. Står det så veldig mye bedre til her hjemme? Ernæringsfysiologene forteller oss «you are what you eat.» Vi kunne likeså godt si «you are what you read» eller kanskje snarere «watch.» I årevis har norske media fortalt oss om herligheten av «det multikulturelle samfunn» og likeså at verden står overfor en «klimakatastrofe» som endog lille Norge kunne gjøre noe med. Dette har hatt sin effekt på den almene opinion, men reaksjonen kan bli brutal nå det går opp for folk at de er blitt servert steiner for brød.

Oljefondets triste skjebne

La det være sagt med en gang; det er ikke Oljefondet av i dag jeg snakker om, men Oljefondets være eller ikke være på lang sikt. Oljefondet av i dag lever i beste velgående; det settes fortsatt inn penger på fondet, selv om vi er begynt å bruke noe av fondets avkastning. Men det skulle jo skje før eller senere; problemet er bare at det skjer tidligere enn antatt og tidligere enn det burde ha skjedd.

En pekepinn om Oljefondets langsiktige utsikter får vi fra å se på hva som er skjedd med andre rike lands offentlige gjeld. Helt siden 1970-årene har den vokst i alle av verdens rikeste land. I noen land har den den nådd verdenskrigsproporsjoner. Andre land har greid å stabilisere den og endog få den litt ned, men offentlig gjeld som andel av BNP ligger nesten uten unntak skyhøyt over hva den var i 1960-årene. Det er bemerkelsesverdig at de land som har greid å stabilisere eller reversere gjeldsprosenten er relativt små (Sverige, Danmark, Nederland), mens store land (USA, Japan, Frankrike og endog Tyskland) har fortsatt å øke den. Det kan jo ha sammenheng med at finansmarkedene har mindre tillit til at små land vil være i stand til å betale ned på sin gjeld, så vi ser nødvendighet heller enn dyd i deres adferd (mer om dette i min bok «Debt, Democracy and the Welfare State»).

Hvorfor har dette skjedd? Alle vil vi ha offentlig finansierte goder som helsetjenester, utdanning og pensjoner men ingen vil betale for dem. Politikere som må søke støtte hos uinformerte og uinteresserte velgere, og begge er det mange av, velger den minste motstands vei og får endene til å møtes ved å ta opp stadig større gjeld. Noen forståsegpåere later til å tro at dette kan man fortsette med i det uendelige, men det kan man nok ikke; Hellas er et skrekkeksempel på det motsatte. For de fleste andre synes det fortsatt å rusle og gå, men problemet er at finansmarkedenes tillit til land som stadig tar opp gjeld kan forsvinne brått. Med en høy gjeldsgrad fra før, er det liten slingringsmonn til å møte midlertidige konjunkturmotganger med økte utgifter.

Derfor er det høyst sannsynlig at avstanden mellom synkende offentlige inntekter og økende velferdsutgifter i Norge vil bli dekket ved å tære på Oljefondet. Dette vil være den minste motstands vei; «hva skal vi ellers med disse pengene?» vil den alminnelige velger kunne spørre. Det som i sin tid fikk Sverige til å rydde opp i sine offentlige finanser og velferdsytelser var frykten for ikke å kunne låne mer penger uten å sette den svenske økonomi over styr. Noen slik frykt vil ikke gjøre seg gjeldende i Norge så lenge man kan forsyne seg av Oljefondet. Men dette vil kun utsette den rasjonalisering av velferdsstaten som før eller senere må komme. Dessuten vil det være stikk i strid med hensikten å gjøre oljeformuen varig. Oljefondet vil forlenge dens levetid, men når fondet er tømt er også oljeformuen vekk, akkurat som selve oljen, om enn kanskje et tiår eller to senere.

Regjeringens politikk så langt er godt i tråd med disse fremtidsutsikter. Det gjøres svært lite for å kvitte seg med unødvendige og direkte skadelige utgifter som jordbruksstøtte, støtte til bevaring av regnskog og andre klimapolitiske tiltak, samt uføretrygd og sykepenger som har løpt løpsk. Fra svenskenes erfaringer vet vi at det må til en akutt kriseforståelse for å få gjort noe med de sistnevnte. Nu skal ikke regjeringspartiene klandres for sterkt for deres forsømmelser; de må jo støtte seg til et par småpartier som velgerne ikke har hatt forstand til å kaste ut av Stortinget. Begge disse partiene har sine markeringsbehov, som i klartekst betyr økte offentlige utgifter. Mindretallsregjeringer som støttes av småpartier med markeringsbehov vil ikke gjøre det lettere å sanere statsfinansene, uansett hvilken farge regjeringen måtte ha.

5. januar 2016

Europas innvandringsproblem

 

I disse dager rapporteres det om grensekontroll på toget over Øresundsbroen. Også på grensen mellom Danmark og Tyskland er det kontroll. Den slags er kommet for å bli. Den grenseløse trafikk i Europa er i ferd med å bli historie.

Det er ingen hemmelighet hvorfor man setter i gang disse tiltakene. De er en konsekvens av masseinnvandring fra land plaget av fattigdom og innbyrdeskrig. Det forståelig at noen vil være generøse og ta imot disse menneskene. Men det er dessverre slik at den generøsiteten har sine grenser; går den for langt, ødelegger man sin egen velstand og det samfunn man selv bor i. Denne triste kjennsgjerning er nu sent omsider i ferd med å gå opp for de fleste europeiske politikere, ikke minst i Sverige, hvor man lenge og standhaftig holdt fast ved generøsitetsillusjonen.

Det har aldri vært noen folkeavstemming i Norge eller andre steder om omfanget av fremmedkulturell og da i særdeleshet muslimsk innvandring. Dette til tross for det faktum at slik innvandring nok kan bli vel så viktig for de europeiske lands fremtid og identitet som medlemskap i den Europeiske Union. Utfallet av en slik avstemming kjenner vi da selvsagt ikke, men sannsynligvis ville det ha vært negativt. De ledende politiske eliter er imidlertid påfallende lite interessert i å avholde en slik avstemming, selv om de aldri så høylytt forfekter demokratiske prinsipper.

Innvandrere er av mange slag, og det er all grunn til å stille spørsmålet hvem de er og hva de bærer med seg. Hva positivt har fulgt i kjølvannet av innvandring fra muslimske land til Europa? Antakelig svært lite og da kanskje heller det motsatte. I flere generasjoner har europeiske frisinnede kjempet mot religiøs formørkelse. Den kampen vant de; europeisk kristendom er blitt sekularisert og harmløs; kristne fundamentalister er blitt en raritet og mest egnet til å gi oss andre noe å le av. I mellomtiden har vi imidlertid fått muslimsk fundamentalisme som slett ikke er tannløs men derimot væpnet til tennene, slik vi så tragisk fikk erfare i Paris ifjor.

Det mest tragiske midt oppe i alt dette er at de dedikerte drapsmenn for det meste ikke er slike som blir sendt i nattens mulm og mørke over landegrensene, men annen eller tredje generasjon som har vokst opp i de samfunn deres foreldre eller besteforeldre flyttet til i søking efter bedre liv. De har søkt mening for sin mislykte tilværelse i fundamentalistisk islam og udåd i dets navn. Og det er verre enn så, fundamentalistisk islam er blitt en frihavn for tapere av ymse slag, også av etnisk europeisk opphav, som søker mening for sin egen mislykte tilværelse.

Vi er nu kommet dithen at europeiske sikkerhetstjenester har identifisert flere fiender av dette slag enn de makter å følge med og forbereder oss på å måtte leve med flere og verre terroraksjoner enn vi så langt har sett. Det skal liten fantasi til å forestille seg hvor det måtte ende. Det er liten grunn til å tro at etniske europeere vil finne seg i å bli en truet og tilsidesatt gruppe i eget land. Det er ikke mere enn en generasjon siden verdens mest fremstående kulturfolk jaget sin jødiske minoritet inn i gasskamrene, til tross for at de var godt assimilert og hadde gitt et uforholdsmessig stort bidrag til europeisk kultur og vitenskap. Jødene er 2 promille av verdens befolkning, men har fått 20 prosent av alle Nobelpriser. Muslimske Nobelprisvinnere kan telles på den ene håndens fingre.

De som alt er kommet får vi leve med, men det er på høy tid at Europas ledende eliter setter stopp for muslimsk innvandring før de mister det siste de har igjen av tilliten blant dem som har valgt dem inn i de nasjonale lovgivende forsamlinger.