Pålitelig og grønn energiforsyning

Nylig publiserte Norges vassdrags- og elektrisitetsdirektorat (NVE) en rapport under den nøkterne tittel Norsk og nordisk effektbalanse fram mot 2030. En slik tittel fanger kanskje ikke umiddelbart leserens interesse, men likevel ble den viet grundig omtale i Nettavisen, med god grunn.

Rapporten drøfter, nøkternt og saklig, den dystopiske virkelighet Europas energipolitikk har ført oss inn i. I korthet går den ut på å skifte ut kontrollerbare og pålitelige energikilder med væravhengige og ukontrollerbare slike, i særdeleshet vind- og solenergi. Dette er særdeles alvorlig fordi bruken av elektrisitet også er ukontrollerbar, og elektrisitetsforsyning har den karakter at selv den minste ubalanse mellom bruk og tilgjengelig energi ikke kan tolereres. Med en gang bruken av elektrisitet overstiger produksjonen, må nye aggregat startes opp, og det krever åpenbart tilgang til kontrollerbare kilder. Vind- og solenergi kan ikke brukes til det, og øker for sin del systemets utfordringer ved selv å kunne skape ubalanse mellom bruk og forsyning. Kan ikke den ubalansen rettes opp, må noen forbrukere kobles ut. Derfor er det ingen tilfeldighet at områder med stort innslag av vind- og solenergi, som Texas, Sør-Australia og California, har måttet kutte strømmen.

Slike strømkutt har alvorlige konsekvenser, så avhengig som det moderne samfunn er blitt av elektrisitet. De konsekvensene blir ikke mindre i og med den omfattende elektrifiseringen av sektorer som før benyttet andre energikilder, som f.eks. transport.

Det er her effekten kommer inn i bildet. Effekten er den strømmen som må til for å forsyne brukerne med den elektrisitet de vil ha til enhver tid. Er ikke den tilstede, må strømmen kuttes. Norge, Norden og sågar Europa som helhet er nu på vei til en virkelighet hvor effekten ikke er stor nok når forbruket er som størst. I Norge er elektrisitetsforbruket størst på kalde dager. Hittil har Norge hatt mer enn nok effekt i reserve selv da, men det kan altså efterhvert bli historie som bestefedre ser tilbake til med nostalgi. Strekker ikke den norske effekten til, må det importeres strøm. Det har vi strømkabler til så det monner. Men det er bare det at andre nordiske land eller endog land i Europa ikke nødvendigvis har noen overskuddseffekt på slike dager. Hvis det er kalt i Sør-Norge, skyldes det som oftest et høytrykk over Nordsjøen vinterstid. Da er det også kalt i nabolandene, vindmøllene står stille og produserer ingen strøm, og solen står lavt på himmelen. NVE-rapporten viser med all tydelighet samvariasjonen mellom værforholdene i Sør-Norge og nabolandene.

Europa har nu gått fra en pålitelig elektrisitetsforsyning til en som er sårbar for værets luner. Dyrt er det også; det er ingen tilfeldighet at elektrisitetsprisene er høyest hvor innslaget av sol- og vindkraft er størst. Sol- og vindkraft har høye faste kostnader og må dessuten støttes med annen og kontrollerbar energiforsyning som det ikke er bruk for når solen og vinden leverer. Det er dyrt, hvis man da ikke vil fryse i mørket når solen ikke skinner og vinden ikke blåser.

Det er to veier ut av det uføret Europa har rotet seg inn i. Den første er å snu, avblåse elektrifiseringen og det grønne skiftet. Dette er sannsynligvis den fornuftigste. Konsekvensene av de klimaendringer utslipp av kulldioksid kan medvirke til er antakelig langt mindre enn konsekvensene av den energikrise som alt er begynt å plage Europa. Den moderate oppvarming som er skjedd siden den Lille istid har ubetinget vært til fordel for land i Vest-Europa, og da Norge i særdeleshet. Litt mer av det samme er neppe noen katastrofe. Dertil kommer at uansett hva europeiske land gjør, øker utslippene av kulldioksid år efter år. Det skyldes utslipp fra utviklingslandene, og de viser ingen tegn på å la de rike land diktere hva de skal gjøre og ikke gjøre.

For det annet kunne Europa, deriblant Norge, satse på kjernekraft. Den frykt mange har for kjernekraft har to årsaker; de uhell som kan skje i kjernekraftverkene og problemet med langtidslagring av høyradioaktivt avfall fra kjernekraft. Konsekvensene av de uhell som har skjedd i kjernekraftverk er sterkt overdrevet; regnet i dødsfall pr. kilowattime produsert er kjernekraft den sikreste energikilde vi har. Langtidslagring av avfall er en utfordring, fordi halveringstiden av noen av de radioaktive komponentene er så lang, 100.000 år eller så. Nylig kom EU-kommisjonen med en detaljert rapport om bl.a. den saken (Technical assessment of nuclear energy with respect to the ‘do no significant harm’ criteria of Regulation (EU) 2020/852 (‘Taxonomy Regulation’)). Der påstås det at lagring av dette avfallet i geologisk stabile bergarter ikke er noe problem, slik det gjøres i Sverige, Finland, Sveits og Frankrike.

Man kan innvende at det ikke finnes noe erfaringsgrunnlag for å vurdere lagring som skal være sikker i 100.000 år. Interessant nok kommer EU-kommisjonens rapport med et eksempel. I Oklo i Gabon var flere naturlige uranreaktorer aktive for to milliarder år siden. De brant ut av seg selv, men produserte «avfall» av den typen våre reaktorer produserer. Naturen lagret det i stabile, geologiske formasjoner som har holdt det på plass alt siden. Dette avfallet er nu for lengst blitt ufarlig.

Så for dem som både vil ha pålitelig energiforsyning og også en som ikke slipper ut kulldioksid må kjernekraft være løsningen.

Utenlandskabler på sviktende grunnlag

 I forbindelse med den formidable prisøkning på elektrisitet som har funnet sted siden de nye strømkablene til Tyskland og Storbritannia ble åpnet, har mange stilt spørsmålet hva tenkte man den gangen disse kablene ble besluttet bygget? Hvilken prisutvikling på elektrisitet forventet man for Tyskland og Storbritannia? Hvordan trodde man prisen i Norge ville bli påvirket av disse kablene?

Svarene på disse spørsmålene finner vi i konsesjonssøknaden fra Statnett, datert mai 2013. Der vises forventede varighetskurver for elpris i Tyskland og Storbritannia for 2020 og 2030. For 2020 trodde man at prisen ytterst sjelden ville overstige 0,12 euro pr. kilowattime og i 90% av alle tilfeller være lavere enn 0,08 euro. Det er neppe mer enn 0,18 hhv. 0,12 euro i dagens pengeverdi. I juli i år var prisen i Tyskland 0,315 euro i gjennomsnitt og i Storbritannia litt lavere. I slutten på august ble det rapportert om pristopper på 1 euro pr. kilowattime i Tyskland og 0,6 euro i Storbritannia.

Og hva trodde man om virkningene på prisen i Norge? I søknaden anslås prisøkningen i Norge til følge av kablene å kunne bli 2,5 – 4 øre pr. kilowattime. Fra 1. til 4. kvartal 2021 økte prisen til norske forbrukere fra 65 til 143 øre pr. kilowattime. Kabelen til Tyskland ble satt i drift i begynnelsen av 2021 og den til Storbritannia 1. oktober samme år. Det er kanskje drøyt å tilskrive kablene hele denne prisøkningen, men det er langt mellom 4 og 78 øre.

Statnetts regnemestere skal ikke klandres for manglende evne til å se inn i fremtiden; den mangelen lider vi alle av. De presiserte også at deres anslag var alle usikre, selv om de nok ikke kunne forestille seg den utvikling vi har sett de siste månedene. Men, som de sier på side 38, «det er viktig å presisere at usikkerhet også gir muligheter.» Og mulighetene er ikke beskjedne. Siden alle må betale samme pris som den marginale kjøper, og siden den marginale kjøper er i utlandet og har høy betalingsvilje, har dette skapt en formidabel mekanisme som kanaliserer penger fra norske forbrukere og næringsdrivende til kraftselskapene og statskassen.

Denne overføringsmekanismen er fullstendig tilslørt i Statkrafts søknad. De operer med «konsument- og produsentoverskudd» som en samlekategori, hvilket vil si at det er rivende likegyldig om forbrukerne betaler én krone mindre eller kraftselskapene får én krone mer; den enes vinning går opp i den andres spinning. Dette utelates fullstendig i Statnetts søknad, med henvisning til at å regne disse ut separat er for vanskelig. Det er neppe vanskeligere enn en del andre utregninger som presenteres, men Statnett har den unnskyldning at de jo tilsynelatende ikke trodde at prissmitten fra disse kablene skulle bli så stor.

Statnett tok feil på mange punkt om fremtiden, men nu har vi fasiten. Det bør gå lang tid før nye utenlandskabler bygges. Kanskje burde man begrense eksporten og prissmitten gjennom de kablene man alt har. I det minste burde man betale tilbake de overprisene norske forbrukere og næringsliv blir plaget med p.g.a. kablene heller enn fete opp elprodusentene og helle penger i en statskasse hvor de fra før skvulper over. Det gjøres enklest ved å betale tilbake til alle som en, om de så er forbrukere eller næringsdrivende. Den nuværende prisstøtten er et eksempel på dette, men har en del hull, hvor det største er at næringsdrivende, med unntak for bøndene, ikke er omfattet av ordningen. De hullene bør tettes. Skadevirkningene av EUs feilslåtte energipolitikk bør ikke importeres til Norge; vi klarer oss bedre uten den.

Trykt i Bergens Tidende 26. september 2022.

Strømstøtte og europeisk energipolitikk

Hva er det egentlig som strømmer gjennom strømkablene til utlandet? Spørsmålet kan synes dumt, men det er oppklarende å tenke som så at når elektrisitet strømmer den ene vei, strømmer prisen den andre veien. Det er jo slik i et marked for en ensartet vare som elektrisitet at prisen settes «på marginen», som det heter på fagsproget; det er betalingen for den sist omsatte enhet som setter prisen på alle andre enheter. Om den største betalingsviljen finnes hos kjøpere i utlandet, er det den som bestemmer hva norske forbrukere må betale for elektrisiteten. Dette gjelder i den del av det norske markedet som er direkte knyttet til markedene ute. At flaskehalser i det innenlandske elnett har ført til enorme prisforskjeller mellom ulike deler av Norge er velkjent, men den saken skal ikke drøftes her.

Dette har gjort utenlandskablene til en formidabel pengemaskin for både statskassen og elprodusentene i Norge. Det skjer ikke bare på den måten at utlendingene får betale dyrt for norsk strøm, men også fordi norske forbrukere får betale den samme prisen som utlendingene. Størsteparten av elprodusentenes fortjeneste skyldes høy strømpris som norske forbrukere får betale og ikke den høye prisen på den strømmen som sendes til utlandet. I 2021 nådde bruttoeksporten av elektrisitet sitt foreløpige høydepunkt på 25,8 terawattimer. Norske husholdningers forbruk var nærmere 40 terawattimer det året, og de fleste av disse husholdningene bor i Sør-Norge hvor «smitteeffekten» fra utlandet er størst.

Elprisen steg dramatisk i 3. og 4. kvartal 2021. Det skjedde efter at kablene til Tyskland og Storbritannia ble åpnet, i en periode hvor størsteparten av vindturbinene i Storbritannia sto stille p.g.a. høytrykk og lite vind og prisen på el fra kraftverk i EU-landene økte p.g.a. av prisstigning på utslipp av kulldioksid. Så kom krigen i Ukraina og gjorde vondt verre.

Vi står overfor en prisøkning som skyldes den ytterst tvilsomme energipolitikk som EU-landene har ført i en årrekke. De har skiftet ut regulerbar kraft fra kull, naturgass og atomkraftverk mot dyr vind- og solkraft som er prisgitt naturens luner og som har vist seg ikke å strekke til. Dertil kommer at de har stolt på Russland som pålitelig leverandør av gass og et land som er interessert i å leve i fred og fordragelighet med sine naboer. Det viste seg å være naivt, for å si det pent.

Pålitelig og billig energi er selve grunnlaget for velstand. Dette er europeiske politikere på god vei med å ødelegge. De høye elektrisitetspriser vi sliter med i Norge er en konsekvens av at vi har knyttet oss til det konkursboet. Det betyr ikke nødvendigvis at vi skal kutte alle strømkabler til utlandet. De gir oss selv en viss sikkerhet i tørrår og skaffer staten og kraftselskapene inntekter fra utlandet i form av høy pris på strøm som eksporteres. Men det er ingen grunn til å la en feilslått europeisk energipolitikk gå ut over norske forbrukere. En strømstøtte hvor norske forbrukere og produsenter holdes skadesløse for «smitteeffekten» fra utlandet er i høyeste grad på sin plass. Billig vannkraft er en av de få naturgitte fordeler Norge har og som blant annet gjør det mulig for folk å holde sine boliger varme i et ufyselig klima. Så får det da heller være at insentivene til å spare på strøm blir litt svakere, som det heter på fagsproget. I klartekst betyr det ikke annet enn at folk sparer på varmtvannet, skrur av lysene og spiser maten kald heller enn varm. Så er det bedriftene som ikke lenger finner det lønnsomt å holde driften i gang. Det er den slags europeiske forbrukere kan takke sine politikere for.

Russland: En rævedilter til Midtens Rike?

 De fleste er vel enige om at Putin med sin krig i Ukraina forsøker å gjenreise Russland som den stormakt den var før Sovjetunionens sammenbrudd, om enn som en fortsettelse av tsarveldet heller enn Sovjetunionen. Han synes å være enig med Zbigniew Brzezinski, i sin tid president Carters sikkerhetsrådgiver; uten Ukraina er ikke Russland noen stormakt.

Men det spørs om erobring av Ukraina vil være nok. Det mest sannsynlige utfall av den pågående krig er at Russland stikker av med i hvert fall en god porsjon av Ukraina. Hva vil så det bety for Russlands stormaktstatus? Putin må regne med et langvarig kjølig forhold til NATO-landene. Selv om samholdet mellom dem nok ikke har vært så godt som man har fått inntrykk av de siste månedene, og selv om mange av dem kommer til å kjøre sine sololøp og sette sine egne interesser foran enhver NATO-solidaritet den dagen freden bryter ut om ikke før, må man likevel regne med at viktige NATO-land, USA i særdeleshet, kommer til å fryse de fleste forbindelser med Russland, nekte å handle med dem, og nekte dem tilgang til sine finansielle markeder. Hvor effektivt det vil være gjenstår å se; det som er sikkert er at de ikke får alle med seg.

Putin har sikkert regnet med at dette ville bli utfallet. Like før han begynte krigen, besøkte han Xi Jinping i Kina og sikret seg hans støtte. Han valgte med andre ord samarbeid med kineserne foran samarbeid med USA og deres allierte. Dette bringer oss tilbake til tiden før 1960, den gangen Kina og Sovjetunionen var allierte og skulle i fellesskap spre kommunismens evangelium. Men den gangen var Kina lutfattig og Sovjet en stormakt som utfordret USA. Nu er det omvendt. Kina er økonomisk langt mektigere enn Russland og den utviklingen vil antakelig bare fortsette. Militært ruster Kina opp med stormskritt for å kunne utfordre USA; de bygger hangarskip og siloer for raketter som kan bære atomvåpen. Det er bare et tidsspørsmål til de blir noenlunde jevnbyrdige med Russland og USA på begge fronter.

Hvilken stilling kommer Russland til å ha i denne alliansen med Kina? Industrielt synes de å ligge håpløst efter, både kvalitativt og kvantitativt. Militært kommer Kina og Russland snart å bli jevnbyrdige. Russland blir definitivt nummer to i allianse med Kina, de blir Kinas hovedkilde for råvarer som olje, gass og mineraler, men desidert nummer to når det gjelder industriell produksjon og teknologi.

Er dette en bedre posisjon enn Russland ville ha hatt i samarbeid med de vestlige land? Det er langt fra opplagt. Også der ville Russland desidert vært nummer to, de ville ha vært, som inntil nylig, leverandører av råvarer som gass, olje og diverse mineraler, men ville det vært noe verre for dem enn den posisjon de har i forholdet til Kina? Antakelig ville de vært bedre tjent med å ha et vennskapelig forhold til Vesten og å leve i fred med sine naboer. Efter Sovjetunionens sammenbrudd og langt inn på 2000 tallet var de vestlige land velvillig innstilt overfor Russland, landet fikk både økonomisk og anen støtte, og tjente godt på voksende handelsutbytte med de vestlige land.

Det har hele tiden siden Sovjetunionens sammenbrudd vært delte meninger i Russland om landets forhold til USA og andre vestlige land. Dette blir godt belyst i Andrei Kozyrevs memoarer «Firebird», som utkom i 2019 og må sies å være høyaktuell. Han var Jeltsins første utenriksminister og begynte i den stillingen allerede før Sovjetunionens sammenbrudd, på ett tidspunkt da Russland egentlig ikke hadde noen utenriksaffærer. Kozyrev var en av dem som definitivt mente Russland burde søke samarbeid med de vestlige land og handlet derefter. Det skaffet ham mektige fiender blant dem som hadde grodd fast i den tenkning at USA var Russlands hovedfiende og at alt måtte settes inn for å sikre Russlands posisjon som deres utfordrer, inklusive gjenerobring av Ukraina og Hviterussland.

Det var altså de sistnevnte som til slutt fikk Putins øre. Kanskje var han en av dem allerede fra begynnelsen av. Hvor klokt valg han gjorde vil tiden vise, men alt tyder på at krigen i Ukraina ikke bare er en tragedie, men det som verre er, en dumhet og på tvers av Russlands interesser.    

En ny amerikansk borgerkrig?

 

En artikkel i Wall Street Journal den 23. juni hadde overskriften «Could this be the antebellum age?» «Antebellum» betyr før krigen og er en standardfrase amerikanerne bruker for tiden før innbyrdeskrigen 1860-64. Forfatteren, Lance Morrow, er som mange andre bekymret over den økende polariseringen i det amerikanske samfunn og især over de motstridende gruppers vilje til å bruke vold. Vi husker mobben som inntok Kongressbygningen i Washington den 6. januar 2021 med det uttalte mål å drepe utvalgte kongressmedlemmer og vicepresidenten, men vi har også antifa-bevegelsen, abortmotstanderne og ditto tilhengere som begge fra tid til annen tyr til vold.

Denne polariseringen blir ikke bedre av den avgjørelse som amerikansk høyesterett kom frem til nylig i abortspørsmålet. I snart 50 år har kvinners rett til selvbestemt abort vært betraktet som menneskerett, med utgangspunkt i en kjent avgjørelse fra den samme høyesterett. Takket være dommere utnevnt av en rekke republikanske presidenter har rettens flertall nu en annen mening.

Høyesterettsdommerenes argumentasjon er utpreget formell. Den amerikanske grunnlov sier ingenting om abort. Det var da heller ikke å vente; grunnloven er mer enn 150 år gammel. Men tidene har det med å forandre seg. Det er kanskje ikke særlig klokt å ignorere det og dømme efter lovens bokstav heller enn dens hensikt. Det amerikanske samfunns syn på abort har endret seg radikalt opp igjennom årene, som så mange andre steder i verden.

Forestiller de formalistiske jurister seg at den amerikanske grunnlov er så forutseende at den makter å imøtekomme ethvert behov for en ubegrenset fremtid? Mye har endret seg i USA siden frigjøringskrigen 1776. De såkalte «founding fathers» forestilte seg USA som en sammenslutning av suverene stater hvor den føderale stat hadde begrenset makt. Slik skulle det ikke gå. Isteden er USA blitt en ganske enhetlig stat med sterk sentralmakt, selv om de enkelte stater fortsatt bestemmer over mangt og meget. Det var nok en ufrakommelig konsekvens av teknologisk utvikling og det faktum at USA er kulturelt ganske homogent. Viktigst er kanskje at de har et felles sprog som faktisk er blitt en lingua franca for verden. Den avgjørende hendelse i utviklingen mot en sterk føderal stat var borgerkrigen 1860-64. Den dreide seg først og fremst om å bevare unionen, og idet den ble bevart ble den også sterkere, på delstatenes bekostning.

Men det finnes fortsatt mange bestemmelser i den amerikanske grunnlov som ikke passer særlig godt for den dominerende føderale stat. En av disse er ordningen hvor hver delstat har to senatorer. California, med 40 millioner innbyggere og verdens femte største økonomi, har like mange senatorer som Alaska med 700.000 og Rhode Island med en million. Dette er for tiden til fordel for Republikanerne, hvis senatorer i overveiende grad kommer fra stater med få innbyggere. Dette øker nok sprengkraften i det amerikanske samfunn; velgere i de folkerike stater er lite begeistret for deres begrensede innflytelse på Senatet.

Dette er fullt ut i samsvar med Grunnlovens intensjon. Senatet var ment å være en motvekt til representantenes hus, som velges hvert annet år. Man mente det trengtes en motvekt mot skiftende folkeflertall, et Senat bestående av erfarne høvdinger som står på valg hvert sjette år og som kunne heve seg over folkemeningens kortsynthet.

Det er ikke sannsynlig at amerikanske velgeres oppfatning av senatorene er i samsvar med dette idealistiske bilde. Det blir antakelig heller oppfattet som et demokratisk underskudd og som dermed øker den sprengkraften som finnes i det amerikanske samfunn.

Vil så den sprengkraften kunne ende i en innbyrdeskrig hvor allianser av stater forsøker å gå sin egen vei? Hvordan ville det ende? En splittelse ville bety slutten på USA som stormakt og som leder for det vi upresist kaller den vestlige verden. Det ville være en dyp tragedie for alle dem som oppfatter den verdensordning USA stablet på bena efter annen verdenskrig som verd å ta vare på. Før Trump inntok presidentembetet i USA var det vanskelig å forestille seg at USA ville gå opp i limingen. Efter hans forsøk på å annullere valgresultatet i 2020 og opptøyene den 6. januar 2021 er det ikke lenger umulig.

Og det som verre er. Trumps inntog er dessverre en konsekvens av demokratiets iboende svakhet. Mange velgere, kanskje endog flertallet, er uopplyste, indifferente, eller endog direkte dumme. Å la deres flertall avgjøre hvem som skal ha regjeringsmakt er en risikosport. Den fungerer så lenge et land styres av alternative maktklikker som hver for seg består av individer med erfaring og dømmekraft og som er rimelig ukorrupte. At de velges på åremål er en viss garanti for at de forblir ukorrupte. Trump er korrupt og mangler både folkeskikk og kompetanse for det embete han hadde og fortsatt vil tilbake til. Han ble heiet frem av flertallet i det republikanske parti og er således et resultat av en demokratisk prosess; republikanerne hadde mange andre kandidater som scoret bedre på både folkeskikk og kompetanse. Likevel er det slett ikke usannsynlig at han blir republikanernes kandidat ved neste presidentvalg og vinner valget. Det vil føre oss et skritt nærmere en ny amerikansk borgerkrig.

Ukraina – et offer på fredens altar?

Natt til torsdag 16. juni tok presidentene i Tyskland og Frankrike nattoget til Kiev, sammen med statsminister Mario Draghi i Italia. Det er liten tvil om at bak et slikt besøk ligger et viktig ærend. Og det er liten tvil om hva de har i bagasjen. Det engelske ord for dette er «appeasement», å blidgjøre en ondskapsfull erobrer.

Men det er ikke i Kiev den ondskapsfulle erobrer befinner seg, det er den forurettede part. Det er den ukrainske ledelse som skal overtales til å gi den ondskapsfulle erobrer det han vi ha, eller i det minste blidgjøre ham så pass at han innstiller sitt erobringstokt. Gulroten de tre reisende herrer har med i bagasjen er kandidatur til medlemskap i den Europeiske Union. Så spørs det om den smaker godt nok. Uansett vil et fullt medlemskap ligge langt inne i fremtiden. Ukrainas fattigdom og utbredte korrupsjon sørger for det.

Hva Ukraina måtte gi opp vet vi ikke. Kanskje har Macron og Scholz fått en pekepinn om det i sine samtaler med Putin. Det ville for så vidt ikke være urimelig at Russland fikk beholde Krimhalvøya. Den ble en del av Ukraina først i 1950-årene da ukraineren Khrusjtsjov ga den til sitt hjemland, og i den tidens Sovjet spilte det liten rolle hvor den formelt hørte hjemme. Ukrainere har aldri vært i flertall blant befolkningen på Krim. Mer tvilsomt er det med Lugansk og Donetsk; de er russisktalende, men det er også store deler av øvrige Ukraina, selv om russisktalende ukrainere ofte synes å se på seg selv som ukrainere og ikke som russere, men så er jo forskjellen mellom de to sprog sammenlignbar med svensk og norsk, stor nok til å kunne misforstå hvis man gjerne vil.

Det er lett å forstå motivasjonen bak de tre EU-herrers besøk. Italia og særlig Tyskland er kritisk avhengig av russisk gass. Annen handel med Russland er også viktig, også for mange andre EU-land, noe som har vist seg i vanskelighetene med å bli enig om boikott av russiske varer. Militært er EU ute av stand til å kunne føre en krig mot Russland; de har ikke nok våpen, ikke nok mannskap, og heller ingen stor kampvilje.

Viktigst er kanskje hva en slik forsoningspolitikk vil gjøre med den ondskapsfulle angriper. Vil han forsone seg med en liten territorial gevinst? Så lenge ikke Russland er påført et forsmedelig tap er det ingen grunn til å tro at Putin og hans klikk vil nøye seg med en flik av Ukraina. Selv om den blir ledsaget av høytidelige løfter om Ukrainas alliansefrihet og nøytralitet er det ingen grunn til å tro at de vil være verd det papiret de er skrevet på. Russland, sammen med Storbritannia og USA, garanterte for Ukrainas territorielle integritet i Budapest-overenskomsten av 1995 da Ukraina avsto fra kjernevåpen. Vi har nu fått belyst hvor meget det dokumentet var verdt. Det er kanskje ingen overraskelse. Stormakter respekterer kun de overenskomster de ser seg tjent med å respektere, og det skal forresten ikke stormakter til, vi kaller den slags for suverenitet.

Det er alltid morsomt å tenke tilbake til lignende episoder i tidligere tider, hva som er likt og hva som er ulikt, hva som er endret og hva som forblir ved det samme. Da de innså at de ville tape krigen, hadde både det japanske imperium og nazi-Tyskland følere ute for å slutte fred. De kom ingen vei; de allierte var blitt enige om ikke å akseptere noe annet enn betingelsesløs kapitulasjon, og det ville ikke de to stormakter akseptere. Man kan gjøre seg tanker om hva som ville skjedd hvis krigen var blitt avsluttet før de to krigerske stormakter var blitt fullstendig nedkjempet. De ville beholdt sine militære styrker og territorier, antakelig mye av det de hadde erobret. De ville ha kommet seg på fote igjen. Hva ville de brukt tiden til? Samle krefter for en ny erobringskrig? En ting er ganske sikkert; vi ville ikke sett den verdensordning som vestmaktene, anført av USA, etablerte efter den andre verdenskrig og bygget på fredelig sameksistens, frihandel, og et betydelig innslag av regelstyrt samkvem mellom stater. At det fortsatt gjaldt en lov for stormaktene og en annen for de andre var underforstått og til dels nedfelt i den nye ordning, FNs sikkerhetståd f.eks., men et visst siviliserende fremskritt må den sies å ha vært.

Men den ordningen, som alle andre verdensordninger, består kun så lenge de stormakter som støtter den har vilje og interesse av å støtte den med militærmakt om så er nødvendig. Det har amerikanerne nufortiden kun i begrenset grad og europeerne enda mindre. Det kostet mye ødeleggelse og oppofringer å nedkjempe nazi-Tyskland og det japanske imperium. Våpnene av i dag er enda mer ødeleggende, men kanskje viktigere, viljen og evnen til å stå imot ondskapens imperier er mindre enn den var den gangen.

Om USA ikke fantes ….?

Kontrafaktisk historieanalyse er en risikosport. Hvem vet hva som hadde skjedd istedenfor det som faktisk skjedde? Når fantasien får løpe løpsk, kjenner den få grenser.

Sånn er det også når vi fantaserer om hvordan verden ville ha vært uten USA. En ting kan vi dog ta for gitt. Det ville også vært stormakter i den verden, men USA ville ikke vært en av dem. De stormaktene ville også hatt avgjørende innflytelse på hva som skjer og ikke skjer, akkurat slik USA har hatt en dominerende innflytelse efter den Annen verdenskrig. De mindre stater ville ha føyd seg efter stormaktenes diktat, slik de alltid har gjort, om enn i forskjellig utstrekning og efter å ha prøvd å vri tingene mest mulig i egen favør.

Hva slags verden det ville ha vært kan vi få en viss pekepinn om hvis vi ser på de øvrige stormakter som finnes i vår tid. Den fremste blant disse, og USAs farligste konkurrent, er Kina. Hva slags verdensordning ville de forsøkt å skape? Kinas autoritære regime appeller ikke til mange, ikke en gang blant deres naboer de er mest kulturelt i slekt med. Russland er for lengst akterutseilt av Kina i konkurransen om å være USAs fremste rival. Heller ikke deres statsskikk appellerer til deres naboer. Russland har satt i gang en krig for å gjøre Ukraina til et lydrike; Putin likte det ikke da ukrainerne gjorde opprør mot hans betrodde mann og mener Russland som stormakt har rett til å skalte og valte som det vil i sine nabostater. Lukasjenko har han i sin hule hånd, men Lukasjenko støttes av bajonetter og ikke popularitet blant egen befolkning.

Det later til at USA kommer ganske godt ut i sammenligning med sine rivaler. Det er ikke vanskelig å finne ting å kritisere i USA, og det er heller ingen tvil om at de ser først og fremst til sine egne interesser, men hva er så alternativet? USA har stått for en verdensordning som går ut på fredelig og regelstyrt samkvem mellom stater, en ordning med utstrakt frihandel og kapitalbevegelser. Det har lagt grunnlaget for en enestående økonomisk vekst de siste sytti årene. USA har til og med tilbudt forsvarshjelp til dem som aksepterer den amerikanske verdensordning og som måtte være truet av USAs rivaler. Den amerikanske allianse har tjent Norge og den vestlige verden godt i de drøyt sytti år den har vart ved. Det kontrafaktiske scenario med Norge bak jernteppet har liten appell.

Vårt problem er først og fremst at det på ingen måte er gitt at USA vil fortsette å spille den rolle de har spilt i over sytti år. Den rollen bygger på at USA har evne og ambisjoner om å være en global stormakt som kan gripe inn med militære midler hvor som helst på kloden om den amerikanske verdensordning er truet. Det er grunn til å tvile på begge deler. På amerikansk initiativ ble Ukraina i sin tid ønsket velkommen som et potensielt medlem av NATO. Europeerne var ikke klare til å akseptere de forpliktelser dette kunne innebære, og vi ser i disse dager hva de forpliktelsene ville gått ut på. Når det kom til stykket, viste USAs vilje til å beskytte Ukraina seg å være begrenset; men deres vilje til å forsyne Ukraina med våpen har gradvis økt alt eftersom den ukrainske hær har vist seg å være en formidabel fiende. Amerikanerne kan godt være villige til å slåss til den siste ukrainer, men hvor villige er ukrainerne selv?

Den mulighet at amerikanerne gir opp sine ambisjoner om å være en global stormakt er imidlertid så absolutt til stede. Biden er en svak president, og neste kongressvalg kommer med all sannsynlighet til å gi store tap for demokratene. Galopperende priser og innvandrerkaos på grensen til Mexico kommer nok til å veie tyngre enn Bidens motstand mot Putin og den russiske hærs erobringstokt. En stor del av de amerikanske velgere stiller seg spørsmålet hva pokker har vi egentlig med Ukraina å gjøre?

En av dem som stiller både det og andre lignende spørsmål er den tidligere president Donald Trump. Å dømme efter hans tidligere uttalelser og politikk har han liten forståelse for at USA skal blande seg inn i kriger for å forsvare sine stormaktsinteresser eller gi noen som helst garanti for at land ikke skal bli valset over av andre stormakter. Bidens elendige oppslutning tyder på at Trump kan bli den neste amerikanske president. Og blir det ikke han, blir det en annen republikaner som antakelig har et lignende verdensbilde. Om USA som stormakt med globale ambisjoner overlever et slikt presidentskap er et åpent spørsmål og et ubehagelig sådant for et land som Norge.

Og hva med den demokratiske side? Skal en demokratisk president føre amerikansk stormaktspolitikk videre må vedkommende oppgi de klimapolitiske ambisjoner mange demokrater gir uttrykk for. USA må fortsette å være en energipolitisk stormakt, og det betyr fortsatt satsning på gass og olje. Tysklands mangel på olje var kanskje den avgjørende grunn til at de tapte Annen verdenskrig. Fortsatt føres ikke kriger med batteridrevne kjøretøyer.