The war goes on, and then …?

It used to be said that Europeans would fight for their independence from the Soviet Union (and now Russia?) to the last American soldier. Uncharitable, yes, but with more than a grain of truth. And it is likewise said that Americans will fight Russia to the last Ukrainian. Also uncharitable, and also with more than a grain of truth.

The war in Ukraine has now (September 2023) lasted for a year and a half. What from the Russian side was probably envisaged as a short, surgical operation to eliminate the government in Kiev has now turned into a quagmire. Most Europeans were probably taken by surprise by the fact that Zelensky’s government endured. Quite a few were probably also disappointed. How much better it would have been to be able to continue buying oil, gas and fertilizer from Russia after a short lamentation, just for the record, of Zelensky’s annihilation. After that, business as it used to be. But that was not to be. Instead, Europe, and the United States not least, were saddled with the problem of living up to their own rhetoric.

The response to the Russian invasion has borne all the hallmarks of this. The first aid to the Ukrainians was timid. The German helmets have become legendary. Then came guns, bombs, air defense, artillery, and short range rockets, all after some hesitation, and tanks after a still longer hesitation, all with a clear condition that nothing should be aimed at Russian territory, from where have come uncounted assaults by rockets and airplanes. Now, finally, modern fighter jets and training of pilots are on offer. The Russians have been put on the spot, but they have dug in well and the Ukrainians’ reconquest of their own territory is slow in the extreme.

The charitable interpretation of the western strategy is that it has been studiously cautious. We’re dealing with a nuclear power, it is all-important not to provoke Russia into using her nuclear bombs. The piecemeal cautious strategy aims at establishing how far we can go without provoking the Russians to throw their bombs. We’ll go as far as we can without risking that, and we’ll find out how far it is by cautious escalation.

The uncharitable explanation is that the western powers never have been prepared to go very far. They have been happy to see the Ukrainians spill their own blood in the western powers’ interest and in the hope to get the latter onboard to help Ukraine to regain at least some of her lost territory. But Russia is not interested in her own self-annihilation, as would inevitably follow if she emptied her nuclear arsenal on western cities. The Russian nuclear bluff has revealed itself as precisely that—a bluff—for every escalation of the western help to Ukraine. But by its piecemeal approach the west has lost momentum. Time is not on Ukraine’s side. The Russians have more blood to spill than the Ukrainians do. Besides, Putin knows that the west will tire of the war and a new president in the United States might swiftly end the support to Ukraine. The western powers will get increasingly tired of supporting Ukraine the more the war morphs into a stalemate and the more the assistance costs them, cash-strapped and indebted as they are.

There could in the near future be seismic shifts in the political realities in the west. In a little more than a year Donald Trump could be the president-elect of the United States. He would quickly end the support to Ukraine. Without the military support of the United States the war would quickly fizzle out and the Russians would have their way. The Europeans are in no position to assume the role the United States has played in supporting Ukraine. The United States alone has supplied about a half of the military aid that Ukraine has got from the west. Besides, Europe is too disunited to be able to offer much on its own. Despite outward unity there are deep faults hiding below the surface, and in fact quite visible on the surface. Orban of Hungary is an ally in spirit of Putin. The Poles and the Balts are willing to go far in aiding the Ukrainians, they know from bitter experience what it means to be governed from Russia. The Germans, on the other hand, long for Russian gas, and the French and the Brits are far away. There was a time when European powers dominated the rest of the world and thought they could afford to fight one another on the side. No longer. European peace is partly a peace of the impotent, a virtue of necessity, but of disunity there is plenty. We have had Brexit already. Cooperation on the immigration problem (so-called refugee problem) is virtually non-existent; the Italians and the Greeks and the Spanish are left to defend their coasts and front-line borders as best they can. It is not a pretty sight, and in the hypocritical North they get a bad press. The surprise is that the European Union has not proceeded in falling apart, but what keeps it together is the richer members’ willingness to part with their money to pacify the poorer ones. But adding the 36 million Ukrainians with their land devastated and in an uncertain peace with their aggressive and uncouth brother to the east will pose a new challenge. And on top of that the EU is trying to save the climate of the world, which it could not possibly do even if the need was there.

Should Biden or some other Democrat be elected president, there are still questions about how this war will end. The Ukrainians are unlikely to reconquer all the territory they have lost, and in particular the Krim peninsula (and Krim was given to them by Khrushchev in 1954 and was populated by Russians ant Tatars). How much will they have to give up to be persuaded to end the war? And what will that end be like? A cease fire that would allow the Russians to regroup and reinforce for the next assault is not even a Pyrrhic victory. A cease fire of a Korean type where each army stays on its own side of the border? That would only happen if the Russians consider themselves served by that kind of agreement. What would it take? A reintegration of Russia into the world economy, treating Russia ever so reluctantly and undeservedly as a civilized country? It would probably take a formal peace treaty with Russia whose willingness to ignore her signature on pieces of paper is well illustrated by the war, so it again boils down to the incentives Russia has to live in peace with her neighbors. The only incentive which seems to cut the grade is that Russia would face a military and economic devastation otherwise. That would seem to imply admitting post-war Ukraine to both NATO and the EU. But if NATO is to continue as a peace-maintaining organization it requires that the US is still interested in pursuing her imperial interests and sees NATO and the nuclear umbrella as a still useful instrument for that purpose. Membership of EU requires that the EU can continue to exist as a coherent organization rather than fall apart under the pressure of the diverse interests of its members. Not only are their interests diverse, the basic unit people of the EU identify with is their ethnic group, which in most cases has its own nation state. European identity is an abstraction and nothing that Europeans identify with, not even the bureaucrats that have been feeding at the EU-trough all their professional life. Such things are not the source of coherence and strength, and certainly not of military operations should that be necessary.

Miljøverneriet – den ellevte landeplage

Vi kaller den for den industrielle revolusjon, men energirevolusjonen hadde vært mer treffende. Den utrolige økning i menneskehetens velstand som har funnet sted de siste par hundre årene har først og fremst skjedd takket være én ting: fossile brensler. Først var det kullet og dampmaskinen, derefter oljen og forbrenningsmotoren, og til sist gassturbinen. Dette har gjort det mulig å produsere varer og tjenester i et omfang menneskene før ikke en gang kunne drømme om.

Likevel er det kommet på moten å opponere mot denne fundamentale drivkraft i samfunnet. Mennesker som er tilsynelatende intellektuelt oppegående tar til orde for å stoppe utvinning av fossile brensler og gå over til det de kaller «grønn» energi. Med dette mener de sol- og vindkraft. Hadde det ikke vært fordi et slikt skritt ville føre oss ubehagelig nær middelalderen, kunne man sagt «lykke til.» Dessverre vil man nok ha svidd av atskillige milliarder i valutaer mer verdifulle enn den norske krone før man innser håpløsheten i det eksperimentet. Kostnadene har vi så vidt begynt å se, forsyningsusikkerheten likeså. Elektrisitet er nemlig ikke som andre goder; tilbudet må være eksakt lik efterspørselen i sanntid. Efterspørselen lar seg ikke så lett styre; den er avhengig av enkeltbeslutninger tatt av millioner mennesker. Styrken i et avansert lands kraftforsyning ligger i å kunne styre kraftproduksjonen presis så at dette regnestykket går opp til enhver tid. Får man da i tillegg uregulerbart tilbud fra sol og vind har vi en utfordring. Og dertil må vi da ha forsyningskilder som kan skrus på når det ikke blåser og når det mørkt. Slikt blir kostbart.

Det er velkjent hva som har ført oss ut i dette uføret. Klimamodeller som ikke har vært særlig treffsikre får folk til å tro at bruk av fossile brensler skal føre til farlig global oppvarming. Det er mange usikkerhetsfaktorer i det regnestykket. Ingen benekter at kulldioksid i atmosfæren har oppvarmende virkning, men det er stor usikkerhet om hvor stor den effekten er. Så kommer spørsmålet om skadevirkningene. Om det vet man lite, annet enn at virkningene av global oppvarming kommer til å bli forskjellige fra land til land. Her oppe i nord har vi mest tjent på den lille oppvarming som har funnet sted over de siste 150 årene. Endelig kommer så spørsmålet hva kan vi gjøre med saken? Om det kan man i hvert fall si at utslippsreduksjoner i Europa har minimal virkning; Europa står for ca. 8% av de samlede utslipp av kulldioksid, og Norge for ca. 2 promille. Imens øker verdens utslipp ufortrødent år efter år, først og i fremst folkerike og fattige eller middels rike land som Kina, Vietnam, Indonesia, India og Pakistan. De ser seg best tjent med å følge den veien til velstand som vi i de vestlige land har staket opp, og den ferden drives av forbrenning av kull, olje og gass.

Det som har gjort folk mottagelige for dommedagsprofetier som skadelige klimaendringer og ødeleggelse av natur er miljøverneriet, et forvirret tankegods som setter naturen over mennesket. Det som imidlertid har skapt vår velstand og brakt oss dit vi står er at vi har gjort oss til herrer over naturen, i den grad det lar seg gjøre. Vi har lært oss naturens lover og vridd dem til vår fordel, vi har desimert villdyrbestander for å få plass til oss selv, vi har kvittet oss med ugress og skadedyr for å kunne dyrke vårt korn og vårt hvete og meget annet. Miljøvernerne ordlegger seg som om det gjelder å bevare naturen for dens egen skyld, ta vare på planter og dyrearter for deres egen skyld og ikke vår egen. Ingen ideologi er mer menneskefiendtlig enn dette usle tankegods. Det finnes ingenting som kan kalles naturlig vilje eller naturens normale tilstand annet enn det som kommer ut av alle levende skapningers kamp for tilværelsen; alle levende vesener forsøker å få så meget ut av omgivelsene som de kan og i den prosessen spiser de hverandre som best de kan. Om det finnes noe som kunne kalles menneskenes natur er det nettopp å gjøre detsamme. Men kanskje ligger selvdestruksjonen som en latent faktor i vår utvikling. Det ser ut til å helst være noe den slags vi driver med for tiden i de vestlige land; ødeleggelse av vår egen energiforsyning og industrielle base.

Det er lenge siden Arnulf Øverland skrev om kristendommen som den tiende landeplage. Kristendommen er det få som lenger tar på alvor, men i stedet har vi fått miljøverneri av mange sjatteringer. Det har det samme irrasjonelle element som kristendommen og er i dag en langt større landeplage enn kristendommen i Øverlands tid.

Mer eller mindre av alt?

Energikommisjonen har valgt «Mer av alt – raskere» som tittel på sin rapport. Det er ikke noen beskjeden tittel, men ganske velvalgt. Energikommisjonen lar det ikke være noen tvil om at det må investeres i stor skala og det raskt for å oppnå de mål både nuværende og forrige regjering har satt seg. For det skal den ha honnør. Men det er kanskje på sin plass å spørre om ambisjonene er for store og har noen hensikt.

Rapporten gjør det klart at klimapolitikken er den sentrale premiss. Man kan mene forskjellige ting om klimagassutslipp og deres påvirkning på klimaet, men en ting er udiskutabel: norske klimagassutslipp har ingen nevneverdig virkning på verdens klima, til det er de for ubetydelige (1 promille av CO₂-utslipp i 2021). Til det kan man innvende at Norge likevel må være med på en felles dugnad for å redde verden, men det er ingenting slikt på gang. Verdens utslipp av klimagasser øker ufortrødent år efter år, med unntak for pandemi- og finanskriseår. Selv EU, som jo er pådriveren i denne saken, har ingen stor innvirkning på verdens klimagassutslipp; EU stod for 8% av verdens utslipp av kulldioksid i 2021. Ironisk nok økte EU’s egne utslipp formidabelt i 2022; de fyrte opp kullkraftverkene istedenfor å la sine innbyggere fryse i mørket. Neste gang det kommer en republikansk president i USA vil han eller hun reversere den klimapolitikk Biden har slått inn på. Uansett det; spørsmålet om verdens klimagassutslipp blir avgjort i de folkerike utviklingslandene i Sør-Asia, og det er også der disse utslippene øker mest.

Så det er kanskje på tide å kaste et kritisk blikk på den storstilte elektrifiseringen som våre politikere har slått inn på. Det er én ting at det må bygges mange kraftverk for å få den til, men noe helt annet om det har noen som helst hensikt. Vi klarte oss godt med den blanding av fossil og fornybar energi vi hadde før denne satsingen begynte, og vi ville nok klart oss utmerket ganske lenge uten den.

En annen premiss for vår energipolitikk er våre forbindelser med EU; Norge er jo sågar med i Europas energi- og klimapolitikk. Europas omlegging fra fossil til sol- og vindenergi har, for å si det forsiktig, skapt utfordringer. Det stiller Norges elektrisitetstilknytning til Europa i et helt nytt lys. Vannkraft er en ideell støtte for upålitelig sol- og vindkraft, som det blir stadig mer av i Europa. Det er liten tvil om at de europeiske land gjerne vil bruke norsk vannkraft for å dekke sitt elektrisitetsbehov når vinden ikke er samarbeidsvillig. Om det er i Norges interesse er et helt annet spørsmål, selv om vi endog fikk godt betalt. Det dreier seg om store tall; samlet produksjon av elektrisitet i Tyskland, Nederland og Storbritannia var 1016 terawattimer i 2021, mens produksjonen i Norge var 157 terawattimer. Det er i enkelte kretser populært å snakke om Norge som Europas grønne batteri, men det batteriet kan gå tomt, og de som styrer dette batteriet bør spørre seg om ikke det har bedre anvendelse her hjemme.

Norges utenforskap i forholdet til EU er utfordrende, men gir oss også muligheter. Vi har muligheten å ta egne valg ut fra egne interesser. Vi kan og bør velge å stå utenfor Europas klima- og energipolitikk istedenfor frivillig å være en del av den; kostbar er den og gir lite igjen. Merkelig nok er det få som snakker om elefanten i rommet: hvordan skal Europa, inklusive Norge, på en og samme gang bekoste en dyr energipolitikk og bygge opp Ukraina igjen efter at den ulykksalige krigen en gang er over? Da passer virkelig uttrykket mer av alt – raskt.

Fra kolonial nedverdigelse til nasjonal helligdom

 For noen år siden ble de såkalte Hansadager feiret i Bergen med pomp og prakt. Folk gikk i prosesjon og holdt oppe skilt med navnene på Hansabyene. «Lübeck» stod det på ett av dem. Den var den mest fremtredende av Hansabyene og den som hadde kontor på Bryggen og styrte med de tyske kjøpmenns virksomhet i Bergen.

Bergens navn var selvsagt representert blant skiltene, men Bergen var aldri noen Hansaby; Hansaen omfattet kun handelsbyene i nord-Tyskland; byene langs Østersjøen (Lübeck, Rostock, Wismar, Stralsund, Danzig) og dem som grenset til Nordsjøen (Hamburg, Bremen). Bergen var en koloni. Hansakjøpmennene og deres mannskap hadde strenge regler å forholde seg til; de fikk ikke ha familie med seg og hadde sin egen justis, en stat i staten hvor norske og efterhvert norsk-danske myndigheter hadde lite å si. Bryggen var deres område; der slapp ikke nordmenn inn uten videre, men til gjengjeld fikk ikke Hansakjøpmennene etablere seg på Stranden, på den andre siden av Vågen, midt imot Bryggen. Hanseatene så ned på nordmennene; de var noen usiviliserte og ukunnige villmenn som man kunne bedra i forretninger som best det gikk. Hansaen hadde et jerngrep om tørrfiskhandelen i sine velmaktsdager; den forsynte de nordnorske fiskere med varer på kreditt og tok betalt i tørrfisk. De passet på å sette prisene slik at nordmennene opparbeidet seg gjeld som ikke fullt ut kunne betales tilbake; de kom tilbake til Bergen hver vår eller sommer med sin fisk og tok opp ny gjeld i dårlige år og betalte ned i gode år, men som regel var det alltid noe igjen. At Hansakjøpmennene ikke fikk ha med seg familie førte selvsagt til at de knyttet forbindelser med innfødt kvinnfolk. Ofte var disse forbindelsene langvarige; de fikk barn, og mange Hansakjøpmenn tok godt vare på sin uoffisielle familie og tilgodeså den i sine testamenter.

Bryggen er således i utgangspunktet et minnesmerke over kolonial fornedrelse. Likevel har den i årenes løp fått status som nasjonal helligdom; bygningene på Bryggen har fått status som «verdensarv», velsignet av UNESCO. Bevaringen av denne «verdensarven» har sågar stukket kjepper i hjulene for videre utbygging av bybanen til Åsane; UNESCO krever at dette må skje på en måte som ikke forringer «verdensarven», og Bryggens beundrere i Bergen ser helst at banen ikke går over Bryggen i det hele tatt for ikke å kaste skygger over «verdensarven». Hvordan dette minnesmerke over kolonial fornedring kunne forvandles til en nasjonal helligdom er unektelig litt av et kunststykke. Skyldes dette mangel på kunnskap om dens historie? Eller skyldes det nostalgi for gamle og halvråtne trehus med spisse gavler?

Det meste av bebyggelsen i Bergen i tidligere tider var av tre. Hvert tyvende eller tredivte år inntraff det storbranner; husene stod tett, brannslukkingsutstyret var primitivt, og store områder strøk med. De ble fort bygget opp igjen, men gjerne slik at de nye hus var litt bedre enn de gamle, særlig efter at det ble vanlig å bygge i betong. Takket være den store bybrannen i 1916 fikk vi Torgalmenningen og bygningene på Strandkaien og i Strandgaten, og Strandkaien ble rettet ut og alle de små hopene langs Stranden fylt igjen. Disse hopene var rasjonelle nok for en tidligere teknologi hvor man heiste opp varer rett fra båtene, men har for lengst mistet sin funksjon. Det er fortsatt igjen noen områder som ikke brant ned i tide og står som øyesår i bybildet, særlig Nøstet og Marken. Istedenfor å sanere bort elendigheten har man fått for seg å bevare den. Kanskje de en dag blir klassifisert som «verdensarv».

I 1955 brant halvparten av Bryggen ned. Det ga en utmerket anledning til å rive resten og bygge noe mer staselig og rasjonelt. Den søndre del av Bryggen fikk jo for litt over hundre år siden staselige murhus med spisse gavler i Bryggestil. Det kunne man fortsatt med, men nostalgikerne vant, og det ble til og med bygget nye rønner i tre foran SAS-hotellet på branntomten. Så ble det hele utkåret til «verdensarv».

* * *

Hansaens storhetstid i Bergen begynte i 1200-årene og varte frem til 1600-årene. Det foregikk en stadig maktkamp mellom de norske og senere danske konger og Hansakjøpmennene. Kongene ville selvsagt forbeholde handelen sine egne undersåtter for så å skattlegge dem som best de kunne, men Hansaen kunne drive denne handelen på en måte som var nordmenn og danskere overlegen. Man strides om hvori Hansaens fordel bestod. Noen mener de hadde bedre skip, andre at de var bedre organisert, hadde mer kapital og bedre adgang til og kunnskap om markedene. Av og til inngikk kongen allianse med Hansaen som en del av sin krigføring med Sverige. For det måtte Hansaen selvsagt ha noe igjen. Kongen stadfestet og utvidet gamle «privilegier», som gikk ut på hva slags handel de fikk lov til å drive og med hvem. Et «privilegium» var det selvsagt å få lov til å handle i kongens rike, det måtte skje på kongens nåde, men kongen og hans undersåtter hadde nok ikke fått det lett uten handel.

Krigene og maktkampene foregikk i Hansaens dager i en litt mindre skala enn i vår tid og med en mer primitiv teknologi. Det sistnevnte hadde jo den fordel at ødeleggelsene var av et mer begrenset omfang enn i våre dagers kriger. Men de basale drifter kjenner vi igjen. Kristiern II, konge av Danmark og Norge, gjorde eftertiden den tjeneste å skrive sitt politiske testamente i form av brev til Hans, sin sønn og tronarving. Der står det bl.a.:

Naar de 4 fyrster (Kristiern og hans tyske forbundsfeller) havde erobret Sverige, skulde ingen ridder faa blive boende på sin fædrene gaard, men de skulde enten fordrives eller aflives. Ligesaa vilde han fuldstændig udrydde dalkarlene og besætte Dalarne med vilde skotter, som kongen av Skotland skulde sende ham, saa ingen i Dalarne skulde bo på sin fædrenejord og have magt til at fordrive sin konge, naar de fandt for godt. Til Stockholm havde han saadant had, at han vilde henrette de fornemste i staden, og fordrive alle de borgere, som var af den art, at de pleiede at fordrive sin konge, og de skulde afsverge byen og riget. Byen vilde han befolke med fremmede borgere og nedbryde taarne, mure og huse, som var ham for nær, og saaledes undertvinge byen, at den aldrig skulde kunne gjøre oprør mod sin konge og herre.

(Absalon Taranger: Norges Historie, Bind III (2), 1915, s. 173)

Men det var først i det tyvende århundre at man oppfant uttrykk som etnisk rensing og folkemord.

Den niende april

For noen uker siden ble jeg gjort oppmerksom på en svensk bok om Nazi-tysklands invasjon i Norge den niende april 1940. Bokens tittel er simpelthen «Den nionde april», skrevet av Michael Tamelander og Niklas Zetterling. Det er en meget interessant og lesverdig bok. Den har Anthony Beevors detaljer og fortellingskunst.

De første setningene minner ubehagelig om krigen i Ukraina:

Motsättningen mellan Storbritannien och Hitlers Nazityskland var den tyngst vägande orsaken till andra värdskrigets utbrott. Tyskarna ville återfå sin status som stormakt och britterna bevara status quo. Dessa målsättningar var oförenliga.

Bytt ut Nazityskland med Russland og beskrivelsen er nærmest perfekt. Og parallellene ender ikke der. Chamberlains forsoningspolitikk gis behørig omtale. Den ser ikke forfatterne som en unnfallenhet men et forsøk på å bevare freden og vinne tid. De nevner også at Chamberlain og hans meningsfeller hadde et håp om at tyskerne ville reise seg mot Hitlers eventyrpolitikk og styrte hans regime. Hørte vi ikke noe lignende da krigen i Ukraina begynte? Var det ikke forhåpninger om at det russiske folk ville demonstrere i gatene for å få Putin avsatt?

Den ting som særlig fester seg i minnet er tyskernes dyktighet. Operasjonen var meget risikabel; de kunne forvente respons fra den overlegne britiske flåte, tyskernes flåte var eksponert i trange fjorder, og nordmenn kjente sitt eget land bedre enn tyskerne gjorde. Men den britiske flåten var sein til å reagere og tyskerne kunne nå alle sine mål uten å støte på den. Norsk motstand kom seint i gang. Den mest betimelige og velkjente er nok senkningen av Blücher i Oslofjorden. Dette forkludret okkupasjonen av Oslo ganske alvorlig, og hadde det ikke vært for at tyskerne greide å erobre Fornebu flyplass hadde den kanskje mislyktes eller blitt kraftig forsinket.

Boken forteller om en pussig episode. Tidlig på morgenen den niende april var det klart hva som var skjedd og at de norske stridskrefter måtte mobiliseres. Noen ville sende ut melding på radio, men det avgjørende ord tilfalt en regelrytter som påpekte at mobiliseringsordre måtte man sende i posten. Det ble gjort, med den følge at noen samlingsplasser og våpenforråd ble erobret av tyskerne før de innkalte rakk å komme dit. Det var ingen god start på motstanden.

Både briter og franskmenn sendte tusenvis av soldater til Norge for å fordrive tyskerne. Det hjalp ikke; de ble stort sett fordrevet fra skanse til skanse, utom i Narvik, hvor en underlegen tysk styrke ble fordrevet fra byen. Men da hadde katastrofen på de franske slagmarker allerede skjedd og de allierte trakk seg tilbake. Dermed var det slaget avgjort og den norske motstand var over.

En fargerik person, general Carton de Wiart, ledet den britiske styrke som ble landsatt ved Namsos. Boken gjengir følgende beskrivelse av ham:

[Han var] en av dessa sällsynta människor som inte känner någon rädsla, som upplever en genuin känsla av upphetsning i kontakt med extrem fara. Hans kropp var full av ovälkommen metall som hadde skjutits in i den vid olika tilfällen. Han var mer eller mindre oförstörbar. Han hade tagit värvning som kavallerist under boerkriget. Under påföljande år hade han skadat revbenen och ådragit sig andra mindre blessyrer i Indien. Under första värdskriget hade han förlorat ett öga i Mellanöstern, en hand i Frankrike, följt av andra skador i vrist, höft, öra, ben och huvud – i det sista fallet hade en kula passerat utan att göra någon uppenbar skada på vägen, förutom att det kittlade när generalen var hos frisören.

De grønne klimapenger

Mange synes at utfallet av klimakonferansen i Sharm el Sheikh er magert. Det kom ingen nye løfter om å redusere utslipp av klimagasser, til og med uttalelsen fra Glasgow i fjor om at bruken av fossile brensler burde tones ned ble lagt på is. Det er kanskje ikke så rart. I løpet av det året som snart er omme har den økt og ikke minsket, og det er all grunn til å tro at den utviklingen vil fortsette en stund til.

Men noe må man skilte med for å forsvare at så mange har reist og så langt, med dertil hørende utslipp av klimagasser. Det store resultat av møtet skal være opprettelsen av et klimafond for å dekke kostnadene ved de skader utviklede land har påført de fortsatt fattige land gjennom sin industrialisering. Har vi ikke hørt den visen før? Efter klimamøtet i Cancun i 2010 ble det opprettet et fond, «Green Climate Fund», finansiert av rike land for å hjelpe de fattige land med sin grønne omstilling. Fondet har tatt mål av seg til å få inn bidrag på 100 milliarder dollar pr. 2020, men i 2021 var bare en tiendedel av dette blitt realisert, ifølge årsrapporten for fondet (www.greenclimate.fund). Norges bidrag til fondet er litt over 400 mill. dollar, ca. halvparten av Sveriges, og mer enn dobbelt så stort som bidraget fra Sveits, Østerrike og Spania. USA står ikke på listen over bidragsytere.

Med et allerede etablert fond med så stort gap mellom realitet og ambisjoner hadde det vært nærliggende å fylle på dette fondet, men da hadde man jo ikke hatt noe nytt å vise til. Så kan man spørre om det er noe nytt i det nye fondet? Overfladisk sett er det kanskje det; det nye fondet skal jo kompensere de fattige land for skader fra klimaendringer som den industrielle utvikling i de rike land har forårsaket. På lederplass har Wall Street Journal uttrykt sin betenkelighet over dette prinsipp, men det gjenstår å utarbeide retningslinjene for dette fondet. Hva vil man akseptere som gode nok bevis for at skade av flom, tørke eller hva det måtte være virkelig er forårsaket av menneskeskapte klimaendringer? Til og med Klimapanelets egne rapporter har så langt vært meget forsiktige med å påstå at konkrete hendelser av den typen virkelig kan tilskrives menneskeskapte klimaendringer, men desto rausere med å antyde at det vil kunne skje en gang i fremtiden.

Det er all grunn til tro at de rike land vil kreve ganske håndfaste bevis som vanskelig lar seg tilfredsstille. Årsaken er enkel. Boris Johnson uttrykte det kort og konsist: «vi har ikke penger» og var for en gangs skyld ærlig og oppriktig. For det er mange gode formål som skriker efter de rike lands gavmildhet. Hvem skal f.eks. betale for å gjøre Ukraina levelig igjen når krigen en gang tar slutt? Og fra før er de fleste av verdens rike land forgjeldet til langt over ørene. Konsekvensene av det fikk vi illustrert for noen uker siden da finansmarkedene avsatte statsminister Liz Truss efter hennes famøse forsøk på å oppheve de økonomiske tyngdelover.

Publisert, litt forkortet, i Finansavisen 23. november 2022.

Markedsmekanismens velsignelser

DN’s leder den 15. november inneholder en lovsang om markeder. Det er takket være markedene at europeiske land langt på vei har lyktes å fylle opp sine gasslagre og forhåpentligvis unngå de ellers katastrofale utslagene av at Russland har stoppet gassleveransene til Europa.

Men for at markedene skal tilfredsstille økt efterspørsel må det finnes tilbud. Hvor kommer den fra, den flytende gassen som nu skal redde Europa? En stor del kommer fra USA, og en stor del av den amerikanske gassen er skifergass produsert ved den så ofte utskjelte «fracking» metoden. Det er mildt sagt paradoksalt at de samme europeiske land har forbudt bruken av denne produksjonsmetoden på eget område. Merkelig nok ser vi heller ikke mange tegn til at det forbudet blir opphevet. Liz Truss, den britiske statsminister som fikk en usedvanlig kort levetid i embetet forsøkte, men efterfølgeren reverserte raskt den beslutningen.

Nu forventer jeg at DN følger opp sin lovsang om markedsmekanismens fortreffelighet med å foreslå at Equinor retter seg efter markedenes signaler og bruker sine eventyrlige inntekter til økt leting efter olje og gass og utbygging av drivverdige funn. Dette ville jo åpenbart forbedre forsyningssituasjonen i Europa; det er en illusjon å tro at europeisk efterspørsel efter gass og olje vil avta noe særlig i løpet av de nærmeste tiårene. Men tar jeg ikke feil, har DN på lederplass lovpriset Equinors beslutning å dele ut sitt overskudd til aksjonærene heller enn å bruke pengene på leting eller utbygging av nye felt.

Publisert i Dagens Næringsliv, litt forkortet, 18. november 2022.