Nytt på nytt fra Hellas

Hellas har forsvunnet fra de daglige mediaoppslag. Av og til dukker det likevel opp notiser om at grekerne er i ferd med ikke å overholde betalingsfrister, eller at Valutafondet og EU er uenige om deres evne til å betale sin gjeld. Men fraværet fra de daglige overskrifter er ikke et tegn på at det mangler interessant stoff å rapportere, snarere tvert imot.

Den greske gjeldshengemyr er ikke bare et resultat av en velferdsstat som er for ambisiøs i forhold til evne, den er ikke minst et resultat av en politisk motivert økning i antallet offentlig ansatte. Begge de før ledende politiske partier har bygget sin oppslutning på dette; trofaste partislitere er blitt belønnet med jobber i det offentlige. Som Francis Fukuyama så utmerket beskriver i sin bok «Political order and political decay» er denne «klientelisme» mer enn en bidragende årsak til den økonomiske hengemyr både Hellas og Italia befinner seg i.

Grekernes reaksjon på de problemer de selv har skapt for seg har ikke vært oppmuntrende. De har ødslet sine stemmer på populistiske partier, i særdeleshet Syriza, som i neste omgang har måttet løpe fra sine store ord og løfter. Verre er det kanskje at de innledet rettssaker mot dem som forsøkte å rydde opp i de offentlige finansers rot. Først ute var Georg Papaconstantinou, finansminister i Papandreous regjering. Han oppnådde en viss fremgang i sine forhandlinger med EU, men måtte til slutt gå av p.g.a. liten popularitet i eget parti. Til sin store overraskelse ble han anklaget for korrupsjon, tilsynelatende på bakgrunn av skitne triks fra sin efterfølger, som han beskriver i sin bok «Game over.» Han ble til slutt frikjent.

Like ille eller verre gikk det for sjefen for det statistiske byrå i Hellas, Andreas Georgiou. Han ble headhuntet fra Valutafondet til å lede byrået, som hadde mistet troverdighet p.g.a. manipulasjon med regjeringens budsjettdata. Han fulgte EUs regler, som han jo skulle, og det ble avdekket et budsjettunderskudd flere ganger så stort som før rapportert. Mange grekere har reagert på dette med å anklage ham for konspirasjon, å overdrive budsjettunderskuddet for å bringe Hellas under EUs og Valutafondets herredømme. Enkelte av hans motstandere har skapt en alternativ virkelighet som de flagger på sine nettsider. Det greske budsjettunderskudd var aldri på 14% av BNP som Georgiou ville ha det til, nei, det var bare litt over 3% sier de.

Verre er det at han har måttet bruke mye av sine krefter på rettsaker om konspirasjon og forfalskninger. Han har for lengst forlatt sitt kontor i Aten og flyttet tilbake til Maryland hvor han fordriver tiden med korrespondanse med sine advokater. Prosessen ble nylig beskrevet i Wall Street Journal (6. februar 2017).

Mange økonomer har tatt til orde for at EU burde redde Hellas fra sin skjebne. De mener at en felles finanspolitikk og gjensidig garanti av statsobligasjoner er nødvendige betingelse for en felles valuta som euroen. Men så kan man spørre om det er naturlig oppgave for andre eurostater å stille opp som garantist for Hellas sin eller andres «klientelisme». Uansett er det ikke noe som vil skje i overskuelig fremtid; noen EU-solidaritet på tvers av landegrensene eksisterer fortsatt ikke. Det er så en annen sak at medlemskap i en valutaunion som har stabil pengeverdi som et overordnet mål ikke passer for land som ikke har sine offentlige finanser under kontroll. Men om det er en bedre vei å ha en egen valuta for å flå sine egne sparere gjennom inflasjon og gjentatte devalueringer er et annet spørsmål. Det er for så vidt heller ikke uprøvd, hverken i Hellas eller Sør-Amerika, med velkjent resultat.

Klimaendringenes konsekvenser

De siste dagene har det pågått en debatt i Dagens Næringsliv om global oppvarming. Den er blitt påpekt at efter den siste istid har det vært perioder med like varmt eller varmere klima enn de siste tiårene. Disse endringene har oppstått uten noen menneskelig påvirkning, som jo får en til å spørre hvor meget av den oppvarming som har skjedd siden den lille istid virkelig skyldes menneskenes utslipp av klimagasser. At det er svært usikkert erkjennes også av seriøse klimaforskere.

Konsekvensene av global oppvarming er imidlertid vel så interessante som hvorvidt den har funnet sted og hva som er årsaken. Det eneste sikre i den saken er at konsekvensene kommer til å bli forskjellige i ulike land og regioner. Noen land vil kunne tape mens andre vinner. Norske politikere, som må antas å være opptatt av hva som gavner Norges interesser, bør rimeligvis være opptatt av hvordan Norge kommer ut av det klimaregnskapet. Verden kan de ikke redde uansett.

Man skal ikke lese lenge i Norges historie før man forstår at Norges vel og ve har vært kritisk avhengig av klimaendringer. De endringene som har bragt uår har imidlertid vært kaldere klima; uteblitte somre har bragt hungersnød og avfolkning. Norges storhetstid i vikingetiden skyldtes ikke bare bedre skip, men også større avlinger på grunn av den klimaforbedring som fant sted i middelalderens varmeperiode for ca. tusen år siden. Det gjorde at flere overlevde, men det var ikke mer jord å få, særlig ikke på Vestlandet. Da oppstod det er overskudd av unge menn som ikke hadde annet å gjøre enn å slåss, med konsekvenser vi kjenner igjen fra andre himmelstrøk og nyere tid.

Noen slo seg også ned andre steder, bl.a. på Grønland, som den gangen var gjestmildere enn nu. Den bosetningen bukket under når klimaet på Grønland ble kaldere. Det var heller ikke langt fra at det samme skjedde på Island. Hungersnøden i 1780-årene som drepte en-femtedel av alle islendinger skyldtes ikke bare det spektakulære utbruddet i Laki, men også lange perioder med landfast is og medfølgende kulde som hindret gresset fra å vokse.

Den lille oppvarming som har funnet sted efter den lille istid har gitt Norge et varmere og bedre klima. Litt mer av det samme vil antakelig bare være godt nytt, større avlinger, mer vann i kraftverkene, og mer fisk i havet. Men selv med moderat oppvarming, kommer Norge antakelig fortsatt til å ha en verdensrekord i klimaflyktninger, slike som flykter fra dårlig vær hjemme til varmere himmelstrøk.

Hviterussland og Ukraina

Tirsdagen den 6. desember trykte Wall Street Journal en artikkel med uventet innhold. Overskriften var følgende: «Belarus is emerging as the Silicon Valley of Eastern Europe.» Artikkelen beskrev en rivende utvikling i landets IT-industri. «High-Tech» Parken i Minsk kan skryte av 164 bedrifter med 25.000 ansatte og er sterkt eksportrettet. Politisk ensretting har ikke lagt hindringer i veien for innovativ virksomhet.

Dette er ikke det eneste tegnet til at det står betydelig bedre til økonomisk i Hviterussland enn i dets naboland Ukraina. I 1990, umiddelbart før Sovjetunionen brøt sammen, hadde begge landene omtrent samme BNP pr. capita. I 2015 var BNP per capita i Ukraina mindre enn 40% av hva det var i Hviterussland (målt i amerikanske dollar; data fra Verdensbanken). Denne tilstanden skyldes ikke bare den pågående konflikten i Ukraina, landet har sakte men sikkert sakket akterut i forhold til Hviterussland helt siden Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Så hva har gått galt i Ukraina? To demokratiske opprør som begge syntes å ha fremgang, men som rant ut i sanden. De ledet ikke til annet enn vanstyre og korrupsjon.

Lukasjenkos autoritære styre i Hviterussland kjenner vi fra media. Det er ikke akkurat tiltrekkende, men illustrerer i hvert fall betydelsen av lov og orden for økonomisk fremgang. Lov og orden med umiskjennelige sovjetiske trekk synes tross alt å være å foretrekke foran demokratisk kaos og bunnløs korrupsjon.

Trump som president

Demokrati er en risikosport. Den er kjekk å ha når den fungerer, og fungere gjør den så lenge vi har kompetente og noenlunde ukorrumperte eliter som alternerer ved makten. Det faktum at en stor del av velgerne er uinformerte om og uinteresserte i politikk, og noen endog direkte dumme, har da begrensede skadevirkninger; vi får noenlunde kompetente regjeringer uansett hva de stemmer på. Men når velgerne mister tilliten til elitene og begynner å stemme efter beste overbevisning kan det gå fryktelig galt.

Og fryktelig galt har det også gått i inneværende år. Sist vår lyktes et knapt flertall av de britiske velgere å ytterligere marginalisere det en gang så mektige Storbritannia ved å stemme det ut av EU. Og for noen dager siden valgte et knapt mindretall av de amerikanske velgere Donald Trump som president. Mindretall? Ja, fordi det amerikanske system med valgmenn fra de forskjellige delstater av og til resulterer i at en kandidat får et mindretall av stemmene men et flertall av valgmennene.

Trumps kampanje burde vært et skoleeksempel i hvordan man diskvalifiserer seg selv som presidentkandidat. Valgpropagandaen besto av korte slagord, «programmet» av inkonsistente løfter, retorikken av ufyselig sjikane. Likevel ga den uttelling over all forventning. At det gikk som det gikk må jo være en bekreftelse på at en kritisk masse av velgerne er mottakelige for den slags.

Nu kan vi bare håpe at Trump som president gjør noe ganske annet enn han lovet i valgkampen. Og det er allerede lovende tegn på at han kanskje kommer til å gjøre det; at valgretorikken ikke var ment for noe annet enn å lure velgerne til å stemme for en kandidat som slett ikke hadde tenkt å holde hva han lovet. Det ville man normalt si hverken var ærlig eller ønskelig, men vi lever ikke i normale tider.

Og noen tegn er oppmuntrende. I sin tale på valgnatten la Trump om stilen så det monnet. Motkandidaten var ikke lenger korrumpert og full av svik, hun ble takket for sin gode innsats som utenriksminister og meget annet. Én dag senere erklærte Trump seg beæret av å få møte Obama, en mann hvis ærlighet og kompetanse han tidligere har trukket i tvil, for å si det forsiktig. Videre har han sagt seg villig til fortsatt å forsvare Sør-Korea og funnet positive trekk i Obamas helsereform, som han tidligere har lovet å forkaste.

Hva som vil skje med hans handelspolitikk og forsvarspolitikk vet vi ennu ikke, men det er kanskje lov å være forsiktig optimist. Uansett vil det ikke bli lett å omstøpe den handels- og forsvarspolitiske verdensorden USA mer enn noen annen har utformet over mer enn et halvt århundre.

Men noe tyder også på at Trump vil bli Trump. I sin tale på valgnatten snakket han om et gigantisk program for å gjenreise amerikansk infrastruktur; det skal bygges veier og flyplasser og meget annet. Samtidig skal skattene ned. Så hvem skal betale for dette gildet? Kinesere og andre som kjøper amerikanske statspapirer? Økte utgifter sammen med lavere skatter vil øke den amerikanske regjerings underskudd og gjeld, som jo allerede er nær et verdensrekord, målt i andel av bruttonasjonalprodukt. Men ikke engang amerikansk offentlig gjeld kan vokse uhemmet, det spørs kun hvordan den prosessen ender. Rentene kommer til å gå opp, og efterhvert vil det bli vanskeligere og vanskeligere å refinansiere eksisterende gjeld og ta opp ny. Det hele kan ende i inflasjon som løper løpsk og uthuler verdien av utestående gjeldspapirer. Det vil ikke akkurat øke appetitten for å kjøpe mer av den slags. Tillit til at regjeringer evner å betale sin gjeld har den leie vane å plutselig fordufte. Hvis det skulle skje med de amerikanske statspapirer, vil både den greske stat og de islandske banker være som krysninger på overflaten i sammenligning.

Det er blitt en floskel blant kommentariatet at Trump har appellert til de marginaliserte; dem som har mistet jobben, dem som er blitt fremmedgjort i eget land blant innvandrere, dem som er pinlig klar over å bli akterutseilt av så mange og da særlig de få prosent som synes å ha stukket av med mesteparten av den økonomiske vekst de siste tiårene. Kan hende det er noe i det, men er det ikke et paradoks at de har funnet sin drømmeprins i en tvilsom forretningsmann som har tjent seg rik på kasinoer og hoteller og som i løpet av sin karriere har gått konkurs flere ganger?

Europas sinte muslimer

Robert S. Leiken, en amerikansk statsviter og forfatter, har skrevet en solid og tankevekkende bok med tittelen «Europe’s Angry Muslims». Han tar for seg den muslimske innvandring til Europa, særlig Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Disse tre har valgt forskjellige veier for å håndtere de utfordringer den muslimske innvandring har skapt, fra i prinsippet trosblind, fargeblind og kompromissløs integrering (Frankrike) til toleranse av fremmedkulturelle parallellsamfunn (Storbritannia og Tyskland). Likevel er de blitt utsatt for samme type opprør fra mange i den andre og tredje generasjon efterkommere og som i alle tre land har ført til terrorudåd av dimensjoner.

Leiken beskriver hvordan europeiske land nærmest snublet inn i de innvandringsproblemer de nu må strides med. De første innvandrerne kom som temporær arbeidskraft; de fylte et udekket behov for land som hadde ofret storparten av den arbeidsføre generasjon for verdenskrigets vanvidd. Men efter endt tjeneste skulle fremmedarbeiderne reise hjem. Det skjedde imidlertid ikke. De fikk bli, og de fikk også ta til seg sine familier. Ikke sjelden skjedde denne type familiegjenforening gjennom giftermål mellom fetter og kusine, en tradisjon blant både pakistanske og tyrkiske muslimer, hvor den ene ektefelle ble hentet i utlandet. Noen husker kanskje innvandringsforbudet som ble innført i Norge i siste del av 1970-årene, efter at innvandringen fra Pakistan var blitt formidabel. Vel, det forbudet ble aldri mye mer enn en vits, ikke minst p.g.a. «familiegjenforeningen».

Skyggen av nazistenes ugjerninger var én viktig grunn til at få turte å være kritiske til fremmedkulturell innvandring, og de få som ytret seg ble beskylt for rasisme og det som verre er. Enoch Powell, en lovende engelsk politiker, snublet ut av sin karriere med en frimodig tale om «rivers of blood» som kunne oppstå av uhemmet innvandring til Storbritannia. Hans tale vekket stor oppsikt; mange fra den engelske arbeiderklasse gikk i tog for å støtte ham. Én utløsende faktor for hans tale var tilflytning av fremmedkulturelle innvandrere i arbeiderklassestrøk i hans valgkrets. Han fikk ublid behandling av den engelske elite. Daværende Toryleder, Edward Heath, kalte ham inn på teppet og ga ham sparken som kandidat for forsvarsminister i en Toryregjering. Ingen ringere enn Times of London fnøs av støtten fra den engelske arbeiderklasse og kalte dem en gjeng av tapere og dumrianer som mer enn noe annet fryktet konkurranse. Det er snublende likt det våre venstreorienterte sier om dem som støtter Trump.

Så nu er vi der, en eller to generasjoner senere og noen erfaringer rikere. Kanskje trodde den tidens liberale elite at deres nye landsmenn skulle bli som dem. Det er jo det som ligger i «integrering.» Kanskje trodde de, i en underforstått og aldri uttalt overlegenhet, at vår vestlige kultur var uimotståelig og så uendelig bedre enn den innvandrerne hadde forlatt at det ikke kunne bli noe spørsmål om hva de kom til å velge, enn si deres efterkommere.

Det er imidlertid ikke den første generasjon innvandrere som står for det muslimske opprør; det er individer fra annen og tredje generasjon som ikke finner seg til rette, gjør opprør med sine omgivelser, og da ikke minst sine foreldre, og søker tilflukt i en aggressiv versjon av islam. Denne versjonen av islam er blitt et oppholdssted for tapere, også av europeisk opprinnelse; det er ikke så helt få som har konvertert til islam, med den påfølgende intoleranse og aggressivitet som gjerne kjennetegner de nylig omvendte.

Man kan diskutere om de europeiske eliter kan bebreides for naivitet og mangel på forutseende. Folk av forskjellig etnisk opphav eller med forskjellig religion har det ikke alltid lett å leve side om side. Ingen skal misunne de land som har slike problemer og må håndtere dem. Å bevisst pådra seg slike problemer er ganske enkelt dumt. At de skandinaviske land ble så fremgangsrike økonomisk og sosialt blir gjerne tilskrevet det faktum at de hadde en ganske ensartet befolkning. Det har de ikke lenger.

De europeiske eliter er i ferd med å miste tilliten blant sine velgere p.g.a. sin innvandringspolitiske naivitet. Om de kan gjenvinne den ved å si stopp gjenstår å se, men det er i alle fall verd et forsøk. Men inntil videre er vi i krig med fundamentalistisk islam. Den krigen blir ikke vunnet med fredelige midler alene, like lite som andre kriger. Første etappe blir å utrydde den terrorstat som er blitt etablert i deler av Syria og Irak og som har vært en magnet og en inspirasjon for de opprørske islamske ungdommer i Europa. Dernest trenger vi streng overvåking og sensur av de fundamentalistiske predikanter som tiltrekker seg og rekrutterer forvirrede ungdommer, med påfølgende fengsling eller utvisning.

De som imidlertid har mest å frykte fra fundamentalistisk islam er de muslimer som ønsker å leve i fred og fordragelighet med europeere og fremme sitt eget og sine familiers ve og vel. Det er ikke til å unngå at deres trosfrenders ugjerninger bidrar til frykt for og diskriminering av muslimer i alminnelighet. De burde ha all interesse av å rydde opp i egne rekker.

I stormaktenes skygge

«Norge er pådriver for fred og stabilitet internasjonalt. Dette er god og kostnadseffektiv utenrikspolitikk.» Dette står å lese i ingressen til en artikkel av utenriksministeren i Dagens Næringsliv den 3. september. Anledningen var fredsavtalen mellom FARC-geriljaen og regjeringen i Colombia.

Det kan være greit at Norge tar mål av seg til å hjelpe til med å løse konflikter under fjerne himmelstrøk, men det er ikke der Norges sikkerhet blir ivaretatt. Under den kalde krigen ble Norges plass i den vestlige verden garantert av USA. Det skjedde selvsagt ikke på grunn av godvilje fra amerikanernes side men fordi de så sine stormaktsinteresser tjent med dette. Av det følger at jo større ambisjoner amerikanerne har, desto bedre for oss, i hvert fall så lenge vi ikke tror at våre interesser ville bli bedre ivaretatt ved å komme under russisk innflytelse.

Det er der skoen kniper i norsk sikkerhetspolitikk i dag. Amerikanernes stormaktsambisjoner er ikke lenger hva de var, og kanskje heller ikke deres evne til å hevde dem. Man kan si mangt og meget om presidentkandidat Donald Trump, men han har i hvert fall pekt på det åpenbart urimelige i at amerikanerne skal betale tre-fjerdedeler av NATOs utgifter og uten videre forsvare ethvert medlemsland i NATO-alliansen. Noen av hans støttespillere har spesielt trukket i tvil fornuften i å forsvare de baltiske land og hevdet at de nærmest er å betrakte som forsteder til St. Petersburg. Med et slikt utvidet forstadsbegrep kunne kanskje Finnmark betraktes som en forstad til Murmansk og i hvert fall til basene for den russiske nordflåte. Man må da kunne ha forståelse for at russerne, som en respektabel stormakt, ikke vil ha en alliert av en potensiell fiende rett oppe i fjæresteinene til disse basene? Ingen ringere enn Franklin Roosevelt viste i sin tid forståelse for at den tidens Sovjetunion ville ha adgang til isfrie havner på norskekysten. Men så endret tidene seg og USA så seg tjent med å inkludere Norge i sin interessesfære. Den viktigste oppgave i norsk utenrikspolitikk må være å gjøre sitt til at den interessen varer ved. Om ikke det lar seg gjøre, går vi en spennende nytenking i møte, og den vil ikke dreie seg om fredsmegling under fjerne himmelstrøk.

Det grenseløse vanvidd

«Den bare skjedde»

Slik beskrev en svensk forsker innvandringen til Sverige de siste tiårene. Det var ingen plan om at noe slikt skulle skje, heller ikke noe akutt arbeidskraftsbehov som skulle dekkes. Svenskene har, i likhet med mange andre europeiske land, slitt med økende arbeidsledighet. Det var annerledes i 50- og 60-årene da industriproduksjon var arbeidsintensiv og svenskene søkte arbeidskraft fra andre land, særlig Finland.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor innvandringen til Sverige og andre europeiske land de siste tiårene «bare skjedde», til tross for stor arbeidsledighet. Skyggen fra nazistenes forintelsesleire hang fortsatt over oss. Noe slikt skulle ikke skje igjen. Alle mennesker var like gode, uansett hudfarge eller etnisk opphav. Vi måtte være snille med dem som flyktet fra vanstyre, forfølgelse og fattigdom. De fleste hadde kanskje også en forestilling om at de som flyktet fra korrupte undertrykkelsesregimer ikke hadde noe større ønske enn å bli som oss, frisinnede, ateistiske og opptatt av å søke materiell velstand.

Slik skulle det ikke alltid gå. En betydelig andel – ingen vet hvor stor – av efterkommerne efter første generasjons innvandrere fra muslimske land har søkt sin identitet i sine foreldres religion og kultur og erklært krig mot de samfunn de er vokst opp i. De praktiserer fortsatt sine forfedres barbariske skikker; omskjæring, kvinneundertrykkelse, og «æresdrap» av dem som ikke vil innfinne seg med at fedrene og onklene skal bestemme over deres liv. Politiet tør ikke gå inn i innvandrerdominerte deler av svenske storbyer med mindre de er i flokk og bevæpnet til tennene.

Det er lett i eftertid å klandre dem som i sin misforståtte godvilje slapp inn de fremmede, men hvor lett var det å forutse hva som siden skulle skje? De færreste forestilte seg at «asylsøking» skulle anta de dimensjoner den kom til å gjøre. Integrasjon av noen få er intet stort problem, men av titusener, hundretusener eller endog millioner? Innvandrere tar med seg sin kultur og seder til de land de kommer til og mange, kanskje de fleste, er innstilt på å føre dem videre, selv slike som for oss i vesten ter seg barbariske.

Det er neppe til å unngå at når innvandrede etniske eller religiøse grupper begynner å bli en betydelig minoritet, setter de sine spor i sitt nye hjemland. De som var der fra før blir tvunget til eller finner det for godt å endre sine vaner for å imøtekomme sine nye landsmenn, noen ganger mer motvillig enn andre. Derfor bør man i tide spørre seg hva godt disse innvandrerne fører med seg. Når det gjelder Islam er svaret kort og klart: ingenting og da heller det motsatte.

At de europeiske styrende eliter har snublet inn i den situasjon de nu befinner seg i er til en viss grad forståelig, men de er så absolutt tjent med fjellvettregelen at det er ingen skam å snu. Gjør de ikke det, kan deres velgernes tillit til dem prelle av som vann på gås. Det ser vi mange tegn til. «Alternative für Deutschland» har akkurat vunnet en betydelig valgseier. Neste president i Frankrike kan bli Marine le Pen, neste statsminister i Nederland Geert Wilders. Danske regjeringer får intet utrettet uten med velsignelse fra Dansk Folkeparti. Og snu, det har noen begynt å gjøre. Svenskene har innført passkontroll på togene fra København. Likevel tar noen til orde for at Norge skulle ta imot hundretusen flyktninger fra muslimske land. Det ville være det gale vanvidd, ikke minst for de politiske partier som måtte gå inn for noe slikt.