Miljøverneriet – den ellevte landeplage

Vi kaller den for den industrielle revolusjon, men energirevolusjonen hadde vært mer treffende. Den utrolige økning i menneskehetens velstand som har funnet sted de siste par hundre årene har først og fremst skjedd takket være én ting: fossile brensler. Først var det kullet og dampmaskinen, derefter oljen og forbrenningsmotoren, og til sist gassturbinen. Dette har gjort det mulig å produsere varer og tjenester i et omfang menneskene før ikke en gang kunne drømme om.

Likevel er det kommet på moten å opponere mot denne fundamentale drivkraft i samfunnet. Mennesker som er tilsynelatende intellektuelt oppegående tar til orde for å stoppe utvinning av fossile brensler og gå over til det de kaller «grønn» energi. Med dette mener de sol- og vindkraft. Hadde det ikke vært fordi et slikt skritt ville føre oss ubehagelig nær middelalderen, kunne man sagt «lykke til.» Dessverre vil man nok ha svidd av atskillige milliarder i valutaer mer verdifulle enn den norske krone før man innser håpløsheten i det eksperimentet. Kostnadene har vi så vidt begynt å se, forsyningsusikkerheten likeså. Elektrisitet er nemlig ikke som andre goder; tilbudet må være eksakt lik efterspørselen i sanntid. Efterspørselen lar seg ikke så lett styre; den er avhengig av enkeltbeslutninger tatt av millioner mennesker. Styrken i et avansert lands kraftforsyning ligger i å kunne styre kraftproduksjonen presis så at dette regnestykket går opp til enhver tid. Får man da i tillegg uregulerbart tilbud fra sol og vind har vi en utfordring. Og dertil må vi da ha forsyningskilder som kan skrus på når det ikke blåser og når det mørkt. Slikt blir kostbart.

Det er velkjent hva som har ført oss ut i dette uføret. Klimamodeller som ikke har vært særlig treffsikre får folk til å tro at bruk av fossile brensler skal føre til farlig global oppvarming. Det er mange usikkerhetsfaktorer i det regnestykket. Ingen benekter at kulldioksid i atmosfæren har oppvarmende virkning, men det er stor usikkerhet om hvor stor den effekten er. Så kommer spørsmålet om skadevirkningene. Om det vet man lite, annet enn at virkningene av global oppvarming kommer til å bli forskjellige fra land til land. Her oppe i nord har vi mest tjent på den lille oppvarming som har funnet sted over de siste 150 årene. Endelig kommer så spørsmålet hva kan vi gjøre med saken? Om det kan man i hvert fall si at utslippsreduksjoner i Europa har minimal virkning; Europa står for ca. 8% av de samlede utslipp av kulldioksid, og Norge for ca. 2 promille. Imens øker verdens utslipp ufortrødent år efter år, først og i fremst folkerike og fattige eller middels rike land som Kina, Vietnam, Indonesia, India og Pakistan. De ser seg best tjent med å følge den veien til velstand som vi i de vestlige land har staket opp, og den ferden drives av forbrenning av kull, olje og gass.

Det som har gjort folk mottagelige for dommedagsprofetier som skadelige klimaendringer og ødeleggelse av natur er miljøverneriet, et forvirret tankegods som setter naturen over mennesket. Det som imidlertid har skapt vår velstand og brakt oss dit vi står er at vi har gjort oss til herrer over naturen, i den grad det lar seg gjøre. Vi har lært oss naturens lover og vridd dem til vår fordel, vi har desimert villdyrbestander for å få plass til oss selv, vi har kvittet oss med ugress og skadedyr for å kunne dyrke vårt korn og vårt hvete og meget annet. Miljøvernerne ordlegger seg som om det gjelder å bevare naturen for dens egen skyld, ta vare på planter og dyrearter for deres egen skyld og ikke vår egen. Ingen ideologi er mer menneskefiendtlig enn dette usle tankegods. Det finnes ingenting som kan kalles naturlig vilje eller naturens normale tilstand annet enn det som kommer ut av alle levende skapningers kamp for tilværelsen; alle levende vesener forsøker å få så meget ut av omgivelsene som de kan og i den prosessen spiser de hverandre som best de kan. Om det finnes noe som kunne kalles menneskenes natur er det nettopp å gjøre detsamme. Men kanskje ligger selvdestruksjonen som en latent faktor i vår utvikling. Det ser ut til å helst være noe den slags vi driver med for tiden i de vestlige land; ødeleggelse av vår egen energiforsyning og industrielle base.

Det er lenge siden Arnulf Øverland skrev om kristendommen som den tiende landeplage. Kristendommen er det få som lenger tar på alvor, men i stedet har vi fått miljøverneri av mange sjatteringer. Det har det samme irrasjonelle element som kristendommen og er i dag en langt større landeplage enn kristendommen i Øverlands tid.

Mer eller mindre av alt?

Energikommisjonen har valgt «Mer av alt – raskere» som tittel på sin rapport. Det er ikke noen beskjeden tittel, men ganske velvalgt. Energikommisjonen lar det ikke være noen tvil om at det må investeres i stor skala og det raskt for å oppnå de mål både nuværende og forrige regjering har satt seg. For det skal den ha honnør. Men det er kanskje på sin plass å spørre om ambisjonene er for store og har noen hensikt.

Rapporten gjør det klart at klimapolitikken er den sentrale premiss. Man kan mene forskjellige ting om klimagassutslipp og deres påvirkning på klimaet, men en ting er udiskutabel: norske klimagassutslipp har ingen nevneverdig virkning på verdens klima, til det er de for ubetydelige (1 promille av CO₂-utslipp i 2021). Til det kan man innvende at Norge likevel må være med på en felles dugnad for å redde verden, men det er ingenting slikt på gang. Verdens utslipp av klimagasser øker ufortrødent år efter år, med unntak for pandemi- og finanskriseår. Selv EU, som jo er pådriveren i denne saken, har ingen stor innvirkning på verdens klimagassutslipp; EU stod for 8% av verdens utslipp av kulldioksid i 2021. Ironisk nok økte EU’s egne utslipp formidabelt i 2022; de fyrte opp kullkraftverkene istedenfor å la sine innbyggere fryse i mørket. Neste gang det kommer en republikansk president i USA vil han eller hun reversere den klimapolitikk Biden har slått inn på. Uansett det; spørsmålet om verdens klimagassutslipp blir avgjort i de folkerike utviklingslandene i Sør-Asia, og det er også der disse utslippene øker mest.

Så det er kanskje på tide å kaste et kritisk blikk på den storstilte elektrifiseringen som våre politikere har slått inn på. Det er én ting at det må bygges mange kraftverk for å få den til, men noe helt annet om det har noen som helst hensikt. Vi klarte oss godt med den blanding av fossil og fornybar energi vi hadde før denne satsingen begynte, og vi ville nok klart oss utmerket ganske lenge uten den.

En annen premiss for vår energipolitikk er våre forbindelser med EU; Norge er jo sågar med i Europas energi- og klimapolitikk. Europas omlegging fra fossil til sol- og vindenergi har, for å si det forsiktig, skapt utfordringer. Det stiller Norges elektrisitetstilknytning til Europa i et helt nytt lys. Vannkraft er en ideell støtte for upålitelig sol- og vindkraft, som det blir stadig mer av i Europa. Det er liten tvil om at de europeiske land gjerne vil bruke norsk vannkraft for å dekke sitt elektrisitetsbehov når vinden ikke er samarbeidsvillig. Om det er i Norges interesse er et helt annet spørsmål, selv om vi endog fikk godt betalt. Det dreier seg om store tall; samlet produksjon av elektrisitet i Tyskland, Nederland og Storbritannia var 1016 terawattimer i 2021, mens produksjonen i Norge var 157 terawattimer. Det er i enkelte kretser populært å snakke om Norge som Europas grønne batteri, men det batteriet kan gå tomt, og de som styrer dette batteriet bør spørre seg om ikke det har bedre anvendelse her hjemme.

Norges utenforskap i forholdet til EU er utfordrende, men gir oss også muligheter. Vi har muligheten å ta egne valg ut fra egne interesser. Vi kan og bør velge å stå utenfor Europas klima- og energipolitikk istedenfor frivillig å være en del av den; kostbar er den og gir lite igjen. Merkelig nok er det få som snakker om elefanten i rommet: hvordan skal Europa, inklusive Norge, på en og samme gang bekoste en dyr energipolitikk og bygge opp Ukraina igjen efter at den ulykksalige krigen en gang er over? Da passer virkelig uttrykket mer av alt – raskt.

Fra kolonial nedverdigelse til nasjonal helligdom

 For noen år siden ble de såkalte Hansadager feiret i Bergen med pomp og prakt. Folk gikk i prosesjon og holdt oppe skilt med navnene på Hansabyene. «Lübeck» stod det på ett av dem. Den var den mest fremtredende av Hansabyene og den som hadde kontor på Bryggen og styrte med de tyske kjøpmenns virksomhet i Bergen.

Bergens navn var selvsagt representert blant skiltene, men Bergen var aldri noen Hansaby; Hansaen omfattet kun handelsbyene i nord-Tyskland; byene langs Østersjøen (Lübeck, Rostock, Wismar, Stralsund, Danzig) og dem som grenset til Nordsjøen (Hamburg, Bremen). Bergen var en koloni. Hansakjøpmennene og deres mannskap hadde strenge regler å forholde seg til; de fikk ikke ha familie med seg og hadde sin egen justis, en stat i staten hvor norske og efterhvert norsk-danske myndigheter hadde lite å si. Bryggen var deres område; der slapp ikke nordmenn inn uten videre, men til gjengjeld fikk ikke Hansakjøpmennene etablere seg på Stranden, på den andre siden av Vågen, midt imot Bryggen. Hanseatene så ned på nordmennene; de var noen usiviliserte og ukunnige villmenn som man kunne bedra i forretninger som best det gikk. Hansaen hadde et jerngrep om tørrfiskhandelen i sine velmaktsdager; den forsynte de nordnorske fiskere med varer på kreditt og tok betalt i tørrfisk. De passet på å sette prisene slik at nordmennene opparbeidet seg gjeld som ikke fullt ut kunne betales tilbake; de kom tilbake til Bergen hver vår eller sommer med sin fisk og tok opp ny gjeld i dårlige år og betalte ned i gode år, men som regel var det alltid noe igjen. At Hansakjøpmennene ikke fikk ha med seg familie førte selvsagt til at de knyttet forbindelser med innfødt kvinnfolk. Ofte var disse forbindelsene langvarige; de fikk barn, og mange Hansakjøpmenn tok godt vare på sin uoffisielle familie og tilgodeså den i sine testamenter.

Bryggen er således i utgangspunktet et minnesmerke over kolonial fornedrelse. Likevel har den i årenes løp fått status som nasjonal helligdom; bygningene på Bryggen har fått status som «verdensarv», velsignet av UNESCO. Bevaringen av denne «verdensarven» har sågar stukket kjepper i hjulene for videre utbygging av bybanen til Åsane; UNESCO krever at dette må skje på en måte som ikke forringer «verdensarven», og Bryggens beundrere i Bergen ser helst at banen ikke går over Bryggen i det hele tatt for ikke å kaste skygger over «verdensarven». Hvordan dette minnesmerke over kolonial fornedring kunne forvandles til en nasjonal helligdom er unektelig litt av et kunststykke. Skyldes dette mangel på kunnskap om dens historie? Eller skyldes det nostalgi for gamle og halvråtne trehus med spisse gavler?

Det meste av bebyggelsen i Bergen i tidligere tider var av tre. Hvert tyvende eller tredivte år inntraff det storbranner; husene stod tett, brannslukkingsutstyret var primitivt, og store områder strøk med. De ble fort bygget opp igjen, men gjerne slik at de nye hus var litt bedre enn de gamle, særlig efter at det ble vanlig å bygge i betong. Takket være den store bybrannen i 1916 fikk vi Torgalmenningen og bygningene på Strandkaien og i Strandgaten, og Strandkaien ble rettet ut og alle de små hopene langs Stranden fylt igjen. Disse hopene var rasjonelle nok for en tidligere teknologi hvor man heiste opp varer rett fra båtene, men har for lengst mistet sin funksjon. Det er fortsatt igjen noen områder som ikke brant ned i tide og står som øyesår i bybildet, særlig Nøstet og Marken. Istedenfor å sanere bort elendigheten har man fått for seg å bevare den. Kanskje de en dag blir klassifisert som «verdensarv».

I 1955 brant halvparten av Bryggen ned. Det ga en utmerket anledning til å rive resten og bygge noe mer staselig og rasjonelt. Den søndre del av Bryggen fikk jo for litt over hundre år siden staselige murhus med spisse gavler i Bryggestil. Det kunne man fortsatt med, men nostalgikerne vant, og det ble til og med bygget nye rønner i tre foran SAS-hotellet på branntomten. Så ble det hele utkåret til «verdensarv».

* * *

Hansaens storhetstid i Bergen begynte i 1200-årene og varte frem til 1600-årene. Det foregikk en stadig maktkamp mellom de norske og senere danske konger og Hansakjøpmennene. Kongene ville selvsagt forbeholde handelen sine egne undersåtter for så å skattlegge dem som best de kunne, men Hansaen kunne drive denne handelen på en måte som var nordmenn og danskere overlegen. Man strides om hvori Hansaens fordel bestod. Noen mener de hadde bedre skip, andre at de var bedre organisert, hadde mer kapital og bedre adgang til og kunnskap om markedene. Av og til inngikk kongen allianse med Hansaen som en del av sin krigføring med Sverige. For det måtte Hansaen selvsagt ha noe igjen. Kongen stadfestet og utvidet gamle «privilegier», som gikk ut på hva slags handel de fikk lov til å drive og med hvem. Et «privilegium» var det selvsagt å få lov til å handle i kongens rike, det måtte skje på kongens nåde, men kongen og hans undersåtter hadde nok ikke fått det lett uten handel.

Krigene og maktkampene foregikk i Hansaens dager i en litt mindre skala enn i vår tid og med en mer primitiv teknologi. Det sistnevnte hadde jo den fordel at ødeleggelsene var av et mer begrenset omfang enn i våre dagers kriger. Men de basale drifter kjenner vi igjen. Kristiern II, konge av Danmark og Norge, gjorde eftertiden den tjeneste å skrive sitt politiske testamente i form av brev til Hans, sin sønn og tronarving. Der står det bl.a.:

Naar de 4 fyrster (Kristiern og hans tyske forbundsfeller) havde erobret Sverige, skulde ingen ridder faa blive boende på sin fædrene gaard, men de skulde enten fordrives eller aflives. Ligesaa vilde han fuldstændig udrydde dalkarlene og besætte Dalarne med vilde skotter, som kongen av Skotland skulde sende ham, saa ingen i Dalarne skulde bo på sin fædrenejord og have magt til at fordrive sin konge, naar de fandt for godt. Til Stockholm havde han saadant had, at han vilde henrette de fornemste i staden, og fordrive alle de borgere, som var af den art, at de pleiede at fordrive sin konge, og de skulde afsverge byen og riget. Byen vilde han befolke med fremmede borgere og nedbryde taarne, mure og huse, som var ham for nær, og saaledes undertvinge byen, at den aldrig skulde kunne gjøre oprør mod sin konge og herre.

(Absalon Taranger: Norges Historie, Bind III (2), 1915, s. 173)

Men det var først i det tyvende århundre at man oppfant uttrykk som etnisk rensing og folkemord.

Den niende april

For noen uker siden ble jeg gjort oppmerksom på en svensk bok om Nazi-tysklands invasjon i Norge den niende april 1940. Bokens tittel er simpelthen «Den nionde april», skrevet av Michael Tamelander og Niklas Zetterling. Det er en meget interessant og lesverdig bok. Den har Anthony Beevors detaljer og fortellingskunst.

De første setningene minner ubehagelig om krigen i Ukraina:

Motsättningen mellan Storbritannien och Hitlers Nazityskland var den tyngst vägande orsaken till andra värdskrigets utbrott. Tyskarna ville återfå sin status som stormakt och britterna bevara status quo. Dessa målsättningar var oförenliga.

Bytt ut Nazityskland med Russland og beskrivelsen er nærmest perfekt. Og parallellene ender ikke der. Chamberlains forsoningspolitikk gis behørig omtale. Den ser ikke forfatterne som en unnfallenhet men et forsøk på å bevare freden og vinne tid. De nevner også at Chamberlain og hans meningsfeller hadde et håp om at tyskerne ville reise seg mot Hitlers eventyrpolitikk og styrte hans regime. Hørte vi ikke noe lignende da krigen i Ukraina begynte? Var det ikke forhåpninger om at det russiske folk ville demonstrere i gatene for å få Putin avsatt?

Den ting som særlig fester seg i minnet er tyskernes dyktighet. Operasjonen var meget risikabel; de kunne forvente respons fra den overlegne britiske flåte, tyskernes flåte var eksponert i trange fjorder, og nordmenn kjente sitt eget land bedre enn tyskerne gjorde. Men den britiske flåten var sein til å reagere og tyskerne kunne nå alle sine mål uten å støte på den. Norsk motstand kom seint i gang. Den mest betimelige og velkjente er nok senkningen av Blücher i Oslofjorden. Dette forkludret okkupasjonen av Oslo ganske alvorlig, og hadde det ikke vært for at tyskerne greide å erobre Fornebu flyplass hadde den kanskje mislyktes eller blitt kraftig forsinket.

Boken forteller om en pussig episode. Tidlig på morgenen den niende april var det klart hva som var skjedd og at de norske stridskrefter måtte mobiliseres. Noen ville sende ut melding på radio, men det avgjørende ord tilfalt en regelrytter som påpekte at mobiliseringsordre måtte man sende i posten. Det ble gjort, med den følge at noen samlingsplasser og våpenforråd ble erobret av tyskerne før de innkalte rakk å komme dit. Det var ingen god start på motstanden.

Både briter og franskmenn sendte tusenvis av soldater til Norge for å fordrive tyskerne. Det hjalp ikke; de ble stort sett fordrevet fra skanse til skanse, utom i Narvik, hvor en underlegen tysk styrke ble fordrevet fra byen. Men da hadde katastrofen på de franske slagmarker allerede skjedd og de allierte trakk seg tilbake. Dermed var det slaget avgjort og den norske motstand var over.

En fargerik person, general Carton de Wiart, ledet den britiske styrke som ble landsatt ved Namsos. Boken gjengir følgende beskrivelse av ham:

[Han var] en av dessa sällsynta människor som inte känner någon rädsla, som upplever en genuin känsla av upphetsning i kontakt med extrem fara. Hans kropp var full av ovälkommen metall som hadde skjutits in i den vid olika tilfällen. Han var mer eller mindre oförstörbar. Han hade tagit värvning som kavallerist under boerkriget. Under påföljande år hade han skadat revbenen och ådragit sig andra mindre blessyrer i Indien. Under första värdskriget hade han förlorat ett öga i Mellanöstern, en hand i Frankrike, följt av andra skador i vrist, höft, öra, ben och huvud – i det sista fallet hade en kula passerat utan att göra någon uppenbar skada på vägen, förutom att det kittlade när generalen var hos frisören.

De grønne klimapenger

Mange synes at utfallet av klimakonferansen i Sharm el Sheikh er magert. Det kom ingen nye løfter om å redusere utslipp av klimagasser, til og med uttalelsen fra Glasgow i fjor om at bruken av fossile brensler burde tones ned ble lagt på is. Det er kanskje ikke så rart. I løpet av det året som snart er omme har den økt og ikke minsket, og det er all grunn til å tro at den utviklingen vil fortsette en stund til.

Men noe må man skilte med for å forsvare at så mange har reist og så langt, med dertil hørende utslipp av klimagasser. Det store resultat av møtet skal være opprettelsen av et klimafond for å dekke kostnadene ved de skader utviklede land har påført de fortsatt fattige land gjennom sin industrialisering. Har vi ikke hørt den visen før? Efter klimamøtet i Cancun i 2010 ble det opprettet et fond, «Green Climate Fund», finansiert av rike land for å hjelpe de fattige land med sin grønne omstilling. Fondet har tatt mål av seg til å få inn bidrag på 100 milliarder dollar pr. 2020, men i 2021 var bare en tiendedel av dette blitt realisert, ifølge årsrapporten for fondet (www.greenclimate.fund). Norges bidrag til fondet er litt over 400 mill. dollar, ca. halvparten av Sveriges, og mer enn dobbelt så stort som bidraget fra Sveits, Østerrike og Spania. USA står ikke på listen over bidragsytere.

Med et allerede etablert fond med så stort gap mellom realitet og ambisjoner hadde det vært nærliggende å fylle på dette fondet, men da hadde man jo ikke hatt noe nytt å vise til. Så kan man spørre om det er noe nytt i det nye fondet? Overfladisk sett er det kanskje det; det nye fondet skal jo kompensere de fattige land for skader fra klimaendringer som den industrielle utvikling i de rike land har forårsaket. På lederplass har Wall Street Journal uttrykt sin betenkelighet over dette prinsipp, men det gjenstår å utarbeide retningslinjene for dette fondet. Hva vil man akseptere som gode nok bevis for at skade av flom, tørke eller hva det måtte være virkelig er forårsaket av menneskeskapte klimaendringer? Til og med Klimapanelets egne rapporter har så langt vært meget forsiktige med å påstå at konkrete hendelser av den typen virkelig kan tilskrives menneskeskapte klimaendringer, men desto rausere med å antyde at det vil kunne skje en gang i fremtiden.

Det er all grunn til tro at de rike land vil kreve ganske håndfaste bevis som vanskelig lar seg tilfredsstille. Årsaken er enkel. Boris Johnson uttrykte det kort og konsist: «vi har ikke penger» og var for en gangs skyld ærlig og oppriktig. For det er mange gode formål som skriker efter de rike lands gavmildhet. Hvem skal f.eks. betale for å gjøre Ukraina levelig igjen når krigen en gang tar slutt? Og fra før er de fleste av verdens rike land forgjeldet til langt over ørene. Konsekvensene av det fikk vi illustrert for noen uker siden da finansmarkedene avsatte statsminister Liz Truss efter hennes famøse forsøk på å oppheve de økonomiske tyngdelover.

Publisert, litt forkortet, i Finansavisen 23. november 2022.

Markedsmekanismens velsignelser

DN’s leder den 15. november inneholder en lovsang om markeder. Det er takket være markedene at europeiske land langt på vei har lyktes å fylle opp sine gasslagre og forhåpentligvis unngå de ellers katastrofale utslagene av at Russland har stoppet gassleveransene til Europa.

Men for at markedene skal tilfredsstille økt efterspørsel må det finnes tilbud. Hvor kommer den fra, den flytende gassen som nu skal redde Europa? En stor del kommer fra USA, og en stor del av den amerikanske gassen er skifergass produsert ved den så ofte utskjelte «fracking» metoden. Det er mildt sagt paradoksalt at de samme europeiske land har forbudt bruken av denne produksjonsmetoden på eget område. Merkelig nok ser vi heller ikke mange tegn til at det forbudet blir opphevet. Liz Truss, den britiske statsminister som fikk en usedvanlig kort levetid i embetet forsøkte, men efterfølgeren reverserte raskt den beslutningen.

Nu forventer jeg at DN følger opp sin lovsang om markedsmekanismens fortreffelighet med å foreslå at Equinor retter seg efter markedenes signaler og bruker sine eventyrlige inntekter til økt leting efter olje og gass og utbygging av drivverdige funn. Dette ville jo åpenbart forbedre forsyningssituasjonen i Europa; det er en illusjon å tro at europeisk efterspørsel efter gass og olje vil avta noe særlig i løpet av de nærmeste tiårene. Men tar jeg ikke feil, har DN på lederplass lovpriset Equinors beslutning å dele ut sitt overskudd til aksjonærene heller enn å bruke pengene på leting eller utbygging av nye felt.

Publisert i Dagens Næringsliv, litt forkortet, 18. november 2022.

A New Era

At certain points in time, albeit irregularly, momentous events happen that fundamentally change the course of history. The first world war brought down the Habsburg Empire, produced the Bolshevik revolution, and destroyed imperial Germany. The second world war left two superpowers and irrevocably marginalized western Europe. The fall of the Berlin Wall and the Soviet Union destroyed communism and ended the cold war. And now there is a similar momentous change occurring, partly brought about by the war in the Ukraine, but also, and perhaps more fundamentally, rooted in the rivalry that has surfaced between China and the United States.

Where will it lead? It is highly uncertain, and some might even say unusually uncertain. But the consequences of the other changes just mentioned were perhaps “predictable” only in hindsight. At the time of the Versailles meeting many people believed that the world was entering a new era of peace and brotherhood among states based on ethnicity that had replaced multi-ethnic empires, the Habsburg one in particular, guarded by the League of Nations. How wrong they turned out to be. After the second world war the colonial empires of Europe—England, France and the Netherlands—thought they could return to the status quo ante, not realizing that they were bankrupt and that their colonial subjects had gotten new ideas about their role in the world. Gradually they realized that their future lay in economic growth and prosperity on their home turf. The fall of the Berlin Wall and the Soviet Union seemed to imply the victory of the western world, loosely defined, with the United States as supreme and unchallenged leader. The famous title “The end of history and the last man” captures the illusions of the era, with the states of the world living in peace, competing in commerce, and sharing in prosperity. For a while it seemed to be borne out, and if some things had turned out differently it might still be true, but is now only another shattered illusion.

So what now? The defining fact of the day is that we have two aggressive big powers, Russia and China, keen on not just reconquering lost provinces but also on shaping the world in their own image, just as the United States has tried to do and largely succeeded in doing. The two discontents have few inhibitions about using their military and police power to force their goals on recalcitrant subjects, internally or in the countries or provinces they covet. Being ruled by unscrupulous autocrats, they seem to attract others of their own ilk: North Korea, Iran, Venezuela, Saudi-Arabia, Myanmar, and other outcasts. The coming years seem bound to be characterized by a struggle between this axis of evil and those who still are committed to peaceful coexistence and rule-based relations among nations.

The most immediate concern is the outcome of the war in Ukraine. How that war ends will, in turn, have long-lasting repercussions for international relations for years to come, not so much due to what the end will bring, but rather to how that end will come about, whether it will be due to western endurance and resolve or to irresolution, weakness and poor leadership.

First the endurance and resolve. The world press has been full of articles expressing both surprise and satisfaction at the unity of the NATO countries in their response to the Russian invasion. Comprehensive sanctions were quickly imposed and successively widened. The Ukrainians have been supplied with effective weapons that have made it possible for them to halt the invaders and even repel them in some areas. But that help is primarily coming from the United States, and some NATO countries have been reluctant followers, some more so than others. Orban of Hungary and Erdogan of Turkey are unreliable allies trying to ride two horses simultaneously, as is perhaps not surprising of such autocrats. Their affinity with Putin is well known.

So the question is how long will this somewhat fragile alliance hold? This gets us to the irresolution scenario. There are strong reasons why the European resolve, such as there is, will not survive the frosts of the coming winter. Russia has skillfully used its energy supply as a weapon against Western Europe, which over the past decades made itself critically dependent on Russian gas. When Germans and other Europeans begin to shiver in their homes, unable to cook their food and with no workplaces to go to, they will ask themselves hard questions about whether the independence of Ukraine is worth the trouble. They will long back to the good old days when the gas flowed without interruption from the east. Fully restoring that situation will not be possible, but the effect on the support of the Ukraine will be there all the same.

But the decisive factor is what the United States will do. So far, the military aid from the US dwarfs anything else. There is not the slightest chance that the European part of NATO could step in and replace what the United States is doing. There are signs that the support of the United States might not continue for long, as there is opposition both among Democrats and Republicans to the military aid to Ukraine. Several Democratic Congressmen and women have already written to Biden asking him to reconsider the aid to Ukraine. A Republican presidency in 2025 is highly likely, and the most likely Republican candidate is Donald Trump or somebody of his ilk. That could very well be the end of military aid to Ukraine, if the war is still ongoing by then. More fundamentally, it could be the end of NATO and other similar commitments by the United States. As our friends on the left like to put it, NATO is an instrument of American imperialism. That is indeed so and the very reason why Norway and other European nations are members of NATO; American interest in protecting NATO members from Russian encroachment is a product of American imperialism in which Europe and many others have a shared interest. Why on earth would the United States be interested in committing manpower and other resources to the defense of Norway or some other far away territory if not to preserve and to promote its influence over world affairs? Many Americans think, and have always thought, that the United States will do just fine on its own, in splendid isolation. They do indeed have a point. If this will be the outcome of the ongoing change to a new era we will see vastly wider spheres of influence for Russia and China, with China taking back Taiwan and Russia widening its sphere of influence in eastern Europe to include the Baltic states, Moldova and Ukraine, and possibly also all previous member states of the Warsaw pact. Russia has long coveted northern Norway. Other European nations would seek and find a suitable accommodation with Russia, which would probably leave them to govern their own affairs to escape the trouble otherwise associated with meddling too deeply in their affairs. A “Finlandization” on a grand scale, to use a term from the cold war, would result.

So much for accommodation and irresolution. But that outcome is, of course, not foreordained. The United States shows some vigorous signs of responding to the challenge of China. China’s economy is second only to the United States, and it is probably a matter of a few years until it overtakes the United States. In per capita terms this could be a matter of 30 years or so if recent growth rates continue. The United States is well aware of what this means in terms of influence over world affairs: such influence goes hand in hand with military and economic might. China is now rapidly building up its military, as its newfound industrial might allows. Recently the Americans have woken up to the Chinese challenge and are trying to hold China back as much as they can. To this end they have banned exports of advanced chips to China, in the hope that this will keep the United States well ahead in that field. This is probably a forlorn hope. Empires of the past have repeatedly tried to keep their technological advantage for themselves by prohibiting exports of technologically advanced goods. All such attempts have failed. There is no reason to believe that the attempt to hold back chipmaking in China will fare any better; there is no reason to expect that the Chinese do not have sufficient ingenuity of their own to produce gadgets that are as technologically advanced as anything in the western world. As a matter of fact, the world’s most advanced chips are produced in Taiwan.

It has long been recognized that China is the number one challenger to the United States. This is simply a matter of economic and technological strength; the basis of military might is economic strength. China is the second largest economy in the world and it has been growing vastly faster than the economy of the United States. Russia is a third rate power and at best characterized as half-potent, as their lack of success in the Ukrainian adventure has amply underlined. There are those in the United States who have called for an alliance with Russia to respond more vigorously to the challenge by China. This would make eminent strategic sense; the dominating hegemon forms an alliance with number three to respond to the challenge of the up and coming hegemon who aspires to become number one. This was articulated a few years ago in an anonymous article entitled “The very long telegram”, inviting comparison with the famous “long telegram” from Moscow by George Kennan at the end of the second world war, describing how to contain the influence of the Soviet Union. To this way of thinking the war in Ukraine must have come as an unwelcome surprise. And it is indeed surprising because Russia has long since lost its position as number two in the world, despite all their nuclear weapons, and they are not likely to regain it by swallowing Ukraine, least of all by military means which will antagonize and debilitate Ukraine for years to come. Why Russia is seeking alliance with China, with which it has had clashing interests in the past, is more than a little surprising, given that Russia is decidedly behind China in terms of economic power and technology, unlike the way things were back in the days of Mao and Stalin. To China Russia will be decidedly number two and probably lagging further and further behind. It seems that Russia, as number two or even less in an alliance with the United States, would have served its interests far better. There was a time when Russia could count on a lot of goodwill and support in the United States and other western nations.

But those days are gone. For a long time Russia will be treated as a pariah by the United States and their allies. Russia has no longer any goodwill to count on, nor should it have. If the United States continues to maintain its global ambitions we will see them and their allies fighting a cold war against both China and Russia and other authoritarian states that are unwilling to cooperate with the United States. This would in fact be good news for Norway and other countries in western Europe and elsewhere that have reason to fear encroachment by Russia and China. As already stated, the interest of the United States to support those far-flung territories is directly related to their global strategic ambitions. The greater those ambitions, the more committed the United States will be to defend its allies.

But there are developments afoot that give reason to doubt whether the United States and their closest and strongest allies have that ambition. The first and foremost obstacle is the climate phobia that increasingly plagues both the United States and western Europe. In order to reduce the carbon dioxide emissions that are supposed to create havoc with the world’s climate, both the United States and Europe have pledged to stop using fossil fuels over the coming decades. The problem is that there is no credible alternative to these fuels other than nuclear energy, the use of which is hampered by groundless fear of disasters and problems with long-term storage of spent fuel. The proposed solution—wind and solar power—will not be able to support the industrial economies of the United States and Europe. We have already seen the beginnings of the problems this leads to. The production of electric energy must at all points in time exactly match the demand for energy, which is uncontrollable and depends, among other things, on sudden and uncontrollable weather events. Wind and solar energy compound the problem by making production uncontrollable as well, unless there are very large and costly back-up reserves of other power plants and batteries. We have already seen blackouts and power rationing in places that have become critically dependent on solar and wind energy like Texas, California and South Australia.

In Europe we have seen unprecedented high prices of electricity, a development that began well before the war in Ukraine, but the war has made it worse. Energy-intensive industries in Europe have partly shut down, and some companies have announced relocation to countries that have a cheaper and more reliable power supply. The most astounding announcement is the one by the German chemical agglomerate BASF to relocate to China. On present trends, Europe will not be able to maintain its industrial base, and with it goes the ability to support a credible military power. If the United States goes down the same route it will meet a similar fate. In this scenario we are going to see a world dominated by unscrupulous authoritarian powers whose influence the United States and other western countries will not have the ability to challenge. Or perhaps the will. People who are preoccupied with hypothetical climate changes in the far future and nourish the illusion of maintaining their welfare states without a thought of the material basis needed for that purpose cannot be expected to have the stamina and the endurance to protect themselves against unscrupulous challengers.