Russland: En rævedilter til Midtens Rike?

 De fleste er vel enige om at Putin med sin krig i Ukraina forsøker å gjenreise Russland som den stormakt den var før Sovjetunionens sammenbrudd, om enn som en fortsettelse av tsarveldet heller enn Sovjetunionen. Han synes å være enig med Zbigniew Brzezinski, i sin tid president Carters sikkerhetsrådgiver; uten Ukraina er ikke Russland noen stormakt.

Men det spørs om erobring av Ukraina vil være nok. Det mest sannsynlige utfall av den pågående krig er at Russland stikker av med i hvert fall en god porsjon av Ukraina. Hva vil så det bety for Russlands stormaktstatus? Putin må regne med et langvarig kjølig forhold til NATO-landene. Selv om samholdet mellom dem nok ikke har vært så godt som man har fått inntrykk av de siste månedene, og selv om mange av dem kommer til å kjøre sine sololøp og sette sine egne interesser foran enhver NATO-solidaritet den dagen freden bryter ut om ikke før, må man likevel regne med at viktige NATO-land, USA i særdeleshet, kommer til å fryse de fleste forbindelser med Russland, nekte å handle med dem, og nekte dem tilgang til sine finansielle markeder. Hvor effektivt det vil være gjenstår å se; det som er sikkert er at de ikke får alle med seg.

Putin har sikkert regnet med at dette ville bli utfallet. Like før han begynte krigen, besøkte han Xi Jinping i Kina og sikret seg hans støtte. Han valgte med andre ord samarbeid med kineserne foran samarbeid med USA og deres allierte. Dette bringer oss tilbake til tiden før 1960, den gangen Kina og Sovjetunionen var allierte og skulle i fellesskap spre kommunismens evangelium. Men den gangen var Kina lutfattig og Sovjet en stormakt som utfordret USA. Nu er det omvendt. Kina er økonomisk langt mektigere enn Russland og den utviklingen vil antakelig bare fortsette. Militært ruster Kina opp med stormskritt for å kunne utfordre USA; de bygger hangarskip og siloer for raketter som kan bære atomvåpen. Det er bare et tidsspørsmål til de blir noenlunde jevnbyrdige med Russland og USA på begge fronter.

Hvilken stilling kommer Russland til å ha i denne alliansen med Kina? Industrielt synes de å ligge håpløst efter, både kvalitativt og kvantitativt. Militært kommer Kina og Russland snart å bli jevnbyrdige. Russland blir definitivt nummer to i allianse med Kina, de blir Kinas hovedkilde for råvarer som olje, gass og mineraler, men desidert nummer to når det gjelder industriell produksjon og teknologi.

Er dette en bedre posisjon enn Russland ville ha hatt i samarbeid med de vestlige land? Det er langt fra opplagt. Også der ville Russland desidert vært nummer to, de ville ha vært, som inntil nylig, leverandører av råvarer som gass, olje og diverse mineraler, men ville det vært noe verre for dem enn den posisjon de har i forholdet til Kina? Antakelig ville de vært bedre tjent med å ha et vennskapelig forhold til Vesten og å leve i fred med sine naboer. Efter Sovjetunionens sammenbrudd og langt inn på 2000 tallet var de vestlige land velvillig innstilt overfor Russland, landet fikk både økonomisk og anen støtte, og tjente godt på voksende handelsutbytte med de vestlige land.

Det har hele tiden siden Sovjetunionens sammenbrudd vært delte meninger i Russland om landets forhold til USA og andre vestlige land. Dette blir godt belyst i Andrei Kozyrevs memoarer «Firebird», som utkom i 2019 og må sies å være høyaktuell. Han var Jeltsins første utenriksminister og begynte i den stillingen allerede før Sovjetunionens sammenbrudd, på ett tidspunkt da Russland egentlig ikke hadde noen utenriksaffærer. Kozyrev var en av dem som definitivt mente Russland burde søke samarbeid med de vestlige land og handlet derefter. Det skaffet ham mektige fiender blant dem som hadde grodd fast i den tenkning at USA var Russlands hovedfiende og at alt måtte settes inn for å sikre Russlands posisjon som deres utfordrer, inklusive gjenerobring av Ukraina og Hviterussland.

Det var altså de sistnevnte som til slutt fikk Putins øre. Kanskje var han en av dem allerede fra begynnelsen av. Hvor klokt valg han gjorde vil tiden vise, men alt tyder på at krigen i Ukraina ikke bare er en tragedie, men det som verre er, en dumhet og på tvers av Russlands interesser.    

En ny amerikansk borgerkrig?

 

En artikkel i Wall Street Journal den 23. juni hadde overskriften «Could this be the antebellum age?» «Antebellum» betyr før krigen og er en standardfrase amerikanerne bruker for tiden før innbyrdeskrigen 1860-64. Forfatteren, Lance Morrow, er som mange andre bekymret over den økende polariseringen i det amerikanske samfunn og især over de motstridende gruppers vilje til å bruke vold. Vi husker mobben som inntok Kongressbygningen i Washington den 6. januar 2021 med det uttalte mål å drepe utvalgte kongressmedlemmer og vicepresidenten, men vi har også antifa-bevegelsen, abortmotstanderne og ditto tilhengere som begge fra tid til annen tyr til vold.

Denne polariseringen blir ikke bedre av den avgjørelse som amerikansk høyesterett kom frem til nylig i abortspørsmålet. I snart 50 år har kvinners rett til selvbestemt abort vært betraktet som menneskerett, med utgangspunkt i en kjent avgjørelse fra den samme høyesterett. Takket være dommere utnevnt av en rekke republikanske presidenter har rettens flertall nu en annen mening.

Høyesterettsdommerenes argumentasjon er utpreget formell. Den amerikanske grunnlov sier ingenting om abort. Det var da heller ikke å vente; grunnloven er mer enn 150 år gammel. Men tidene har det med å forandre seg. Det er kanskje ikke særlig klokt å ignorere det og dømme efter lovens bokstav heller enn dens hensikt. Det amerikanske samfunns syn på abort har endret seg radikalt opp igjennom årene, som så mange andre steder i verden.

Forestiller de formalistiske jurister seg at den amerikanske grunnlov er så forutseende at den makter å imøtekomme ethvert behov for en ubegrenset fremtid? Mye har endret seg i USA siden frigjøringskrigen 1776. De såkalte «founding fathers» forestilte seg USA som en sammenslutning av suverene stater hvor den føderale stat hadde begrenset makt. Slik skulle det ikke gå. Isteden er USA blitt en ganske enhetlig stat med sterk sentralmakt, selv om de enkelte stater fortsatt bestemmer over mangt og meget. Det var nok en ufrakommelig konsekvens av teknologisk utvikling og det faktum at USA er kulturelt ganske homogent. Viktigst er kanskje at de har et felles sprog som faktisk er blitt en lingua franca for verden. Den avgjørende hendelse i utviklingen mot en sterk føderal stat var borgerkrigen 1860-64. Den dreide seg først og fremst om å bevare unionen, og idet den ble bevart ble den også sterkere, på delstatenes bekostning.

Men det finnes fortsatt mange bestemmelser i den amerikanske grunnlov som ikke passer særlig godt for den dominerende føderale stat. En av disse er ordningen hvor hver delstat har to senatorer. California, med 40 millioner innbyggere og verdens femte største økonomi, har like mange senatorer som Alaska med 700.000 og Rhode Island med en million. Dette er for tiden til fordel for Republikanerne, hvis senatorer i overveiende grad kommer fra stater med få innbyggere. Dette øker nok sprengkraften i det amerikanske samfunn; velgere i de folkerike stater er lite begeistret for deres begrensede innflytelse på Senatet.

Dette er fullt ut i samsvar med Grunnlovens intensjon. Senatet var ment å være en motvekt til representantenes hus, som velges hvert annet år. Man mente det trengtes en motvekt mot skiftende folkeflertall, et Senat bestående av erfarne høvdinger som står på valg hvert sjette år og som kunne heve seg over folkemeningens kortsynthet.

Det er ikke sannsynlig at amerikanske velgeres oppfatning av senatorene er i samsvar med dette idealistiske bilde. Det blir antakelig heller oppfattet som et demokratisk underskudd og som dermed øker den sprengkraften som finnes i det amerikanske samfunn.

Vil så den sprengkraften kunne ende i en innbyrdeskrig hvor allianser av stater forsøker å gå sin egen vei? Hvordan ville det ende? En splittelse ville bety slutten på USA som stormakt og som leder for det vi upresist kaller den vestlige verden. Det ville være en dyp tragedie for alle dem som oppfatter den verdensordning USA stablet på bena efter annen verdenskrig som verd å ta vare på. Før Trump inntok presidentembetet i USA var det vanskelig å forestille seg at USA ville gå opp i limingen. Efter hans forsøk på å annullere valgresultatet i 2020 og opptøyene den 6. januar 2021 er det ikke lenger umulig.

Og det som verre er. Trumps inntog er dessverre en konsekvens av demokratiets iboende svakhet. Mange velgere, kanskje endog flertallet, er uopplyste, indifferente, eller endog direkte dumme. Å la deres flertall avgjøre hvem som skal ha regjeringsmakt er en risikosport. Den fungerer så lenge et land styres av alternative maktklikker som hver for seg består av individer med erfaring og dømmekraft og som er rimelig ukorrupte. At de velges på åremål er en viss garanti for at de forblir ukorrupte. Trump er korrupt og mangler både folkeskikk og kompetanse for det embete han hadde og fortsatt vil tilbake til. Han ble heiet frem av flertallet i det republikanske parti og er således et resultat av en demokratisk prosess; republikanerne hadde mange andre kandidater som scoret bedre på både folkeskikk og kompetanse. Likevel er det slett ikke usannsynlig at han blir republikanernes kandidat ved neste presidentvalg og vinner valget. Det vil føre oss et skritt nærmere en ny amerikansk borgerkrig.

Ukraina – et offer på fredens altar?

Natt til torsdag 16. juni tok presidentene i Tyskland og Frankrike nattoget til Kiev, sammen med statsminister Mario Draghi i Italia. Det er liten tvil om at bak et slikt besøk ligger et viktig ærend. Og det er liten tvil om hva de har i bagasjen. Det engelske ord for dette er «appeasement», å blidgjøre en ondskapsfull erobrer.

Men det er ikke i Kiev den ondskapsfulle erobrer befinner seg, det er den forurettede part. Det er den ukrainske ledelse som skal overtales til å gi den ondskapsfulle erobrer det han vi ha, eller i det minste blidgjøre ham så pass at han innstiller sitt erobringstokt. Gulroten de tre reisende herrer har med i bagasjen er kandidatur til medlemskap i den Europeiske Union. Så spørs det om den smaker godt nok. Uansett vil et fullt medlemskap ligge langt inne i fremtiden. Ukrainas fattigdom og utbredte korrupsjon sørger for det.

Hva Ukraina måtte gi opp vet vi ikke. Kanskje har Macron og Scholz fått en pekepinn om det i sine samtaler med Putin. Det ville for så vidt ikke være urimelig at Russland fikk beholde Krimhalvøya. Den ble en del av Ukraina først i 1950-årene da ukraineren Khrusjtsjov ga den til sitt hjemland, og i den tidens Sovjet spilte det liten rolle hvor den formelt hørte hjemme. Ukrainere har aldri vært i flertall blant befolkningen på Krim. Mer tvilsomt er det med Lugansk og Donetsk; de er russisktalende, men det er også store deler av øvrige Ukraina, selv om russisktalende ukrainere ofte synes å se på seg selv som ukrainere og ikke som russere, men så er jo forskjellen mellom de to sprog sammenlignbar med svensk og norsk, stor nok til å kunne misforstå hvis man gjerne vil.

Det er lett å forstå motivasjonen bak de tre EU-herrers besøk. Italia og særlig Tyskland er kritisk avhengig av russisk gass. Annen handel med Russland er også viktig, også for mange andre EU-land, noe som har vist seg i vanskelighetene med å bli enig om boikott av russiske varer. Militært er EU ute av stand til å kunne føre en krig mot Russland; de har ikke nok våpen, ikke nok mannskap, og heller ingen stor kampvilje.

Viktigst er kanskje hva en slik forsoningspolitikk vil gjøre med den ondskapsfulle angriper. Vil han forsone seg med en liten territorial gevinst? Så lenge ikke Russland er påført et forsmedelig tap er det ingen grunn til å tro at Putin og hans klikk vil nøye seg med en flik av Ukraina. Selv om den blir ledsaget av høytidelige løfter om Ukrainas alliansefrihet og nøytralitet er det ingen grunn til å tro at de vil være verd det papiret de er skrevet på. Russland, sammen med Storbritannia og USA, garanterte for Ukrainas territorielle integritet i Budapest-overenskomsten av 1995 da Ukraina avsto fra kjernevåpen. Vi har nu fått belyst hvor meget det dokumentet var verdt. Det er kanskje ingen overraskelse. Stormakter respekterer kun de overenskomster de ser seg tjent med å respektere, og det skal forresten ikke stormakter til, vi kaller den slags for suverenitet.

Det er alltid morsomt å tenke tilbake til lignende episoder i tidligere tider, hva som er likt og hva som er ulikt, hva som er endret og hva som forblir ved det samme. Da de innså at de ville tape krigen, hadde både det japanske imperium og nazi-Tyskland følere ute for å slutte fred. De kom ingen vei; de allierte var blitt enige om ikke å akseptere noe annet enn betingelsesløs kapitulasjon, og det ville ikke de to stormakter akseptere. Man kan gjøre seg tanker om hva som ville skjedd hvis krigen var blitt avsluttet før de to krigerske stormakter var blitt fullstendig nedkjempet. De ville beholdt sine militære styrker og territorier, antakelig mye av det de hadde erobret. De ville ha kommet seg på fote igjen. Hva ville de brukt tiden til? Samle krefter for en ny erobringskrig? En ting er ganske sikkert; vi ville ikke sett den verdensordning som vestmaktene, anført av USA, etablerte efter den andre verdenskrig og bygget på fredelig sameksistens, frihandel, og et betydelig innslag av regelstyrt samkvem mellom stater. At det fortsatt gjaldt en lov for stormaktene og en annen for de andre var underforstått og til dels nedfelt i den nye ordning, FNs sikkerhetståd f.eks., men et visst siviliserende fremskritt må den sies å ha vært.

Men den ordningen, som alle andre verdensordninger, består kun så lenge de stormakter som støtter den har vilje og interesse av å støtte den med militærmakt om så er nødvendig. Det har amerikanerne nufortiden kun i begrenset grad og europeerne enda mindre. Det kostet mye ødeleggelse og oppofringer å nedkjempe nazi-Tyskland og det japanske imperium. Våpnene av i dag er enda mer ødeleggende, men kanskje viktigere, viljen og evnen til å stå imot ondskapens imperier er mindre enn den var den gangen.

Om USA ikke fantes ….?

Kontrafaktisk historieanalyse er en risikosport. Hvem vet hva som hadde skjedd istedenfor det som faktisk skjedde? Når fantasien får løpe løpsk, kjenner den få grenser.

Sånn er det også når vi fantaserer om hvordan verden ville ha vært uten USA. En ting kan vi dog ta for gitt. Det ville også vært stormakter i den verden, men USA ville ikke vært en av dem. De stormaktene ville også hatt avgjørende innflytelse på hva som skjer og ikke skjer, akkurat slik USA har hatt en dominerende innflytelse efter den Annen verdenskrig. De mindre stater ville ha føyd seg efter stormaktenes diktat, slik de alltid har gjort, om enn i forskjellig utstrekning og efter å ha prøvd å vri tingene mest mulig i egen favør.

Hva slags verden det ville ha vært kan vi få en viss pekepinn om hvis vi ser på de øvrige stormakter som finnes i vår tid. Den fremste blant disse, og USAs farligste konkurrent, er Kina. Hva slags verdensordning ville de forsøkt å skape? Kinas autoritære regime appeller ikke til mange, ikke en gang blant deres naboer de er mest kulturelt i slekt med. Russland er for lengst akterutseilt av Kina i konkurransen om å være USAs fremste rival. Heller ikke deres statsskikk appellerer til deres naboer. Russland har satt i gang en krig for å gjøre Ukraina til et lydrike; Putin likte det ikke da ukrainerne gjorde opprør mot hans betrodde mann og mener Russland som stormakt har rett til å skalte og valte som det vil i sine nabostater. Lukasjenko har han i sin hule hånd, men Lukasjenko støttes av bajonetter og ikke popularitet blant egen befolkning.

Det later til at USA kommer ganske godt ut i sammenligning med sine rivaler. Det er ikke vanskelig å finne ting å kritisere i USA, og det er heller ingen tvil om at de ser først og fremst til sine egne interesser, men hva er så alternativet? USA har stått for en verdensordning som går ut på fredelig og regelstyrt samkvem mellom stater, en ordning med utstrakt frihandel og kapitalbevegelser. Det har lagt grunnlaget for en enestående økonomisk vekst de siste sytti årene. USA har til og med tilbudt forsvarshjelp til dem som aksepterer den amerikanske verdensordning og som måtte være truet av USAs rivaler. Den amerikanske allianse har tjent Norge og den vestlige verden godt i de drøyt sytti år den har vart ved. Det kontrafaktiske scenario med Norge bak jernteppet har liten appell.

Vårt problem er først og fremst at det på ingen måte er gitt at USA vil fortsette å spille den rolle de har spilt i over sytti år. Den rollen bygger på at USA har evne og ambisjoner om å være en global stormakt som kan gripe inn med militære midler hvor som helst på kloden om den amerikanske verdensordning er truet. Det er grunn til å tvile på begge deler. På amerikansk initiativ ble Ukraina i sin tid ønsket velkommen som et potensielt medlem av NATO. Europeerne var ikke klare til å akseptere de forpliktelser dette kunne innebære, og vi ser i disse dager hva de forpliktelsene ville gått ut på. Når det kom til stykket, viste USAs vilje til å beskytte Ukraina seg å være begrenset; men deres vilje til å forsyne Ukraina med våpen har gradvis økt alt eftersom den ukrainske hær har vist seg å være en formidabel fiende. Amerikanerne kan godt være villige til å slåss til den siste ukrainer, men hvor villige er ukrainerne selv?

Den mulighet at amerikanerne gir opp sine ambisjoner om å være en global stormakt er imidlertid så absolutt til stede. Biden er en svak president, og neste kongressvalg kommer med all sannsynlighet til å gi store tap for demokratene. Galopperende priser og innvandrerkaos på grensen til Mexico kommer nok til å veie tyngre enn Bidens motstand mot Putin og den russiske hærs erobringstokt. En stor del av de amerikanske velgere stiller seg spørsmålet hva pokker har vi egentlig med Ukraina å gjøre?

En av dem som stiller både det og andre lignende spørsmål er den tidligere president Donald Trump. Å dømme efter hans tidligere uttalelser og politikk har han liten forståelse for at USA skal blande seg inn i kriger for å forsvare sine stormaktsinteresser eller gi noen som helst garanti for at land ikke skal bli valset over av andre stormakter. Bidens elendige oppslutning tyder på at Trump kan bli den neste amerikanske president. Og blir det ikke han, blir det en annen republikaner som antakelig har et lignende verdensbilde. Om USA som stormakt med globale ambisjoner overlever et slikt presidentskap er et åpent spørsmål og et ubehagelig sådant for et land som Norge.

Og hva med den demokratiske side? Skal en demokratisk president føre amerikansk stormaktspolitikk videre må vedkommende oppgi de klimapolitiske ambisjoner mange demokrater gir uttrykk for. USA må fortsette å være en energipolitisk stormakt, og det betyr fortsatt satsning på gass og olje. Tysklands mangel på olje var kanskje den avgjørende grunn til at de tapte Annen verdenskrig. Fortsatt føres ikke kriger med batteridrevne kjøretøyer.

Vekstens grenser

I år et det 50 år siden Limits to Growth (Vekstens grenser) kom ut. Bokens forutsigelser har ikke inntruffet, og de tiltak den anbefalte for å redde verden er langt fra å være satt i verket.

Bokens hovedbudskap var at eksponentiell vekst ikke er mulig i en begrenset verden. Det er en selvfølge og dermed lite interessant. Mer interessant er spørsmålet om vi plutselig, uforutsett og uforberedt møter vekstens grenser.

Ressurser

Analysen bygget på en modell av verdensøkonomien frem mot år 2100. Boken fokuserte på fem variabler: befolkning, produksjonskapital, utvinning av ikke-fornybare ressurser, matproduksjon og forurensing. Alle disse fem har vokst sterkt de siste par hundre årene eller så, men de kan ikke vokse i det uendelige.

Matproduksjonen setter grenser for befolkningsveksten. Det finnes ikke uendelig mye av metaller eller fossile brensler, og dermed kan ikke produksjonskapitalen vokse i det uendelige. «Forurensing» er en uensartet sekkepost, men «i skuddet» den tiden boken ble skrevet. Hvem husker ikke svoveldioksid og sur nedbør som skulle forvolde omfattende skogsdød i Europa. Det viste seg siden ikke å stemme.[PK/N1] [RH2] 

Kommende katastrofe

Diagrammer som viste modellens resultater ble flittig presentert i boken. Leseren ble fortalt at det ikke dreide seg om prognoser og derfor ble årstallene på tidsaksen utelatt, men ikke desto mindre ble det flere steder nevnt at et katastrofalt sammenbrudd ville finne sted innen hundre år. Verdens befolkning ville bli redusert på grunn av matmangel, og mineraler og fossile brensler ville bli uttømt slik at produksjonen ville falle.

Og nu er det altså gått et halvt hundre år. Likevel ser vi lite til den kollapsen Limits to Growth forutsa og som burde være like om hjørnet ifølge dens diagrammer. Den katastrofen Limits to Growth spådde er nu erstattet av en annen en, klimaforandringer, men det var ikke tema i boken.

Befolkningsveksten avtar

Hva er det da som har gått galt, for å si det sånn? Verdens befolkning vokser fortsatt, men vekstraten pr. år har avtatt, som følgende tabell viser:

1960-70	1.96 %
1970-80	1.87 %
1980-90	1.76 %
1990-00	1.48 %
2000-10	1.25 %
2010-20	1.15 %

Fortsetter det slik, kan verdens befolkning nå en topp like før neste århundreskifte, men da er vi også blitt mange, over 11 milliarder, 40 prosent flere enn vi er nu. Vil det bli mat nok til alle?

Så langt har verdens matvareproduksjon holdt tritt med befolkningsveksten. Det har den gjort takket være bedre plantetyper, mer effektive maskiner og mer bruk av gjødsel.

Det finnes fortsatt meget upløyd mark og skog som kan brennes for å få dyrkbar jord eller beiteland. At det vil kunne føre til færre villdyr og ditto planter vil sikkert bekymre dem som setter «biologisk mangfold» foran menneskelige behov. Det kan da være på sin plass å nevne at uten massive monokulturer med mekanisk såing og høsting ville det ikke være mulig å brødfø de nærmere 8 milliarder mennesker som nu bor på jorden.

Selvkorrigerende

Det faktum at befolkningsveksten har falt så pass meget som den har gjort aktualiserer spørsmålet om befolkningsveksten er selvkorrigerende og faller til et bærekraftig nivå lenge før katastrofen inntreffer. Limits to Growth drøftet ikke den muligheten.

Det selvkorrigerende element i befolkningsveksten skal ikke overdrives; det dreier seg om milliarder av ukoordinerte beslutninger tatt av enkeltmennesker, med ett unntak: Kina.

Det kan være mange grunner til at folk ønsker færre barn: kvinnenes frigjørelse er en slik; de vil ikke lenger la seg bruke som fødsels- og omsorgsdyr. Prevensjonsteknikk er en annen; det er blitt lettere å unngå uønskte svangerskap. Mange barn er ikke lenger nødvendige for å hjelpe til på gården, og de færreste bor efterhvert på landet. Barnedødeligheten er gått ned, og det er ikke lenger nødvendig å få mange barn for å sikre slektens overlevelse. Alle disse forandringene har oppstått som følge, direkte eller indirekte, av økonomisk vekst, så det er ikke langsøkt å hevde at økonomisk vekst har iboende korreksjonsmekanismer.

Ingen av de ikke-fornybare ressurser ser ut til å være i nærheten av å gå tom. Efter 150 år med oljeutvinning har vi oljereserver nok for 50 års utvinning med uforandret utvinningstakt. En eller annen gang vil det vise seg vanskeligere å finne nye reserver, men vi er ikke der ennu og ingen vet når vi kommer dit.

Faktisk dreier mye av dagens debatt seg om at de oljereserver som alt er oppdaget kunne bli verdiløse fordi verden vil dreie sitt energiforbruk bort fra fossile brensler.

Når det gjelder mineraler er den største bekymring for tiden de enorme behov for enkelte mineraler (litium, kobber, aluminium og flere) som overgangen til vind- og solenergi vil utløse.

Forurensingen, den uensartede sekkepost, synes ikke å være blitt alvorligere de siste 50 årene. Utslipp av svoveldioksid fra elektrisitetsproduksjon er kraftig redusert. Luften i storbyene er blitt langt renere i verdens rike land, og vil antakelig også bli det i verdens fattige og middels rike land når de har vokst ytterligere, eliminert kronisk fattigdom og tatt seg råd til å bruke renere prosesser til industri- og kraftproduksjon.

Kinas vekst

For litt over 50 år siden (1968) var Kinas BNP pr. capita ca. 2% av hva det var i USA, ifølge Limits to Growth. I 2020 var det nesten 20%. Utviklingen har gått stikk i strid med forutsigelsene i Limits to Growth, som så for seg at gapet mellom fattig og rik i verdenen bare ville bli større.

Men på ett punkt har Kina fulgt oppskriften i Limits to Growth. Kina har kontrollert befolkningsveksten; det har tillatt kun ett barn per familie og brukt sterke virkemidler for å sørge for at dette påbudet blir fulgt. Resultatet har ikke alltid vært hyggelig; det er en god del flere menn enn kvinner i de aldersgrupper som er blitt omfattet av ettbarnspolitikken enn hva som er å forvente hvis barn av begge kjønn hadde samme overlevelsesrate efter fødselen.

Et annet, mer positivt resultat av ettbarnspolitikken er at den sannsynligvis har fremmet økonomisk vekst. Det er ikke uvanlig at foreldre som bor «på landet» overlater barnene til besteforeldrene og drar til industribyene ved kysten for å arbeide i fabrikk. Dette lar seg gjøre med bare ett barn, men blir straks vanskeligere med to eller flere.

Et sentralt punkt i Limits to Growth var å stoppe befolkningsøkningen. For å oppnå dette ble det foreslått at fødselsraten skulle tilpasses dødsraten; det skulle ikke fødes flere barn enn det døde av eldre mennesker. Forestilte man seg at alle verdens land ville bli enige om en slik politikk? Mange rike land har ikke noe overbefolkningsproblem, i flere rike land har folkemengden stagnert eller endog minsket de siste årene. Og hvis denne politikken skulle gjelde globalt, men ikke land for land, hvordan forestilte man seg at de nødvendige fødsler skulle fordeles landene imellom? Hva med tilsynelatende utilsiktede virkninger som mangelen på kjønnsbalanse i Kina?

Radikal usikkerhet

I sin bok Radical Uncertainty viser John Key og Mervin King hvordan vår evne til å forutsi fremtiden begrenses av vår egen erfaring. Vi er simpelthen ute av stand til å forestille oss ting som er fullstendig ukjente for oss, men som for våre efterkommere eller endog for oss selv i en senere livsfase er de største selvfølgeligheter.

De gir noen gode eksempler. Smarttelefonen er et opplagt sådant. Tom Watson, IBMs direktør, skal i 1940-årene ha sagt at han kunne forestille seg et verdensmarked for 5 datamaskiner. I 1896 sa Kelvin, den tidens kanskje mest fremragende fysiker, at han ikke hadde den ringeste tro på luftfart med andre midler enn i ballong.

Vår evne til å se inn i fremtiden er fortsatt like begrenset som før, men det er kommet nye teknikker for å gjøre spådommene mer troverdige ved å gi inntrykk av imponerende bakenforliggende viten. Limits to Growth fortjener berømmelse kanskje først og fremst fordi den var et pionerarbeid i så måte. Ved bruk av matematiske modeller og på den tiden imponerende grafiske fremstillinger ga den inntrykk av imponerende bakenforliggende kunnskap og ditto pålitelighet. Alt eftersom tiden har gått har dens spådommer latt vente på seg. Og har de ikke gått i oppfyllelse før hundreårsjubileet, har de slått fullstendig feil. Men når man kommer så langt gidder antakelig ingen å skrive om det; de fleste kommer da til å være opptatt av om FNs Klimapanels spådommer har slått til.

Publisert i "Forskningspolitikk", Hefte 2, 2022.

Ideologienes næringsverdi

 Verdenspressen skriver at krigen i Ukraina vil føre til betydelig reduksjon i eksport av korn og andre matvarer. Dette vil i sin tur føre til prisøkning og kanskje endog hungersnød i fattige land hvor kjøpekraften er minst og egen produksjon likeså.

For oss som er kommet litt opp i årene lyder dette litt pussig. Vi husker nemlig at Sovjetunionen, hvorav Ukraina jo var en del, i mange år var ute av stand til å brødfø seg selv. Sovjetunionen måtte gjentatte ganger kjøpe korn fra vestlige land fordi deres egen produksjon ikke strakk til.

Noen tall, tatt fra FAOs database, belyser problemet. I 2020 eksporterte Ukraina 18 millioner tonn hvete. Importen var ubetydelig (11 tusen tonn). Russland eksporterte mer enn dobbelt så meget (37 mill. tonn). I 1986, året efter at Gorbatsjov kom til makten, importerte Sovjetunionen hele 14 millioner tonn hvete og eksporterte 1 million tonn, mest til Kuba. Så noe dramatisk må ha skjedd med landbruket i Russland og Ukraina siden kommunismens fall. Her har vi enda ett eksempel på udugeligheten til det kommunistiske system. Går vil enda lengre tilbake i historien, kan vi lese om den massive hungersnød som oppsto efter at kollektivjordbrukene ble innført. Før kommunismen var Ukraina ett av verdens kornkamre, og efter kommunismens fall kom de efterhvert dit igjen, inntil Putin satte i gang med sine forsøk på å gjenreise Tsarveldet.

Noen land er begynt med tiltak for å møte den utfordringen at ukrainsk korn og andre matvarer kan forsvinne fra verdensmarkedet. I Daily Telegraph den 23. mai ble det rapportert at den britiske regjering snart ville komme med et lovforslag om å tillate genetisk modifiserte plantevarianter som er mer motstandsdyktige mot sykdommer enn andre varianter eller trenger mindre gjødsel og vann. Dette kan britene gjøre takket være at de ikke lenger er EU-medlemmer og bundne av EUs forbud mot genetisk modifiserte organismer.

EU er ikke alene om å la ideologer fra miljøbevegelsen påvirke sin jordbrukspolitikk i skadelig retning. For noen uker siden falt det korrupte og inkompetente regimet på Sri Lanka. Ett av deres tiltak var å gå inn for organisk jordbruk og forby import av kunstgjødsel og midler mot ugress. Resultatet ble at produksjonen av ris falt med 14% og prisene steg med nesten 50%. Produksjonen av te, landets nest største eksportartikkel, falt også (jfr. kronikk av Sadanand Dhume i Wall Street Journal 13. mai 2022).

Ideologienes næringsverdi er betydelig overdrevet.

 

Bærekraft – vår tids hellige ånd

 Det er et kristent ritual å påkalle faderen, sønnen og den hellige ånd. Når det gjelder faderen og sønnen er konteksten relativt klar, men det er verre med den hellige ånd. Ikke overraskende har det gjennom tidene oppstått en ekspertise som skal forklare oss hva den hellige ånd er. Noen finner forklaringene rimelig diffuse. De er ikke blitt så mye bedre med tiden.

Kristendommen er på våre kanter ikke lenger hva den var. Det betyr ikke at religiøse forestillinger er blitt svakere, de har bare endret form. Den mest utbredte forestilling av den typen i dag kunne kanskje enkelt kalles for miljøverneri. Den setter naturen over mennesket og innser ikke at vi er kommet dit vi er fordi vi har lært oss naturens lover og gjort den til vår tjener så langt det lar seg gjøre. Kontrasten mellom opplysningen og religionen var sterk, og den er ikke mindre grell mellom opplysningen og miljøverneriet.

Den nye religion har selvsagt sine egne idoler som rituelt må påkalles. Ett av disse er bærekraft. Jo flere som sliter med å forstå hva det er, jo flere er det også som forsøker å forklare det. Det har oppstått en hel profesjon av bærekraftseksperter, akkurat som den armé av teologer som forsøker å forklare hva den hellige ånd er for noe. Å påkalle bærekraft er blitt et krav til bedrifters rapportering, akkurat som det er i kirken å påkalle den hellige ånd.

Bærekraftsbegrepet har sin opprinnelse i boken Limits to Growth og i Brundtlandkommisjonens rapport. Limits to Growth forestilte seg at befolkning og produksjon ville vokse eksponentielt inntil menneskeheten plutselig møtte veggen og det hele ville ende med et plutselig kollaps. Den tiden når det vil skje er ikke så langt unna ifølge boken, og vi venter spent. Brundtlandkommisjonens bidrag var et typisk politisk og meningsløst kompromiss; nutidens behov skulle tilfredsstilles uten å være på bekostning av fremtiden. Som om noen hadde den evne å se langt inn i fremtiden?

Og hva kunne egentlig bærekraft være? Er det noe som gjentar seg år efter år til evig tid? Det ville være et fullstendig stagnert samfunn. Kanskje middelalderssamfunnet ville være en god kandidat? Men man hadde jo på den tiden både pest, hungersnød og kriger som gjentok seg med ujevne mellomrom. Så fikk vi den industrielle revolusjon og påfølgende enestående utvikling fra elendighet til overflod. Den prosessen pågår fortsatt og er ikke kjennetegnet av repetisjon av identiske forløp, men av stadige forandringer, stort sett til det bedre. Er den bærekraftig eller ikke? Hva sier våre moderne teologer, bærekraftsekspertene?

Det er ikke til å undres over at bærekraftsekspertene er mange og har det travelt. Og det er heller ikke til å undres over at bærekraftsproblemet blir overlatt til bedriftenes kommunikasjonsavdelinger. Deres rolle er jo å fremstille ting i bedriftenes interesse, om det så er fakta eller fiksjon.

Publisert på Finansavisens debattsider 7. mai 2022