Trump som president

Demokrati er en risikosport. Den er kjekk å ha når den fungerer, og fungere gjør den så lenge vi har kompetente og noenlunde ukorrumperte eliter som alternerer ved makten. Det faktum at en stor del av velgerne er uinformerte om og uinteresserte i politikk, og noen endog direkte dumme, har da begrensede skadevirkninger; vi får noenlunde kompetente regjeringer uansett hva de stemmer på. Men når velgerne mister tilliten til elitene og begynner å stemme efter beste overbevisning kan det gå fryktelig galt.

Og fryktelig galt har det også gått i inneværende år. Sist vår lyktes et knapt flertall av de britiske velgere å ytterligere marginalisere det en gang så mektige Storbritannia ved å stemme det ut av EU. Og for noen dager siden valgte et knapt mindretall av de amerikanske velgere Donald Trump som president. Mindretall? Ja, fordi det amerikanske system med valgmenn fra de forskjellige delstater av og til resulterer i at en kandidat får et mindretall av stemmene men et flertall av valgmennene.

Trumps kampanje burde vært et skoleeksempel i hvordan man diskvalifiserer seg selv som presidentkandidat. Valgpropagandaen besto av korte slagord, «programmet» av inkonsistente løfter, retorikken av ufyselig sjikane. Likevel ga den uttelling over all forventning. At det gikk som det gikk må jo være en bekreftelse på at en kritisk masse av velgerne er mottakelige for den slags.

Nu kan vi bare håpe at Trump som president gjør noe ganske annet enn han lovet i valgkampen. Og det er allerede lovende tegn på at han kanskje kommer til å gjøre det; at valgretorikken ikke var ment for noe annet enn å lure velgerne til å stemme for en kandidat som slett ikke hadde tenkt å holde hva han lovet. Det ville man normalt si hverken var ærlig eller ønskelig, men vi lever ikke i normale tider.

Og noen tegn er oppmuntrende. I sin tale på valgnatten la Trump om stilen så det monnet. Motkandidaten var ikke lenger korrumpert og full av svik, hun ble takket for sin gode innsats som utenriksminister og meget annet. Én dag senere erklærte Trump seg beæret av å få møte Obama, en mann hvis ærlighet og kompetanse han tidligere har trukket i tvil, for å si det forsiktig. Videre har han sagt seg villig til fortsatt å forsvare Sør-Korea og funnet positive trekk i Obamas helsereform, som han tidligere har lovet å forkaste.

Hva som vil skje med hans handelspolitikk og forsvarspolitikk vet vi ennu ikke, men det er kanskje lov å være forsiktig optimist. Uansett vil det ikke bli lett å omstøpe den handels- og forsvarspolitiske verdensorden USA mer enn noen annen har utformet over mer enn et halvt århundre.

Men noe tyder også på at Trump vil bli Trump. I sin tale på valgnatten snakket han om et gigantisk program for å gjenreise amerikansk infrastruktur; det skal bygges veier og flyplasser og meget annet. Samtidig skal skattene ned. Så hvem skal betale for dette gildet? Kinesere og andre som kjøper amerikanske statspapirer? Økte utgifter sammen med lavere skatter vil øke den amerikanske regjerings underskudd og gjeld, som jo allerede er nær et verdensrekord, målt i andel av bruttonasjonalprodukt. Men ikke engang amerikansk offentlig gjeld kan vokse uhemmet, det spørs kun hvordan den prosessen ender. Rentene kommer til å gå opp, og efterhvert vil det bli vanskeligere og vanskeligere å refinansiere eksisterende gjeld og ta opp ny. Det hele kan ende i inflasjon som løper løpsk og uthuler verdien av utestående gjeldspapirer. Det vil ikke akkurat øke appetitten for å kjøpe mer av den slags. Tillit til at regjeringer evner å betale sin gjeld har den leie vane å plutselig fordufte. Hvis det skulle skje med de amerikanske statspapirer, vil både den greske stat og de islandske banker være som krysninger på overflaten i sammenligning.

Det er blitt en floskel blant kommentariatet at Trump har appellert til de marginaliserte; dem som har mistet jobben, dem som er blitt fremmedgjort i eget land blant innvandrere, dem som er pinlig klar over å bli akterutseilt av så mange og da særlig de få prosent som synes å ha stukket av med mesteparten av den økonomiske vekst de siste tiårene. Kan hende det er noe i det, men er det ikke et paradoks at de har funnet sin drømmeprins i en tvilsom forretningsmann som har tjent seg rik på kasinoer og hoteller og som i løpet av sin karriere har gått konkurs flere ganger?

Europas sinte muslimer

Robert S. Leiken, en amerikansk statsviter og forfatter, har skrevet en solid og tankevekkende bok med tittelen «Europe’s Angry Muslims». Han tar for seg den muslimske innvandring til Europa, særlig Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Disse tre har valgt forskjellige veier for å håndtere de utfordringer den muslimske innvandring har skapt, fra i prinsippet trosblind, fargeblind og kompromissløs integrering (Frankrike) til toleranse av fremmedkulturelle parallellsamfunn (Storbritannia og Tyskland). Likevel er de blitt utsatt for samme type opprør fra mange i den andre og tredje generasjon efterkommere og som i alle tre land har ført til terrorudåd av dimensjoner.

Leiken beskriver hvordan europeiske land nærmest snublet inn i de innvandringsproblemer de nu må strides med. De første innvandrerne kom som temporær arbeidskraft; de fylte et udekket behov for land som hadde ofret storparten av den arbeidsføre generasjon for verdenskrigets vanvidd. Men efter endt tjeneste skulle fremmedarbeiderne reise hjem. Det skjedde imidlertid ikke. De fikk bli, og de fikk også ta til seg sine familier. Ikke sjelden skjedde denne type familiegjenforening gjennom giftermål mellom fetter og kusine, en tradisjon blant både pakistanske og tyrkiske muslimer, hvor den ene ektefelle ble hentet i utlandet. Noen husker kanskje innvandringsforbudet som ble innført i Norge i siste del av 1970-årene, efter at innvandringen fra Pakistan var blitt formidabel. Vel, det forbudet ble aldri mye mer enn en vits, ikke minst p.g.a. «familiegjenforeningen».

Skyggen av nazistenes ugjerninger var én viktig grunn til at få turte å være kritiske til fremmedkulturell innvandring, og de få som ytret seg ble beskylt for rasisme og det som verre er. Enoch Powell, en lovende engelsk politiker, snublet ut av sin karriere med en frimodig tale om «rivers of blood» som kunne oppstå av uhemmet innvandring til Storbritannia. Hans tale vekket stor oppsikt; mange fra den engelske arbeiderklasse gikk i tog for å støtte ham. Én utløsende faktor for hans tale var tilflytning av fremmedkulturelle innvandrere i arbeiderklassestrøk i hans valgkrets. Han fikk ublid behandling av den engelske elite. Daværende Toryleder, Edward Heath, kalte ham inn på teppet og ga ham sparken som kandidat for forsvarsminister i en Toryregjering. Ingen ringere enn Times of London fnøs av støtten fra den engelske arbeiderklasse og kalte dem en gjeng av tapere og dumrianer som mer enn noe annet fryktet konkurranse. Det er snublende likt det våre venstreorienterte sier om dem som støtter Trump.

Så nu er vi der, en eller to generasjoner senere og noen erfaringer rikere. Kanskje trodde den tidens liberale elite at deres nye landsmenn skulle bli som dem. Det er jo det som ligger i «integrering.» Kanskje trodde de, i en underforstått og aldri uttalt overlegenhet, at vår vestlige kultur var uimotståelig og så uendelig bedre enn den innvandrerne hadde forlatt at det ikke kunne bli noe spørsmål om hva de kom til å velge, enn si deres efterkommere.

Det er imidlertid ikke den første generasjon innvandrere som står for det muslimske opprør; det er individer fra annen og tredje generasjon som ikke finner seg til rette, gjør opprør med sine omgivelser, og da ikke minst sine foreldre, og søker tilflukt i en aggressiv versjon av islam. Denne versjonen av islam er blitt et oppholdssted for tapere, også av europeisk opprinnelse; det er ikke så helt få som har konvertert til islam, med den påfølgende intoleranse og aggressivitet som gjerne kjennetegner de nylig omvendte.

Man kan diskutere om de europeiske eliter kan bebreides for naivitet og mangel på forutseende. Folk av forskjellig etnisk opphav eller med forskjellig religion har det ikke alltid lett å leve side om side. Ingen skal misunne de land som har slike problemer og må håndtere dem. Å bevisst pådra seg slike problemer er ganske enkelt dumt. At de skandinaviske land ble så fremgangsrike økonomisk og sosialt blir gjerne tilskrevet det faktum at de hadde en ganske ensartet befolkning. Det har de ikke lenger.

De europeiske eliter er i ferd med å miste tilliten blant sine velgere p.g.a. sin innvandringspolitiske naivitet. Om de kan gjenvinne den ved å si stopp gjenstår å se, men det er i alle fall verd et forsøk. Men inntil videre er vi i krig med fundamentalistisk islam. Den krigen blir ikke vunnet med fredelige midler alene, like lite som andre kriger. Første etappe blir å utrydde den terrorstat som er blitt etablert i deler av Syria og Irak og som har vært en magnet og en inspirasjon for de opprørske islamske ungdommer i Europa. Dernest trenger vi streng overvåking og sensur av de fundamentalistiske predikanter som tiltrekker seg og rekrutterer forvirrede ungdommer, med påfølgende fengsling eller utvisning.

De som imidlertid har mest å frykte fra fundamentalistisk islam er de muslimer som ønsker å leve i fred og fordragelighet med europeere og fremme sitt eget og sine familiers ve og vel. Det er ikke til å unngå at deres trosfrenders ugjerninger bidrar til frykt for og diskriminering av muslimer i alminnelighet. De burde ha all interesse av å rydde opp i egne rekker.

I stormaktenes skygge

«Norge er pådriver for fred og stabilitet internasjonalt. Dette er god og kostnadseffektiv utenrikspolitikk.» Dette står å lese i ingressen til en artikkel av utenriksministeren i Dagens Næringsliv den 3. september. Anledningen var fredsavtalen mellom FARC-geriljaen og regjeringen i Colombia.

Det kan være greit at Norge tar mål av seg til å hjelpe til med å løse konflikter under fjerne himmelstrøk, men det er ikke der Norges sikkerhet blir ivaretatt. Under den kalde krigen ble Norges plass i den vestlige verden garantert av USA. Det skjedde selvsagt ikke på grunn av godvilje fra amerikanernes side men fordi de så sine stormaktsinteresser tjent med dette. Av det følger at jo større ambisjoner amerikanerne har, desto bedre for oss, i hvert fall så lenge vi ikke tror at våre interesser ville bli bedre ivaretatt ved å komme under russisk innflytelse.

Det er der skoen kniper i norsk sikkerhetspolitikk i dag. Amerikanernes stormaktsambisjoner er ikke lenger hva de var, og kanskje heller ikke deres evne til å hevde dem. Man kan si mangt og meget om presidentkandidat Donald Trump, men han har i hvert fall pekt på det åpenbart urimelige i at amerikanerne skal betale tre-fjerdedeler av NATOs utgifter og uten videre forsvare ethvert medlemsland i NATO-alliansen. Noen av hans støttespillere har spesielt trukket i tvil fornuften i å forsvare de baltiske land og hevdet at de nærmest er å betrakte som forsteder til St. Petersburg. Med et slikt utvidet forstadsbegrep kunne kanskje Finnmark betraktes som en forstad til Murmansk og i hvert fall til basene for den russiske nordflåte. Man må da kunne ha forståelse for at russerne, som en respektabel stormakt, ikke vil ha en alliert av en potensiell fiende rett oppe i fjæresteinene til disse basene? Ingen ringere enn Franklin Roosevelt viste i sin tid forståelse for at den tidens Sovjetunion ville ha adgang til isfrie havner på norskekysten. Men så endret tidene seg og USA så seg tjent med å inkludere Norge i sin interessesfære. Den viktigste oppgave i norsk utenrikspolitikk må være å gjøre sitt til at den interessen varer ved. Om ikke det lar seg gjøre, går vi en spennende nytenking i møte, og den vil ikke dreie seg om fredsmegling under fjerne himmelstrøk.

Det grenseløse vanvidd

«Den bare skjedde»

Slik beskrev en svensk forsker innvandringen til Sverige de siste tiårene. Det var ingen plan om at noe slikt skulle skje, heller ikke noe akutt arbeidskraftsbehov som skulle dekkes. Svenskene har, i likhet med mange andre europeiske land, slitt med økende arbeidsledighet. Det var annerledes i 50- og 60-årene da industriproduksjon var arbeidsintensiv og svenskene søkte arbeidskraft fra andre land, særlig Finland.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor innvandringen til Sverige og andre europeiske land de siste tiårene «bare skjedde», til tross for stor arbeidsledighet. Skyggen fra nazistenes forintelsesleire hang fortsatt over oss. Noe slikt skulle ikke skje igjen. Alle mennesker var like gode, uansett hudfarge eller etnisk opphav. Vi måtte være snille med dem som flyktet fra vanstyre, forfølgelse og fattigdom. De fleste hadde kanskje også en forestilling om at de som flyktet fra korrupte undertrykkelsesregimer ikke hadde noe større ønske enn å bli som oss, frisinnede, ateistiske og opptatt av å søke materiell velstand.

Slik skulle det ikke alltid gå. En betydelig andel – ingen vet hvor stor – av efterkommerne efter første generasjons innvandrere fra muslimske land har søkt sin identitet i sine foreldres religion og kultur og erklært krig mot de samfunn de er vokst opp i. De praktiserer fortsatt sine forfedres barbariske skikker; omskjæring, kvinneundertrykkelse, og «æresdrap» av dem som ikke vil innfinne seg med at fedrene og onklene skal bestemme over deres liv. Politiet tør ikke gå inn i innvandrerdominerte deler av svenske storbyer med mindre de er i flokk og bevæpnet til tennene.

Det er lett i eftertid å klandre dem som i sin misforståtte godvilje slapp inn de fremmede, men hvor lett var det å forutse hva som siden skulle skje? De færreste forestilte seg at «asylsøking» skulle anta de dimensjoner den kom til å gjøre. Integrasjon av noen få er intet stort problem, men av titusener, hundretusener eller endog millioner? Innvandrere tar med seg sin kultur og seder til de land de kommer til og mange, kanskje de fleste, er innstilt på å føre dem videre, selv slike som for oss i vesten ter seg barbariske.

Det er neppe til å unngå at når innvandrede etniske eller religiøse grupper begynner å bli en betydelig minoritet, setter de sine spor i sitt nye hjemland. De som var der fra før blir tvunget til eller finner det for godt å endre sine vaner for å imøtekomme sine nye landsmenn, noen ganger mer motvillig enn andre. Derfor bør man i tide spørre seg hva godt disse innvandrerne fører med seg. Når det gjelder Islam er svaret kort og klart: ingenting og da heller det motsatte.

At de europeiske styrende eliter har snublet inn i den situasjon de nu befinner seg i er til en viss grad forståelig, men de er så absolutt tjent med fjellvettregelen at det er ingen skam å snu. Gjør de ikke det, kan deres velgernes tillit til dem prelle av som vann på gås. Det ser vi mange tegn til. «Alternative für Deutschland» har akkurat vunnet en betydelig valgseier. Neste president i Frankrike kan bli Marine le Pen, neste statsminister i Nederland Geert Wilders. Danske regjeringer får intet utrettet uten med velsignelse fra Dansk Folkeparti. Og snu, det har noen begynt å gjøre. Svenskene har innført passkontroll på togene fra København. Likevel tar noen til orde for at Norge skulle ta imot hundretusen flyktninger fra muslimske land. Det ville være det gale vanvidd, ikke minst for de politiske partier som måtte gå inn for noe slikt.

Er «ekstremnedbør» blitt vanligere?

«Klimakaos koster» opplyser miljødirektør Ellen Hambro i Bergens Tidende den 31. august. Hun forkynner at verden blir varmere og våtere. Dette utsagn er formodentlig basert på alle de klimamodeller som spår en betydelig global oppvarming. Men verden har ikke oppført seg som disse modellene forutsier; den globale oppvarming stoppet opp for 20 år siden, til tross for stadig økende utslipp av såkalte klimagasser. For alle seriøse klimaforskere er dette en utfordring de fortsatt ikke har kommet til bunns i.

Og så var det nedbøren. Hambro opplyser at det i løpet av et døgn i august falt 76,2 millimeter nedbør. Hun finner det interessant å sammenligne dette med årsnedbøren i Gudbrandsdalen. Det hadde imidlertid vært mer interessant å sammenligne med nedbør pr. døgn i Bergen i tidligere tider. Da finner vi at det har regnet mer i løpet av et døgn 24 ganger siden 1904. Det maksimale er 156,5 millimeter 14. sept. 2005. De ti nedbørrikeste døgnene i Bergen inntraff i 2005 (to ganger), 1917 (to ganger), 1936, 1975, 1995, 1913, 2004 og 1983. Det ser altså ikke ut til at ekstremnedbør er et helt nytt fenomen, og koster de nu har de nok kostet før. Skremslene om økt ekstremnedbør i fremtiden er ikke helt troverdig.

Den 13. september kommer en kanadisk klimaforsker til byen og holder forelesning. Han har publisert statistikk som viser at såkalt ekstremvær ikke har økt de siste tiårene og da heller det motsatte. Det skal bli interessant å se hvilken oppmerksomhet hans forelesning får i avisen. Eller passer den kanskje ikke inn i den forkynnelseslinje som avisen ser ut til å følge?

Post scriptum 8. september: Dette innlegget hadde avisen ikke bruk for. Det er i skrivende stund ukjent om den kanadiske klimaforsker får noe oppmerksomhet, men sannsynligvis fortsetter den med forkynnelseslinjen.

Den hellige klimaallianse

Noen avisinnlegg taper ikke sin aktualitet opp gjennom årene. Denne gangen er jeg fristet til å si dessverre. Dette innlegget ble publisert i E24 i slutten av januar 2010. Klimamessen på Svalbard nu nylig har ikke minsket dens aktualitet.

*

Det er blitt meg fortalt at den norske kirke i sin tid avskaffet helvete. Det må ha skjedd i et for den tidens kirkefedre (for det var mest fedre den gangen) svakt øyeblikk. Enhver religion er avhengig av et troverdig pinslested som venter de vantro i det hinsidige. Så har det da ikke gått helt godt for kirken siden.

 

Nu synes dette problemet å være løst. I opptakten til klimamøtet i København ble det i tur og orden ringt med landets kirkeklokker. Det begynte på Svalbard. Jeg trodde ikke noen mente det var for varmt på Svalbard, men nu er den misforståelsen korrigert.

 

Det er verken enestående eller overraskende at kirken søker fellesskap med miljøvernere og i særdeleshet klimaprofetene. Det samme har skjedd i USA. Den 16. januar hadde New York Times en interessant reportasje om dette fra den amerikanske vestkyst (Pastors in Northwest Find Focus in ”Green”). Interessefellesskapet mellom miljøvernere og kirken ligger i trangen til å redde verden. At verdens undergang er innbilt og ubegrunnet øker bare engasjementet. I tillegg kan kirken få et anstrøk av vitenskapelighet, som jo også miljøvernerne smykker seg med. Dette kommer godt med. Såpass innflytelse har vitenskapen fått i det moderne samfunn at det ikke er enkelt lenger å selge et budskap om menn som går på vannet og jomfruer som føder barn.

 

Her kommer klimasaken som en guds gave. Den har til og med et varmt helevete, et begrep som må ha støtt på visse utfordringer i de nordiske land i tidligere tider. Den kan støtte seg til et batteri av vitenskapelighet; modeller som bygger på fysikkens lover og som blir kjørt i timevis på supercomputere og presenterer grafer i de lekreste farger. Men oppe i alt dette er det et sterkt element av tro. De klimaforskere som arbeider med disse modellene vet selv utmerket godt at det er stor usikkerhet om de forutsigelser modellene deres kommer med. Så blir da disse resultatene behørig presentert med usikkerhetsintervaller kring alle punktestimat i de publikasjoner FNs klimapanel utgir. Men når de er nådd frem til miljøvernerne blir blikket gjerne festet på den enden av usikkerhetsintervallet som best er i tråd med forutinntatte meninger. Verre blir det når det gjelder de konsekvenser en eventuell stigning i verdens middeltemperatur kunne få, for ikke å nevne de tilpasninger som menneskene selv kunne foreta. Om det vet vi heller lite, og spillerommet for tro blir desto større.

 

Det er heller ikke til å komme forbi at også de som forventes å arbeide med disse spørsmålene på vitenskaplig vis av og til lar seg friste med ufine metoder for å fremme sin egen mening. Den er ikke alltid like godt fundert i vitenskapen. Skandalen omkring e-postene som ble stjålet fra University of East Anglia taler sitt tydelige sprog. Et annet eksempel er den famøse hockeykøllen, produsert av Michael Mann. Han behandlet sine data slik at temperaturen skjøt i været de seneste tiårene, efter å ha vært ganske stabil over århundreder. Ved nærmere granskning viste det seg at en annen og vel så troverdig metode for å behandle disse dataene gir et helt annet resultat, nemlig at de siste årtiers temperatur ikke er særlig høyere enn på Vikingetiden. I mellomtiden hadde vi den lille istid, den gangen svenskekongen krysset de danske beltene på is og nesten utraderte Danmark som en stat, nederlenderne gikk på skøyter på kanalene i Amsterdam, og engelskmennene holdt handelsstevne på en islagt Thames. Måtte vi bli spart for slike vintre.

De som krysser Middelhavet

Media rapporterer om hasardiøs seilas av emigranter fra Afrika over Middelhavet. Det er i den anledning på sin plass å minne om noen ubehagelige sannheter, og ikke bare slike som mediene fokuserer på og som har en tendens til å utløse innsats for verdensmesterskapet i barmhjertighet.

Mange av disse migrantene kommer fra Afrika sør for Sahara. De flykter fra fattigdom og elendighet. Noen tall kan fokusere oppmerksomheten. I tyveårsperioden 1980-2000 vokste befolkningen i utviklingslandene sør for Sahara med i underkant av tre prosent om året. Den økonomiske vekst klarte ikke å holde tritt med det; bruttonasjonalproduktet i disse landene vokste kun med ca. to prosent om året. Siden årtusenskiftet ser tingene bedre ut; befolkningen har fortsatt å øke som før, men bruttonasjonalproduktet har økt mer, med nesten seks prosent per år. Men velstanden er fortsatt i det fjerne; nasjonalinntekten pr. hode er under ti prosent av hva den er i EU og ca. fem prosent av hva den er i Norge, målt i kjøpekraftsparitet. Dertil kommer innbyrdeskriger, terrorisme og annen elendighet. Så det er ikke til å undres over at noen blir fristet til å komme seg over Middelhavet. Og det er mange potensielle migranter; det bor nesten én milliard mennesker i utviklingslandene i Afrika sør for Sahara.

Den befolkningsøkning som finner sted i Afrika sør for Sahara er betydelig større enn under Europas befolkningseksplosjon i 1800-årene. Fra 1870 til 1914 økte Europas befolkning med ca. én prosent om året. Men det ventet en annen slags virkelighet på den tidens unge europeere; de fleste fikk jobb i den hurtig fremvoksende industri, og mange emigrerte til Amerika eller Australia hvor de var en efterspurt arbeidskraft. Vi kjenner dette fra norsk historie. Befolkningsveksten 1815-1900 var én prosent pr. år. Samtidig var det betydelig utvandring, ofte mer enn en halv prosent pr. år i siste fjerdedel av 1800-årene.

Noen slik virkelighet venter ikke de unge afrikanere. Det foregår ingen industriell revolusjon i deres hjemland, men et lyspunkt er at den økonomiske vekst har tatt seg opp de siste årene. Og Europa lider ikke av mangel på arbeidskraft; den lider av mangel på investeringer og en forvokst offentlig sektor som i altfor mange land kommer til uttrykk i voksende offentlig gjeld. Europa er ikke en nærmest jomfruelig mark hvor de opprinnelige innbyggere kan skubbes til side og marginaliseres for å gi plass til en annen kultur; de som er der fra før er nok innstilt på å ta vare på sine privilegier og posisjoner. De som kommer utenfra blir den nye underklasse, lett identifiserbar på grunn av annen hudfarge og noen gang religion, med alt hva dertil hører. Integrasjon av fremmedkulturelle i europeiske land har så langt ikke vært noen ubetinget suksess. Fortsatt immigrasjon til Europa betyr mer dårlige nyheter fra den front.