Bompenger og klimapolitikk

Bompenger er plutselig blitt et hett tema. Det aktualiserer sammenhengen mellom bompenger og klimapolitikk. Bompengene er en del av de avtaler staten inngår med enkelte byer om bygging av veier og kollektivtrafikk. Byene får penger fra staten mot å kreve inn bompenger som delfinansiering. Slik blir bompengene med på å finansiere ikke bare veier for biler, men også sykkelveier og kollektivtrafikk.

Satsingen på kollektivtrafikk og sykling er en del av klimapolitikken. Utfordringen er å få til noe som gir uttelling i verdensmesterskapet i kulldioksidkutt. Siden Norge får hele sin elektrisitet fra vannkraft, er det privatbilismen man helst kan gå løs på. Før man legger sin velsignelse over dette klimapolitiske tiltaket er det to spørsmål som må besvares:

                Står verden ovenfor et klimaproblem p.g.a. menneskelige utslipp av kulldioksid?

                Har redusert norsk biltrafikk noen betydelse i den sammenheng?

Begge disse spørsmålene må besvares med ja hvis bompenger som klimapolitikk skal ha noe for seg. Det nytter ikke kun å svare ja på det første. Skal bompenger være effektiv klimapolitikk, må de også ha en signifikant virkning. Det har de ikke. Norges utslipp av kulldioksid måles i promille av verdens utslipp. Noen skøyere har moret seg med å regne ut hvor mange brøkdeler av en grad reduserte utslipp fra norsk biltrafikk ville bety for den globale oppvarming. Det er mange nuller efter desimalkommaen i det svaret.

Til og med EU, som Norge jo klimapolitisk er en del av, monner heller ikke særlig stort i den globale utslippssammenheng. For noen uker siden gikk det ut en gladmelding om at kulldioksidutslipp fra kvotepliktige bedrifter i EU gikk ned med 3,3% i 2018. Kun 10% av verdens utslipp av kulldioksid kommer fra EU og neppe mer enn halvparten av dette fra kvotepliktig sektor. EUs utslippsreduksjon i kvotepliktig sektor tilsvarer dermed 0,17% av verdens samlede utslipp. I hvert av årene 2017 og 2018 øke utslippene med 1,6% på verdensbasis, og i de folkerike utviklingsland i Asia økte de med 3-17% i 2017. Det har de forresten gjort i en årrekke. Det er disse landene som kommer til å bestemme konsentrasjonen av kulldioksid i atmosfæren på lengre sikt; de rike land i Vesteuropa har liten og avtagende betydelse.

Spørsmålet om bompenger er et spørsmål om prioriteringer på statsbudsjettet. Tapte inntekter p.g.a. elbilenes fritak fra moms og engangsavgift, et annet klimapolitisk tiltak, er større enn hva bilistene betaler i bompenger (10-11 mdr. i 2015-17). Ca. 3 mrd. går over statsbudsjettet til bevaring av regnskog i land som Indonesia og Brasil. Hvor stor virkning disse tiltakene har på klimaet kan diskuteres. Videre er det nok en utfordring å sørge for at disse midlene blir brukt efter hensikten; begge disse landene er blant verdens mest korrupte. Totalt bruker staten ca. 15 mdr. på klimapolitikk, godt over hva bilistene betaler i bompenger. Disse tiltakene har ubetydelig virkning på klimaet. Burde ikke disse midlene heller brukes til å bygge skikkelige veier, uten bompenger?

Ulv, ulv

Alle kjenner eventyret om gutten som ropte ulv, ulv! Folk ble redd og opprørt, men det var ingen ulv. Når han hadde gjort dette et antall ganger tok ingen ham lenger på alvor.

Dette eventyret har antakelig mange, særlig de yngre, vanskelig for å forstå. En gang var folk redde for ulven; den kunne jo være farlig for mennesker. Men kanskje var de mest forbannet. Ulven drepte husdyr og truet dermed menneskenes livsgrunnlag, som jo ikke var så altfor traust fra før. I dag er det annerledes. Urbane, moderne mennesker vil gjerne se ulv - i trygge omstendigheter, selvsagt - og noen synes det er helt i orden at den tar for seg av sauebøndenes lam; de får jo erstatning fra staten. Og så er det jo økologi, bevares.

I disse dager har enda et FN-sponset panel skreket ulv, ulv på sin egen måte. De mener at et urovekkende antall dyrearter står i fare for å bli utryddet i nær fremtid. Noe må gjøres, umiddelbart. Har vi ikke hørt denne visen før? Fra FN’s Klimapanel, selvsagt, som dyrepanelet er modellert efter. Og skrikene om utryddingstruede arter har vi også hørt mange ganger før.

Likevel er det ikke stort som skjer. Det er ikke mange dyrearter som er blitt utryddet de siste tusen årene, og de som har forsvunnet er mest obskure insekter som de færreste har visst om eller endog sett. Antakelig kommer det andre i deres sted og oppfyller deres rolle. I insektverdenen hender det også at man oppdager arter man trodde var utryddet, og nye arter blir til; tingene kan gå fort i insektverdenen.

Det blir påstått at biologisk mangfold, og dermed artsmangfold, er en betingelse for det menneskelige liv. Er det så opplagt? Det later til at vi kan være uten en del arter både av planter og dyr. Vi lever godt uten mammuten. De arter som har forsvunnet de siste tusen årene eller så ser ikke ut til å ha truet vår eksistens. Vi kan sågar stille spørsmålet hvilke arter trenger vi og hvorfor?

En dyreart har hatt en utrolig suksess her på kloden, og det er mennesket. Er det takket være respekt for biologisk mangfold? Ikke i det hele tatt, og da heller det motsatte. Vi har ryddet vekk skog for å bygge våre byer og dyrke marken hvor maten vår vokser og fôret for de dyrene vi trenger. I den prosessen er en del dyre- og plantearter blitt desimert og fortrengt. Vi bruker kjemiske midler for å utrydde de insekter og planter som truer vår matproduksjon. Uten det hadde vi ikke klart å brødfø de syv milliarder vi alt er blitt. Og flere skal det bli. Om vi skal lykkes med å holde liv i dem må det bli mer av det samme; monokulturer på marken, kunstgjødsel, og mer kjemikalier mot ugress og uønskede insekter og endog dyr (elefanter truer jordbruk i store deler av Afrika). Overbefolkning er kanskje den største trussel vi står overfor, og da mest fordi den skjer i det som noen kaller rævhølland. Større biodiversitet er ikke løsningen på det problemet, med mindre enn man da mener at så og så mange mennesker skal avlives for å gi naturen mulighet til å utfolde seg.

Mange arter har det vanskelig med å overleve i møtet med moderne menneskers livsstil og deres behov. Lus og lopper, som jo har fulgt menneskene fra arilds tid, er kanskje de som står i størst fare for å bli utryddet; de har det ikke lett i møtet med sjampo og såpe og mye annet som man bruker for å holde dem på avstand. Kanskje våre miljøfundamentalister tar seg sammen for å gjøre noe for å verne disse små vennene våre. De kunne slutte å vaske seg og ikke skifte klær mer enn et par ganger i året. Da kunne man ha kjent dem igjen på lukten, og den ville stått i forhold til det budskap de prediker.

Komikere og politikk

I Ukraina har man valgt en profesjonell komiker til president. Det er ikke første gangen i historien noe lignende skjer. Det skjedde på Island i kjølvannet av finanskrisen og konkursen i de islandske bankene. Komikeren Jón Gnarr stilte som ordførerkandidat ved kommunevalget i Reykjavík. Hans parti ble størst og Jón ble ordfører. Ett av partiets mest fremtredende valgløfter var å skaffe en isbjørn til zoologisk hage i Reykjavík. Det løftet ble fort glemt efter valget og var nok heller aldri alvorlig ment; kanskje ikke tatt alvorlig heller. Jóns ordførerperiode forløp uten noen større hendelser, positive eller negative. Kanskje blir han helst husket for å ha stilt i homseparaden. Jón ville sikkert være en moderne mann og «i tiden» som det heter.

Årsakene til valget av de to profesjonelle komikere, om enn i hvert sitt hjørne av Europa, var i grunn like. Folk hadde mistet troen på de etablerte partier og begynte å se på det politiske spill som en komedie, og da kanskje helst en tragikomedie. Da kunne det være like greit å la en profesjonell komiker ta ledelsen.

På Island fikk den sittende regjering og særlig dens førende part, Høyrepartiet (Sjálfstæðisflokkurinn), skylden for bankkrisen. Ikke helt uten grunn kanskje, men så lenge de islandske banker så ut til å lykkes i sin internasjonalt orienterte business var de islandske bankmenn nasjonalhelter. Enhver regjering som hadde prøvd å få dem til å ta rev i seilene ville risikert å miste sin politiske støtte. Når så bankene gikk overende nærmest over natten fikk pipen en annen lyd.

I Ukraina har det for det meste gått fra galt til verre siden landet ble selvstendig efter Sovjetunionens sammenbrudd. Det har vært to folkelige opprør (orangerevolusjonen i 2004-2005 og «Euromaidan» i 2013) som frarøvet den russiskvennlige president Viktor Yanukovytsj makten, første gangen ved en opptelling av stemmene, andre gangen stakk han av med halen mellom bena. Men de som har overtatt har ikke maktet å rydde opp i rotet. Korrupsjonen har florert som aldri før; de tidligere allierte som bebudet demokrati og lovet reformer har brukt sine krefter på å bekjempe hverandre.

Nabolandet Hviterussland, som også ble selvstendig da Sovjetunionen brøt samen, har hatt en ganske annen utvikling enn Ukraina. I midten av 1990-årene ble Lukasjenko valgt til president og har siden sørget for å bli gjenvalgt, med fine og ufine metoder. Han har ikke stått høyt i kurs blant vestlige ledere og det selvutnevnte «sivile samfunn» i vesten. Men den økonomiske utvikling i Hviterussland har vært ganske annen enn i Ukraina. I 1992 var Ukrainas nasjonalinntekt pr. innbygger 80% av den i Hviterussland, i 2017 var den under halvparten. Ukrainas relative tilbakegang skyldes ikke bare invasjonen av Krim og krigen i Øst-Ukraina; den begynte lenge før, og alle folkelige opprør og demokratiske pusteøvelser har ikke hatt noen positiv virkning og da kanskje heller det motsatte.

Demokrati er dessverre ingen garanti for at folk velger kompetente ledere eller fornuftig politisk kurs for den saks skyld. I over to år har vi latt oss underholde av Sirkus Brexit. Vi vet alle hvordan den begynte. Og det var primærvalgene og den alminnelige republikaners «engasjement» som brakte oss Trump; i gamle dager da aldrende herrer i røykfylte rom valgte presidentkandidater, ville en slik inkompetent oppkomling ikke hatt en sjanse.  Listen av katastrofale ledere som demokratiske valg har frembrakt kunne gjøres lengre. Intet land kan styres uten en god porsjon opplyst enevelde; demokratiet fungerer best når velgerne har et valg mellom erfarne kandidater med fornuftig politikk; da kan de ikke gjøre noen nevneverdig skade. Men i vanskelige tider når de etablerte partier får skylden for alt som går galt lar man seg friste til å prøve noe nytt, uansett hva det måtte være. Slik kom Hitler til makten, og han hadde intet behov for fortsatt parlamentarisme. Nu har de ukrainske velgere vist seg selv fingeren og valgt en profesjonell komiker til å lede det komiske politiske teater. Det skal bli interessant å se hvor det slutter, det er nok fortsatt rom for å gå fra galt til verre.

Kapitalismen

Jeg leser for tiden en bok om kapitalismen (Conceptualizing Capitalism av Geoffrey Hodgson). Jeg leser selektivt, men jeg tviler på at jeg blir noe særlig klokere hvis jeg får med meg alle de 400 sider (nesten). Det er med kapitalismen som med lusa, man kjenner den på gangen. Likevel later det til å være en del misforståelser om dens innerste vesen og samfunnsnytte.

Kapitalismen er ingen gammel foreteelse. Den oppstod i England med den industrielle revolusjon og spredte seg raskt sammen med den til resten av verden. Om kapitalismen ga opphav til den industrielle revolusjon eller omvendt er en høne-egg diskusjon. Den industrielle revolusjon resulterte i gevinster som kunne investeres i ytterligere virksomhet, men disse gevinstene stimulerte også fremveksten av finansinstitusjoner som gjorde det lettere å investere, og dermed økte produksjonen og profitten ytterligere. En klar vekselvirkning.

Ingen har skrevet mer eller mer engasjerende om kapitalismen enn Karl Marx, selv om han ikke brukte det ordet særlig ofte. Marx mente at kapitalistenes profitt skyldtes utbytting av arbeiderne; de fikk ikke en lønn som tilsvarte de verdier de skapte. Merverdien var forskjellen mellom markedsverdien av det arbeiderne skapte og den lønn de fikk, og lønnen ble holdt nede av konkurranse mellom arbeiderne; de hadde ikke annet å selge enn sin egen arbeidskraft, og i prinsippet kunne lønnen synke ned mot det arbeiderne trengte for å holde livet i seg selv.

Men det var ikke noe nytt at arbeidsfolk ikke fikk en lønn som svarte til verdien av det de skapte. Slik har det vært alt fra den stund menneskene begynte å organisere seg i samfunn. Merverdien tok den herskende klasse seg av, og den gikk til å finansiere dens liv i sus og dus, til monumentale bygninger, til religiøs utøvelse, til presteskapet, og til kongen eller faraoen eller keiseren og hans hoff. Alt dette var uproduktive investeringer som ikke økte den alminnelige kvinne og manns levestandard.

Til forskjell investerte kapitalistene sin profitt i produktiv virksomhet. Formålet var selvsagt å høste ennu større profitt. Men det ville kun lykkes hvis kapitalistene produserte noe som andre ville kjøpe. Ingen kapitalist ble rik av å reise monumentale templer eller kirker eller finansiere et presteskap eller bygge mausoleum over seg selv. Kapitalistens belønning var kritisk avhengig av at han tilfredsstilte behov folk var villige til å betale for. Dette er kilden til kapitalismens legitimitet og dens samfunnsnytte. Kapitalistene la seg i selen for å finne behov som lot seg tilfredsstille og utvikle teknologi som gjorde det mulig med fortjeneste. Dette er i all korthet hemmeligheten bak den utrolige fremgang menneskeslekten har opplevd de siste par hundre årene. Noen av kapitalismens kritikere fremmer uten bevisst ironi det argument at kapitalistene skaper disse behovene for så å kunne tilfredsstille dem. Javel, kanskje vi kan være takknemlige for akkurat det; det skal egentlig godt gjøres å finne et bedre argument til forsvar for kapitalismen.

Kapitalismen oppsto spontant, i en vekselvirkning mellom teknisk fremgang og utvikling av finansielle institusjoner, det var ingen som sto frem med en oppskrift på denne tingenes ordning. Og hadde noen gjort det, er det mer enn overveldende sannsynlig at forslaget vill blitt nedstemt i en folkeforsamling. Kan man tenke seg, et samfunnssystem som bygger på profittjag og egennytte istedenfor medmenneskelighet og likeverd! Og hadde man forsøkt seg på en samfunnsordning basert på det sistnevnte, kan man være ganske sikker på at resultatet ville blitt elendig. Vi har da også eksperimentert med dette. Sosialismen var i utgangspunktet tuftet på verdier som solidaritet og likeverd. Den ble satt i virkning, og resultatet ble verre enn vondt. Det er i grunn et meget nedslående resultat; et samfunnssystem bygget på solidaritet og likeverd resulterer i fattigdom og elendighet, mens et samfunnssystem tuftet på det motsatte har gitt oss overflod av rikdom. Det forteller ingen oppmuntrende historie om menneskets evne til å bevisst skape et bedre samfunn.

I det siste synes sosialismen å ha fått litt vind i seilene, til tross for pågående eksperimenter som Cuba og Venezuela. Noen irriterer seg over ujevn fordeling av rikdom i kapitalistiske land. Da må man ha klart for seg at ujevn fordeling av rikdom er både en drivkraft i systemet og en konsekvens av at det fungerer tilfredsstillende. Investeringer oppstår ikke av ingenting, men av kapitalistenes overskudd. Og en fremgangsrik investering gir profitt, desto større som den tilfredsstiller flere behov. Avskaffer man ulikhetene er det fare for at man kastrerer kapitalismen og gjør den lite funksjonsdyktig. Konsekvensene kunne bli forødende.

Men for kapitalistene kan det være klokt å dele litt med seg. Fordelingen mellom de fremgangsrike og de mindre fremgangsrike er like skjev som fordelingen mellom særdeles begavede og de middels og mindre begavede. Hvis de som mener kapitalismen har levert lite til dem blir mange nok og frustrerte nok, vil de bruke sin stemme til fordel for politikere som har liten forståelse for kapitalismens velsignelser. Da er både kapitalistene og resten av oss på vei mot elendigheten.

Trollbilen

Handelshindringer kan gi opphav til de mest forunderlige vekster innenfor tollmurene. Jeg ante ikke at man hadde prøvd seg på bilproduksjon i Norge i 1950-årene. Dette var i efterkrigstidens nøkterne oppbyggingsfase. Bruk av utenlandsk valuta ble strengt kontrollert og dirigert til prioriterte formål. Dette var en tid da superbyråkraten Erik Brofoss omtalte rasjonering av telefoner som fornem nød. Hva ville han ha sagt om nutidens smarttelefoner?

Kjøp av privatbil var strengt regulert; det var ikke mange av de prospektive kjøpere som fikk sin søknad innvilget. Men det fantes smutthull. Det var lov å importere reservedeler. Chassis ble i stor stil importert over svenskegrensen, delene kom et annet sted fra, og så ble det hele skrudd sammen i en veritabel cottage-industri. Her så en norsk-tysk bilentusiast en mulighet. Han var av en eller annen grunn begeistret for glassfiber. Så skulle det bygges en glassfiberbil med importert motor, girkasse, chassis og alt annet.

Til og med landsfader Einar Gerhardsen var begeistret. Men embetsverket viste seg lite entusiastisk. Likevel, produksjon ble satt i gang i en skur i Telemark. Dette var håndverk. Glassfiberkupéen ble støpt for hånd, pusset og polert. Noen som kjørte i doningen ble begeistret og omtalte den som en forbedret utgave av Porsche. Andre var mer nøkterne og snakket om en plastbil med gressklippermotor. Den østtyske Trabant var kanskje den mest sammenlignbare doning og antakelig av betydelig bedre kvalitet.

Mangel på utenlandsk valuta var kanskje ikke eneste grunn til reguleringen av bilkjøp i Norge. Den gangen var fisk en betydelig eksportartikkel, men markedene ute i Europa var vanskelige; Storbritannia, Tyskland og Belgia drev fortsatt med fiske i fjerne farvann og var et godt stykke på vei selvforsynt med fisk. Sovjetunionen og Østeuropa manglet fisk, men de ville ha balansert utenrikshandel og hva skulle man kjøpe fra disse landene? Biler var en mulighet, men russiske biler hadde intet godt rykte. Jeg husker vi hadde det samme problemet på Island i den tiden; vi solgte mye fisk til Sovjet og importerte biler som Moskovitsj og Pobeda. Pobeda, ja, det ordet betyr seier. Senere fikk jeg høre at Pobeda egentlig var førkrigs-BMW; russerne tok jo med seg hele fabrikker i krigserstatning efter krigen, og hva kunne være et mer passende navn enn Seier på biler som rullet ut fra de fabrikkene.

Den norske bilen fikk navnet Troll. Historien om den blir meget godt fortalt i boken Drømmen om Troll av Paal Kvamme. Han har gjort en meget solid kildegranskning. Han opplyser at det kun ble produsert fire eksemplarer av denne bilen. Det femte, som man trodde at eksisterte, skal ha vært en hjemmesnekret glassfiberkupé skrudd på chassis av en annen bil; man trengte dette for å ha noe å vise frem. Men så var jo den norske komponenten i alle disse bilene ikke stort mer enn glassfiberkupéen.

Én av disse bilene hadde en eventyrlig historie. Eierne tok den faktisk med seg til Amerika, av alle steder (man skulle tro det gikk å få seg en bruktbil i Amerika som var like god og som ikke kostet mer enn befraktningen av Troll). Amerikanerne så med forundring på doningen. En vakker dag falt den ene døren av. Et verksted skulle fikse den, men det ble aldri gjort. På mirakuløst vis overlevde vraket og ble mange år seinere fraktet til Norge som et klenodium og eies nu av Norsk Veimuseum på Lillehammer.

Endelig ble grunnen revet vekk fra den norske bilproduksjon da import av biler ble frigitt i 1960. En håndverksprodusjon av plastbil i Telemark hadde liten sjanse mot serieprodusert Folkevognboble, selv om den ikke var så veldig komfortabel.

De små klimagleder

I en lederartikkel den 2. april opplyser Dagens Næringsliv at utslipp av kulldioksid fra kvotepliktige bedrifter i EU gikk ned med 3,3 prosent i 2018. EUs andel av verdens utslipp var 10 prosent i 2017, og neppe mer enn halvparten av dette kom fra kvotepliktige bedrifter. Den omtalte reduksjon på 3,3 prosent tilsvarer derfor neppe mer enn 0,17 prosent av verdens samlede utslipp. For verden sett under ett økte utslippene med 1,6 prosent i 2016, ifølge BPs energistatistikk, og for tiårsperioden 2006-2016 økte de med 1,3 prosent pr. år.

Det påpekes også at «rask vekst i fornybar energi i Europa bidrar til å skvise ut kullkraft». Bruk av kullkraft i Europa falt med 3,3 prosent i 2017, men EU produserer kun 7 prosent av verdens kullkraft, slik at denne reduksjonen tilsvarer kun 0,2 prosent på verdensbasis. Samlet sett økte verdens produksjon av kullkraft med 3,2 prosent fra 2016 til 2017.

Vi snakker tydeligvis om de små gleder.

Det er i utviklingslandene utslippene av kulldioksid øker mest. Kina er allerede verdens største utslippsland. Økningen i folkerike utviklingsland som Kina, India, Bangladesh, Indonesia og Malaysia var fra 3 til 8 prosent i 2017. Det er i disse landene den fremtidige konsentrasjon av kulldioksid i atmosfæren kommer til å bli avgjort, og de later ikke til å være særlig affisert av klimaangst.

Klimafobi

Klimasaken har nu beveget seg hinsides enhver virkelighetstilknytning og rasjonalitet. Det ser man best på den klimastreiken som norske og andre skoleungdommer deltok i sist fredag. Det skal ikke forspilles mange ord på å drøfte hvilke forutsetninger de har til å vurdere en så komplisert sak. At de er et lett bytte for propaganda og gruppetenkning er en annen sak.

Det er ikke noe nytt at historieløs og halvstudert ungdom lar seg forlede av fobier av det ene eller andre slag. I en kronikk i Wall Street Journal den 12. mars beskriver Paul H. Tice hvordan ungdom fra Frankrike og Tyskland satte i vei i det herrens år 1212 for å befri Jerusalem fra muslimene. Ingen av dem nådde dit.

Det verste eksemplet fra nyere tid er den kinesiske kulturrevolusjon. Massevis av kinesiske ungdommer gjorde opprør mot fortiden og ville ha et nytt samfunn, basert på revolusjonere idéer. Det var den tidens nye, røde giv. De ble ivrig utnyttet av historiens muligens største psykopat og massemorder, Mao Tse-tung, som brukte dem for å eliminere sine egne kolleger. Skoler ble stengt og ungdommen sendt ut på landsbygden for «å lære av massene» som det så vakkert hette. Slik mistet Kina en hel generasjon utdannede. Denne prosessen beskrives særdeles godt i boken «Out of the Gobi» av Weijian Shan, en av dem som ble fanget opp av vanviddet og havnet i Gobi-ørkenen. Men han var heldig og evnerik og ble efterhvert professor ved Wharton School of Business, en av de mest fremstående av sitt slag i USA.

Og her hjemme fikk kulturrevolusjonen sågar også en klangbunn. Hvem husker ikke de blåfrosne ungdommene som i 1970-årene stod utenfor kjøpesentrene og solgte Klassekampen? De ble forholdsvis fort innhentet av virkeligheten, Kina kom seg på fote og Pol Pot ble avslørt for hva han var. Med klimaet kommer det å ta lengre tid, men alt nu er det klart at de mest ivrige profeters spådommer lar vente på seg.