Hva blir sluttspillet om Ukraina?

Fjernsynsdebatten med mikropartiet FOR har vekket harme, ikke minst blant motdebattantene. Dessverre har alle oversett elefanten i rommet; hva blir sluttspillet om Ukraina?

Det er ingen tvil om hvilken slutt på krigen ville være å foretrekke for Vesteuropa: et Russland nedkjempet som Nazi-tyskland. Det kostet. Ikke før Tysklands storbyer lå i ruiner, størsteparten av landet var tapt, og Hitler hadde tatt sitt eget liv, ga tyskerne opp. Det skjedde drøyt to uker efter Hitlers endelikt. Fra ruinene reiste seg den tyske forbundsrepublikk, med demokratisk regjering og kurert for militaristiske stormaktsambisjoner. En lignende skjebne ville være ønskelig for Russlands vedkommende.

Noe slikt kommer imidlertid ikke til å skje. Russland har atomvåpen. NATO er nærmest blitt et tomt skall, takket være president Trump, og ingenting troverdig er så langt kommet i dets sted. De ledende vesteuropeiske land preges av militær avmakt, og blant dem er det ingen som utmerker seg som den leder som trengs i en kamp mot Russland. Det måtte da helst være Storbritannia; landet er antakelig Europas sterkeste militærmakt og har en leder med trygt parlamentarisk flertall de neste fire årene. Macron er snart en lame duck president, og Merz snublet på målstreken. Begge har et svakt parlamentarisk grunnlag og politisk dypt splittet befolkning, ikke minst i spørsmålet om Ukraina-krigen.

Det er derfor vanskelig å se for seg noe annet enn et nederlag for Ukraina og en seier for Putin. Det skyldes i ikke liten grad de vestlige lands nølende støtte. De har vært villig til å kjempe til den siste ukrainer, men de våpnene de omsider ga fikk ukrainerne ikke lov til å bruke på russisk territorium, selv om Russland angrep med fly og langdistanseraketter fra baser fjernt fra den ukrainske grense.

Hvordan kommer denne krigen til å slutte? Det ville være underlig om det ikke melder seg en viss krigstretthet på ukrainsk side. Det har da heller ikke vist seg lett for de ukrainske myndigheter å rekruttere unge menn til å erstatte og forsterke de styrker som har kjempet i årevis. Ikke bare har Russland en større befolkningsreserve å trekke på, men de har en stor underklasse av fattige unge menn uten særlige fremtidsutsikter som lar seg verve for litt penger, og så skal vi ikke glemme forbryterne som finner kjøttkvernen ved den ukrainske front mer forlokkende enn de usle russiske fengsler. Det er mager trøst i at Russlands økonomi er mindre enn Italias; det som teller ved fronten er mannskap som er villig til å drepe og bli drept. Se for øvrig en artikkel av Christopher Miller i Financial Times 25. mai.

Så, når desperasjonen er blitt stor nok, kommer ukrainerne til å gi fra seg landområder i bytte mot fred, det spørs bare om Russland vil være fornøyd med noe mindre enn de områder de allerede formelt har annektert, men ennu ikke kontrollerer fullt ut militært. Vil Ukraina få noen vestlige sikkerhetsgarantier? Og selv om de fikk det, ville de være troverdige? De fikk jo en sikkerhetsgaranti undertegnet av selveste Russland, pluss USA og Storbritannia, den gangen de ga fra seg atomvåpnene de hadde arvet fra Sovjettiden (Budapest Memorandum av 1994). Den har vært til liten nytte. Og i hvilken grad vil russerne synes at dette gikk jo rimelig bra og så går vi løs på de baltiske stater, eller kommer de til å anse seieren i Ukraina for dyrkjøpt? Det er de ennu ukjente svar på disse spørsmålene som avgjør til hvilken nytte Norges og andre lands penge- og våpenstøtte vil vise seg å ha vært.

Bør klimaloven innskjerpes?

Torsdag 15. mai ble revidert statsbudsjett lagt frem. Økt støtte til Ukraina ble finansiert med økt bruk av oljepenger. Det får være en trøst at vi ligger fortsatt innenfor Handlingsregelen, men det er jo der vi skal være i gode tider.

Dette er likevel illevarslende, gitt den formidable økning i forsvarsutgifter vi står overfor p.g.a. Russlands aggressivitet og dalende amerikansk vilje til å støtte sine europeiske allierte. Denne økning vil kreve en langt hardere prioritering av de offentlige utgifter enn vi har vært vant til, med mindre vi forkvakler Handlingsregelen og sågar Oljefondets rolle som en formue som skal gi varig inntekt til fremtidige generasjoner.

Og skal det først prioriteres, må det være rimelig å først kutte de utgifter som har lite for seg. Stortinget har nu en gyllen sjanse til å vise at de er i stand til å foreta slike kutt. I løpet av våren skal det stemmes over et endringsforslag i Klimaloven som skal skjerpe klimamålene til å kutte Norges utslipp av klimagasser med minst 70 – 75% i forhold til nivået i 1990 allerede i 2035. Noe av omkostningene for dette vil finne veien til det offentliges regnskap som kjøp av klimakvoter, subsidier til klimatiltak, eller reduserte inntekter p.g.a. mindre lønnsomt næringsliv. Nyttevirkningen av disse tiltakene er derimot praktisk tatt ingen. Dette følger ganske enkelt av det faktum at norske klimagassutslipp er ubetydelige, ca. 0,1% av verdens samlede utslipp.

Noen vil kanskje hevde at dette burde vi likevel være med på, siden det dreier seg om et globalt problem og en global dugnad. Men det er ingen slik dugnad på gang. Verdens utslipp av klimagasser øker ufortrødent år efter år, med unntak for lavkonjunkturår som Finanskrisen i 2008 og Covid 19 i 2020. Det er verdens utviklingsland som står for denne økningen, og de er mange, folkerike og har helt andre prioriteringer enn de europeiske land som, sammen med et fåtall andre rike land, har redusert sine utslipp. Og nu har Donald Trump overtatt roret i USA og meldt landet ut av Klimapanelet og Parisavtalen, så det er ikke mye drahjelp å vente fra det holdet, annet enn en verdensomfattende økonomisk krise som hans vanvittige tollpolitikk kunne avstedkomme.

Publisert i Finansavisen 23. mai 2025

Globaliseringens nekrolog

Er det på tide å skrive globaliseringens nekrolog? Det synes i hvert fall klart at den ikke er hva den en gang var. La oss begynne med hva globaliseringen som begynte efter annen verdenskrig har oppnådd. Det er ikke småtterier. Tollnedsettelser og andre handelsfremmende tiltak som under amerikansk ledelse ble satt i verket har løftet hundretalls millioner mennesker ut av fattigdom. De land som satset på eksportledet vekst, særlig eksport til det amerikanske marked, opplevde rask økonomisk vekst. Det begynte med Japan og Vesttyskland, og så kom de asiatiske tigerøkonomier; Sør-Korea, Taiwan, Hong Kong og Singapore. De som satset på importsubstitusjon og selvforsyning, i første rekke latinamerikanske land med unntak av Chile, sakket akterut. Kronen på verket ble Kina som gikk fra gjentatt hungersnød og vanstyre under Mao til fenomenal vekst efter at Deng Xiao Ping og hans disipler mobiliserte kapitalismen til eget bruk. Særlig skjøt den fart efter at kineserne ble med i Verdens handelsorganisasjon, med amerikansk velsignelse.

Skjønte amerikanerne hva de holdt på med da de innledet denne verdensorden? Aldri har amerikansk velstand vært større, relativt sett, enn de første årene efter annen verdenskrig, da store deler av verden lå i ruiner mens amerikanerne slapp ødeleggelser på hjemmefronten. For amerikansk politisk ledelse, uansett partitilhørighet, var kapitalisme og frihandel oppskrift på gjensidig fordel og en fredeligere verden hvor alle kunne se seg tjent med å konsentrere seg om fredelig sameksistens og felles utvikling mot større rikdom og velstand. Deres politikk ble fødselshjelpen for et økonomisk stadig mektigere Kina. Var de klar over at de nøret en fremtidig rival? Trodde de Kina ville nøye seg med for evig å spille andre fiolin i en verden dominert av USA? I dag synes disse forestillinger å høre til en veldig fjern fortid. Formann Xi og president Trump markerer bruddet med tidligere etablerte sannheter, hver på sin måte.

Så hvilke blir da de grunnleggende sannheter i den verdensorden vi er på vei inn i? At etablerte sannheter går av moten betyr ikke at de blir avslørt som falskheter, men heller at de blir marginalisert fordi de ikke lenger svarer til tidens krav. Så hvilke sannheter ser vi erstatte frihandelens velsignelser? Svaret ligger i de problemer som frihandelen og globalismen tross alt skapte. De har ført til ubalanser i handelen; at noen land, særlig USA, har vedvarende underskudd i handelen mens andre, særlig Kina, har tilsvarende overskudd. Dette skaper tilsvarende ubalanser i utenlandsformue og ditto gjeld; amerikanerne opparbeider seg mer og mer utenlandsgjeld, mens andre, særlig Kina, øker sin utenlandsformue, og da særlig beholdningen av amerikanske statsobligasjoner.

Underskuddene i USAs utenrikshandel henger sammen med underskuddene i amerikanske statsfinanser. USAs offentlige gjeld har for lengst antatt krigsproporsjoner og er nu 125 prosent av BNP og økende. Frem til George W. Bush var amerikanske presidenter opptatt av å ha noenlunde balanse i de offentlige finanser slik at gjelden ikke økte altfor meget. Enten så økte de skattene (Bush senior), eller så skar de ned på offentlige utgifter (Clinton). Det er for lengst historie. Amerikanske velgere synes like lite villig til å tolerere høyere skatter som kutt i velferdsutgifter. Det regnestykket går ikke opp. Man kan ha forskjellige meninger om hvor stor offentlig sektor bør være, men at den må finansieres er et ufrakommelig faktum, også for USA som kan få utlendinger til å betale for sine eskapader, takket være dollarens status som verdensvaluta.

Og hvor går så grensen for utlendingenes vilje til å finansiere den amerikanske stat? Det er det ingen som kan svare på, men hvis den amerikanske utenlandsgjeld fortsetter å øke vil utlendingene på ett eller annet tidspunkt miste troen på at amerikanerne er villig til, eller i stand til, å innfri sine forpliktelser. Vi vil da se en finanskrise uten like. Den vil komme uventet og kanskje bli utløst av en trivialitet, men er den først i gang vil tingene skje raskt, med et forløp ingen kan forutsi.

Et møte med Trump

 Nyheten om at statsministeren og finansministeren skulle ha et møte med President Trump slo ned som en bombe noen dager i forveien. Forventningene sprikte i mange retninger. Det kunne gå fryktelig galt, som med Zelensky forleden, men det kunne også gå bra, eller i hvert fall uten dramatikk, som med Keir Starmer. Når det kom til stykket synes alt å ha gått over forventning. Trump skamroste Norge og den norske lederduoen i forkant av møtet, og pressekonferansen efterpå bar ingen bud om at tingene hadde gått av skinnene.

Så hvorfor reiste de to da for å møte Trump? Mange land har bedt om møte med Trump efter hans famøse tollerklæring, for å forsøke rette opp i hvert fall en del av den skade disse tolløkningene påfører dem og, paradoksalt nok, også selve USA. Men dette synes ikke å ha vært hovedhensikten med møtet. Både Stoltenberg og Støre har avvist at dette var noe forhandlingsmøte om toller, og de har sagt at de to parter forstår hverandres synspunkter. Begge har også bagatellisert virkningen av den amerikanske toll på norsk eksport til USA, som uansett er beskjeden.

Reiste de to ministre for å forsøke å påvirke Trump i en mer Ukrainavennlig retning? Det ville vært en risikosport. Trump har ikke stor toleranse for besservissere som forsøker belære ham. Begge ministres synspunkter på Ukrainakrigen er velkjent og langt fra sammenfallende med Trumps.  Kanskje var de budbærere for europeiske synspunkter, som de deler. Ukraina ble nevnt under møtet, ble det sagt, men det ble ikke gjort noe stort poeng av det.

Så hvorfor reiste de da? En uttalelse av Jens Stoltenberg er interessant i den sammenheng. Ifølge ham selv skal han ha gjort amerikanerne oppmerksom på at Norge er nærmeste nabo til Russlands arsenal av atomvåpen. De er ikke rettet mot oss, men mot dere, ble det sagt. Underforstått: Dere har all interesse av å samarbeide med oss om å holde rede på den russiske nordflåte og dens bevegelser. Det er vi som har parkettplass og lang erfaring i å følge med hva som skjer i nærheten av vår kyst. Dette efterretningssamarbeidet har da også, så vidt vites, foregått i mange tiår, til gjensidig fordel for begge parter, og kanskje ikke minst til fordel for amerikanerne. Det er antakelig viktig nok til at russerne avser en bombe eller to for å ødelegge lytteposten i Vardø og andre slike hvis det skulle smelle.

At dette antakelig har vært møtets hovedpunkt har sin forklaring i den tvetydighet som Trump har plantet om den sikkerhetsgaranti som ligger i et NATO-medlemskap. Vil amerikanerne komme oss til unnsetning hvis det smeller? Vil deres sikkerhetsgaranti være klar nok til å avskrekke Russland fra invasjon? Det er selvsagt uhyre viktig å bringe klarhet i dette, ikke minst på grunn av manglende alternativ. For hva skulle det så være? Europeisk sikkerhetspolitikk kjennetegnes først og fremst av avmakt og ubesluttsomhet. De ledende europeiske land har i årtier forsømt sin sikkerhetspolitikk og isteden brukt sine midler på en velferdsstat som antakelig ikke er bærekraftig og en energipolitikk som betyr rådyr strøm og avindustrialisering. De som innbiller seg at EU har noe å fare med i sikkerhetspolitikken bør merke seg at EU hverken har egne militære styrker eller ens en egen utenrikspolitikk. Hva skulle vi med partnere som Viktor Orban og Robert Fico i en allianse for forsvar mot Russland? Dessuten er Storbritannia, som fortsatt antakelig er Europas sterkeste militærmakt, ikke medlem av EU. Et troverdig forsvar av Vesteuropa, og da i særdeleshet av de vesteuropeiske kystområder, kommer ikke utenom Storbritannia. Et troverdig forsvar av Vesteuropa uten amerikanerne krever at de sterkeste europeiske makter, i særdeleshet Storbritannia og Frankrike, tar ledelsen, men det ser vi foreløpig lite til og vil uansett kreve lang tids opprustning for å være troverdig.

Så det er ikke til å undres over at den norske regjering undersøker om amerikanernes sikkerhetsgarantier overfor Norge er noe verd og gjør sitt ytterste for å overbevise dem om nettopp det, i tilfelle amerikanerne skulle være i tvil. Vi vet i grunn lite om hva som ble oppnådd i møtet med Trump, men det var i det minste verdt å forsøke.

Trump som klimapresident

Sannsynligvis kommer president Trump til å oppnå større reduksjon i utslipp av kulldioksid (CO₂) enn verdens ledere samlet har evnet siden den saken kom på verdens agenda i 1990-årene. Hvordan kan det ha seg? Han har jo trukket USA ut av Parisavtalen og FNs klimapanel. Men det er ikke der nøkkelen ligger.

Årsaken ligger selvsagt i Trumps tollpolitikk. Den kommer med all sannsynlighet å lede til et formidabelt tilbakeslag i verdensøkonomien. Det er kun i slike tider verdens utslipp av CO₂ har gått ned. Det gjorde de i 2009, under finanskrisen, og igjen i 2020, under coronaepidemien, for ikke å nevne 1930-årenes økonomiske krise da de stagnerte i flere år. Lykkelige tider? Enhver får svare for seg.

Som en kuriositet kan det nevnes at selv om utslippene av CO₂ fra energi minsket med nesten 10% i 2020 fortsatte konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren å øke som om ingenting var skjedd; den økte med 2.6 milliondeler (ppm) fra 2019 til 2020 og igjen med 2.1 milliondeler fra 2020 til 2021 og 2021 til 2022, slik som målt på Mauna Loa. Da skal vi huske på at det er konsentrasjonen av klimagasser som eventuelt påvirker temperaturen på kloden. Dermed blir sammenhengen mellom antropogene utslipp og klima litt mer komplisert enn mange vil ha det til, men det poenget skal få ligge inntil videre.

Det internasjonale energibyrå (IEA) uttalte i 2021 at «totalt energiforbruk kommer til å øke marginalt efter å ha sunket med 5% i 2020, men kommer aldri til å nå toppen fra 2019 igjen» (Net Zero Emissions, IEA 2021). Allerede i 2022 var nivået fra 2019 tatt igjen, og siden har det bare økt. Det fortjener å nevnes at Energibyråets utsagn om at nu trenger vi ikke å lete efter mer olje var basert på denne spådommen, som i sin tid vekket stor interesse i Norge, både begeistring og harme, alt efter ståsted.

Det nye er nu at Trump har snudd opp-ned på USAs handelspolitikk. Den var alt fra siste verdenskrig basert på frihandel, stadig lavere handelshindringer som skulle spre velstand over kloden. Det fungerte. De land som vokste ut av fattigdommen i årtiene efter verdenskrigen satset alle på eksportledet økonomisk vekst; det er nok å nevne Japan, Taiwan, Kina og Sør-Korea. De vokste seg ut av fattigdommen ved å satse på relativt åpne markeder i USA og andre rike land. De som satset på sjølberging og importerstatning sakket akterut og falt tilbake i fattigdom; det grelleste eksemplet er Argentina, som har gått fra vondt til verre.

Men nu er det andre tider. Det later til at det velkjente «Make America Great Again» har en undertekst «By Making The Rest Of The World Poorer». I dette nye regime er eksportledet økonomisk vekst ingen opplagt vinnerstrategi. Hvordan det kommer til å gå skal bli interessant å se, men det er sannsynlig at verden går mot en langvarig økonomisk stagnasjon, spesielt i verdens fattige og middels rike land, som jo synes å være de som blir hardest rammet av Trumps toller. Hva det har å si for utslippene av CO₂ i verden kan vi få en antydning om ved å se på hva som er skjedd siden Kyoto-avtalen ble konkludert i 1997. Fra det året og frem til 2023 reduserte verdens rike land (OECD-landene) sine utslipp med litt over 10%, mens øvrige land mer enn fordoblet sine utslipp, og de totale utslipp økte med over 50%. Trumps tollregime kommer nok til å vesentlig svekke den økonomiske vekst i verdensøkonomien og i utviklingslandene i særdeleshet, med påfølgende reduksjon i utslipp av CO₂. Noe å glede seg over?

 

Trump og demokratiet

For tretten år siden, da jeg var spaltist i E24, publiserte jeg et par kronikker hvor jeg uttrykte tvil om demokratiets evne til å velge gode ledere. De vekket harme i enkelte kretser og jeg fikk en del pepper; man skal jo ikke banne i kirken.

Siden den gangen har Donald Trump blitt valgt til USAs president hele to ganger, og jeg føler meg nærmest som en profet. Det er jo morsomt på ett vis, men ellers er jeg både lei og skuffet. Selv om Trumps prestasjoner i hans første periode var både middelmådige og uprofesjonelle, noe hans tidligere medarbeidere nesten unisont bekrefter, og selv om han mot slutten hisset opp sine pøbelaktige støttespillere til å gå til angrep på intet mindre enn den amerikanske kongress og dens medlemmer, ble han valgt som president for annen gang, denne gangen av flertallet av velgerne (første gangen fikk han flertallet av valgmennene, mens Hillary Clinton fikk flertallet av velgerne). Hans prestasjoner den første måneden han har hatt embetet denne gangen er ikke mindre enn imponerende; framferden til hans drabant, Elon Musk, ligner mest på et velregissert statskupp, og selv har Trump vraket den sikkerhetsordning USA selv etablerte efter annen verdenskrig og som har vært hjørnestenen i deres system av allianser.

Det er da også på sin plass å minne om at de som opprinnelig førte Trump til makten var de republikanske velgere i primærvalgene 2016. Han fikk flertallet av valgmennene, til tross for at han stilte opp mot 14 andre konkurrenter som hver og en antakelig var bedre kvalifisert til embetet enn han og i hvert fall hadde bedre folkeskikk. Primærvalgene er kanskje den største trusselen mot det amerikanske demokrati; hadde det gått for seg som i gamle dager hvor noen få sigarrøkende menn møttes og valgte en presidentkandidat, ville de aldri funnet på å kjøre frem Trump, dels på grunn av hans mangel på folkeskikk og kompetanse, og dels fordi de aldri ville forestilt seg at en slik person kunne vinne et valg. Men nu får vi altså et resultat av hvor folk stemmer på den kandidat de helst vil ha. Er ikke det kjekt?

Før vi slår oss på brystet og begynner å legge ut om de amerikanske velgeres bunnløse kunnskapsløshet og dumhet, bør vi kanskje ofre en tanke på om det står så meget bedre til i vår del av verden. Saken er jo den at intet land kan styres uten et sterkt innslag av opplyst enevelde, en profesjonell kader av politikere og offentlige tjenestemenn med lang erfaring, solid kunnskap, og ikke minst dømmekraft. Det er jo meget gledelig at vi lever i den luksus å ha etablerte eliter som konkurrerer om makten og som kan tilby en kader av slike politikere, som attpåtil ikke er så veldig uenige når det kommer til stykket. Under en slik ordning kan vi sikre rimelig kompetent styre, men dog en konkurranse om makten som kan motarbeide korrupsjon. Slik fungerte det lenge i Storbritannia, inntil Brexit og Boris Johnson kom på banen, og slik har det stort sett fungert i Norge, selv om vi ikke har et topartisystem, som jo ville være å foretrekke. Mange har snakket om Arbeiderpartiet som et styringsparti. Hva ligger egentlig i det? At partiet har tiltrukket seg kompetente individer som har sett sine interesser tjent med å arbeide for partiet og inneha dets maktposisjoner. Det er en ordning som tjente Norge godt i partiets glansdager. Selv om man kan si at nok kunne det kastet vrak på planøkonomisk tankegods tidligere enn det gjorde, så må dets fartstid i efterkrigstidens Norge sies å ha vært rimelig vellykket.

Før i tiden, Ikke bare i USA, men også i mange europeiske land, kunne maktelitene i valgkamper   vise til hva de hadde oppnådd og tilby kompetanse til å føre samfunnet videre. Det har de hatt problemer med en stund. En del av det maktelitene har funnet på har ikke falt i god jord hos den alminnelige velger. Flere europeiske land har hatt folkeavstemninger om EU, men er den alminnelige velger noen sinne blitt spurt til råds om den innvandringspolitikk de europeiske land har drevet? Dette, og meget annet, har fått mange velgere til å miste troen på de etablerte makteliter og isteden stemme på dem som best synes å appellere til deres instinkter. Det har gitt oss både Sverigedemokrater og Alternativ for Tyskland og meget annet. Det er jo nesten komisk å se de etablerte makteliter bygge «brannmur» kring dem som utfordrer deres hegemoni, i demokratiets navn, mens disse utfordrerne innkasserer en-femtedel og vel så det av stemmene. Så demokratiet skal kanskje ikke tas så bokstavelig likevel?

Saken er ikke blitt bedre efter at de såkalte sosiale medier kom på banen. De har gjort det mulig å etablere ekkokamre hvor likesinnede overgår hverandre i ensformighet, ubegrunnede påstander og alminnelig mangel på dannelse. Det er unektelig et paradoks at denne mediaflora som gjør det lettere for hver av oss å komme til orde kanskje er den største utfordringen for det styresett vi har hatt og som vi godt kunne kalle opplyst demokrati. Her har jo etablerte media en del av skylden; de har definert enkelte saksområder som tabu hvor til og med folk som overgår disse mediers redaktører i sakkunnskap ikke kommer til orde. De har da også fått som fortjent i form av reduserte opplag og mindre innflytelse.

Og så spørs det hvor i verden neste utgave av Trump blir stemt frem til makten.  

Har bunnen falt ut av NATO?

Fredagen 14. februar 2025 kan komme til å bli husket. Kanskje var det dagen bunnen falt ut av NATO. President Trump har gjort det klart at han vil kjøre et aleneløp med Russland om Ukraina. Det later til at det eneste som kunne få ham til å ikke kaste Ukraina ut til ulvene er tilgang til sjeldne jordarter. Et utspill av det sjeldne; «no pun intended.»

Men det spørs om ikke NATO allerede for lengst er blitt uthulet. Det mener i hvert fall Stephen Wertheim, forsker ved Carnegie Endowment for International Peace. Han publiserte nylig en særlig tankevekkende artikkel i Financial Times om Europas sikkerhetsproblem. Overskriften er tydelig: «It’s time for Europe’s Magical Thinking on Defense to End». Ikke bare har Europa innbilt seg at USAs sikkerhetsgaranti var noe verd; amerikanerne selv har stilletiende gått ut fra at den ville de aldri måtte leve opp til, og skulle det bli så ille, ja så, … vi ville få se. Som vi har sett i Ukraina.

Det er mange som har sett dette komme, ikke minst i Norge, som jo lenge har stolt på amerikansk sikkerhetsgaranti. Hva kunne erstatte den? En del synes å mene at EU er et alternativ, så nu gjelder det å holde seg inne med dem så godt det går. Det er ingen opplagt konklusjon. EU er ikke noe sikkerhetsorgan. De har ingen egen militær og ingen makt til å utkommandere medlemslandenes styrker. EU har ingen egen utenrikspolitikk; den er sågar medlemslandenes domene og den hegner de om. Flere av EUs medlemsland driver åpenbart egen utenrikspolitikk på tvers av hva øvrige medlemsland mener og den er sågar Russlandsvennlig; hvem har ikke hørt om Victor Urban og Robert Fico? Hvilken vei Østerrike kommer til å gå efter at deres høyreekstremister vant stort i siste valg er et åpent spørsmål. Storbritannia er det land i Europa som antakelig har de sterkeste militære styrker og de er ikke lenger med i EU.

Den britiske Russlandsekspert Keir Giles har lenge advart mot Russlands hensikter og påpekt at Europa står dårlig rustet til å møte dem. I sin seneste bok «Who will defend Europe» peker han på hvordan de europeiske land i årtier har neglisjert sine militære styrker og er overhode ikke i stand til å møte en militær utfordring fra Russland i noe som helst land på NATOS østflanke. Deres mentale og politiske beredskap er antakelig også fullstendig utilstrekkelig. De europeiske land har en ugunstig alderssammensetning; det er friske folk i sin beste alder som må ofres på slagmarken, men de har jo forståelig nok andre planer med livene sine. En stor del av befolkningen er også enten innvandrere fra fremmede kulturer eller efterkommere av slike og deres lojalitet til det land de lever i kan trekkes i tvil. Dertil kommer at de aller fleste europeiske land sliter med statsfinansene og vil være nødt til å prioritere hardt dersom de på kort tid skal bygge opp sine militære styrker. Skal de ofre velferden? Et godt sted å begynne ville være å ofre den grønne og kostbare energipolitikk og revitalisere europeisk industri; det vil ikke lykkes uten tilgang på sikker og rimelig energi.

Vi ser ikke bare NATOs nedgang og fall, men også forvitring av det amerikanske imperium. Sovjetunionen råtnet på rot og blir savnet av få i den vestlige verden. Det ser ut til at det amerikanske imperium nu lider samme skjebne av helt andre årsaker. Det var en tid da USA fremmet og støttet opp om internasjonale institusjoner, var en pådriver for frihandel, og støttet demokrati og menneskerettigheter. At de også skjelet til egne interesser skal ingen være overrasket over, det gjør alle land, men i disse dager er det all grunn til å sørge over hva vi har mistet.

I stedet har vi fått en bøllete president som leverer utspill man kunne le seg skakk av hvis ikke mannen hadde så pass stor makt. Vi ser et land som er innadvendt; som bygger tollmurer rundt seg og tror det er veien til velstand, og ser med gribbeøyne på områder i sin nærhet som de definerer som vitale for sin egeninteresse. Trumps krumspring kommer til å skade USAs omdømme lenge efter at de fire år han er valgt for er gått. Et land som kan finne på å velge en slik person til president er ikke et sådant man kan ha altfor stor tillit til. Hans politikk, må man gå ut fra, har betydelig resonans i den amerikanske befolkning; han ble jo tross alt valgt med et flertall av stemmene. Men istedenfor å forsøke omskape verdenen i et amerikansk bilde refser han sine naboer og allierte med straffetoll, krever eierskap til Grønland og Panamakanalen, og lar canadiene forstå at de ville være best tjent med å bli USAs 51. stat. Et symptom på et imperium som har sett bedre dager og er blitt innadvendt.