Fra kolonial nedverdigelse til nasjonal helligdom

 For noen år siden ble de såkalte Hansadager feiret i Bergen med pomp og prakt. Folk gikk i prosesjon og holdt oppe skilt med navnene på Hansabyene. «Lübeck» stod det på ett av dem. Den var den mest fremtredende av Hansabyene og den som hadde kontor på Bryggen og styrte med de tyske kjøpmenns virksomhet i Bergen.

Bergens navn var selvsagt representert blant skiltene, men Bergen var aldri noen Hansaby; Hansaen omfattet kun handelsbyene i nord-Tyskland; byene langs Østersjøen (Lübeck, Rostock, Wismar, Stralsund, Danzig) og dem som grenset til Nordsjøen (Hamburg, Bremen). Bergen var en koloni. Hansakjøpmennene og deres mannskap hadde strenge regler å forholde seg til; de fikk ikke ha familie med seg og hadde sin egen justis, en stat i staten hvor norske og efterhvert norsk-danske myndigheter hadde lite å si. Bryggen var deres område; der slapp ikke nordmenn inn uten videre, men til gjengjeld fikk ikke Hansakjøpmennene etablere seg på Stranden, på den andre siden av Vågen, midt imot Bryggen. Hanseatene så ned på nordmennene; de var noen usiviliserte og ukunnige villmenn som man kunne bedra i forretninger som best det gikk. Hansaen hadde et jerngrep om tørrfiskhandelen i sine velmaktsdager; den forsynte de nordnorske fiskere med varer på kreditt og tok betalt i tørrfisk. De passet på å sette prisene slik at nordmennene opparbeidet seg gjeld som ikke fullt ut kunne betales tilbake; de kom tilbake til Bergen hver vår eller sommer med sin fisk og tok opp ny gjeld i dårlige år og betalte ned i gode år, men som regel var det alltid noe igjen. At Hansakjøpmennene ikke fikk ha med seg familie førte selvsagt til at de knyttet forbindelser med innfødt kvinnfolk. Ofte var disse forbindelsene langvarige; de fikk barn, og mange Hansakjøpmenn tok godt vare på sin uoffisielle familie og tilgodeså den i sine testamenter.

Bryggen er således i utgangspunktet et minnesmerke over kolonial fornedrelse. Likevel har den i årenes løp fått status som nasjonal helligdom; bygningene på Bryggen har fått status som «verdensarv», velsignet av UNESCO. Bevaringen av denne «verdensarven» har sågar stukket kjepper i hjulene for videre utbygging av bybanen til Åsane; UNESCO krever at dette må skje på en måte som ikke forringer «verdensarven», og Bryggens beundrere i Bergen ser helst at banen ikke går over Bryggen i det hele tatt for ikke å kaste skygger over «verdensarven». Hvordan dette minnesmerke over kolonial fornedring kunne forvandles til en nasjonal helligdom er unektelig litt av et kunststykke. Skyldes dette mangel på kunnskap om dens historie? Eller skyldes det nostalgi for gamle og halvråtne trehus med spisse gavler?

Det meste av bebyggelsen i Bergen i tidligere tider var av tre. Hvert tyvende eller tredivte år inntraff det storbranner; husene stod tett, brannslukkingsutstyret var primitivt, og store områder strøk med. De ble fort bygget opp igjen, men gjerne slik at de nye hus var litt bedre enn de gamle, særlig efter at det ble vanlig å bygge i betong. Takket være den store bybrannen i 1916 fikk vi Torgalmenningen og bygningene på Strandkaien og i Strandgaten, og Strandkaien ble rettet ut og alle de små hopene langs Stranden fylt igjen. Disse hopene var rasjonelle nok for en tidligere teknologi hvor man heiste opp varer rett fra båtene, men har for lengst mistet sin funksjon. Det er fortsatt igjen noen områder som ikke brant ned i tide og står som øyesår i bybildet, særlig Nøstet og Marken. Istedenfor å sanere bort elendigheten har man fått for seg å bevare den. Kanskje de en dag blir klassifisert som «verdensarv».

I 1955 brant halvparten av Bryggen ned. Det ga en utmerket anledning til å rive resten og bygge noe mer staselig og rasjonelt. Den søndre del av Bryggen fikk jo for litt over hundre år siden staselige murhus med spisse gavler i Bryggestil. Det kunne man fortsatt med, men nostalgikerne vant, og det ble til og med bygget nye rønner i tre foran SAS-hotellet på branntomten. Så ble det hele utkåret til «verdensarv».

* * *

Hansaens storhetstid i Bergen begynte i 1200-årene og varte frem til 1600-årene. Det foregikk en stadig maktkamp mellom de norske og senere danske konger og Hansakjøpmennene. Kongene ville selvsagt forbeholde handelen sine egne undersåtter for så å skattlegge dem som best de kunne, men Hansaen kunne drive denne handelen på en måte som var nordmenn og danskere overlegen. Man strides om hvori Hansaens fordel bestod. Noen mener de hadde bedre skip, andre at de var bedre organisert, hadde mer kapital og bedre adgang til og kunnskap om markedene. Av og til inngikk kongen allianse med Hansaen som en del av sin krigføring med Sverige. For det måtte Hansaen selvsagt ha noe igjen. Kongen stadfestet og utvidet gamle «privilegier», som gikk ut på hva slags handel de fikk lov til å drive og med hvem. Et «privilegium» var det selvsagt å få lov til å handle i kongens rike, det måtte skje på kongens nåde, men kongen og hans undersåtter hadde nok ikke fått det lett uten handel.

Krigene og maktkampene foregikk i Hansaens dager i en litt mindre skala enn i vår tid og med en mer primitiv teknologi. Det sistnevnte hadde jo den fordel at ødeleggelsene var av et mer begrenset omfang enn i våre dagers kriger. Men de basale drifter kjenner vi igjen. Kristiern II, konge av Danmark og Norge, gjorde eftertiden den tjeneste å skrive sitt politiske testamente i form av brev til Hans, sin sønn og tronarving. Der står det bl.a.:

Naar de 4 fyrster (Kristiern og hans tyske forbundsfeller) havde erobret Sverige, skulde ingen ridder faa blive boende på sin fædrene gaard, men de skulde enten fordrives eller aflives. Ligesaa vilde han fuldstændig udrydde dalkarlene og besætte Dalarne med vilde skotter, som kongen av Skotland skulde sende ham, saa ingen i Dalarne skulde bo på sin fædrenejord og have magt til at fordrive sin konge, naar de fandt for godt. Til Stockholm havde han saadant had, at han vilde henrette de fornemste i staden, og fordrive alle de borgere, som var af den art, at de pleiede at fordrive sin konge, og de skulde afsverge byen og riget. Byen vilde han befolke med fremmede borgere og nedbryde taarne, mure og huse, som var ham for nær, og saaledes undertvinge byen, at den aldrig skulde kunne gjøre oprør mod sin konge og herre.

(Absalon Taranger: Norges Historie, Bind III (2), 1915, s. 173)

Men det var først i det tyvende århundre at man oppfant uttrykk som etnisk rensing og folkemord.

Den niende april

For noen uker siden ble jeg gjort oppmerksom på en svensk bok om Nazi-tysklands invasjon i Norge den niende april 1940. Bokens tittel er simpelthen «Den nionde april», skrevet av Michael Tamelander og Niklas Zetterling. Det er en meget interessant og lesverdig bok. Den har Anthony Beevors detaljer og fortellingskunst.

De første setningene minner ubehagelig om krigen i Ukraina:

Motsättningen mellan Storbritannien och Hitlers Nazityskland var den tyngst vägande orsaken till andra värdskrigets utbrott. Tyskarna ville återfå sin status som stormakt och britterna bevara status quo. Dessa målsättningar var oförenliga.

Bytt ut Nazityskland med Russland og beskrivelsen er nærmest perfekt. Og parallellene ender ikke der. Chamberlains forsoningspolitikk gis behørig omtale. Den ser ikke forfatterne som en unnfallenhet men et forsøk på å bevare freden og vinne tid. De nevner også at Chamberlain og hans meningsfeller hadde et håp om at tyskerne ville reise seg mot Hitlers eventyrpolitikk og styrte hans regime. Hørte vi ikke noe lignende da krigen i Ukraina begynte? Var det ikke forhåpninger om at det russiske folk ville demonstrere i gatene for å få Putin avsatt?

Den ting som særlig fester seg i minnet er tyskernes dyktighet. Operasjonen var meget risikabel; de kunne forvente respons fra den overlegne britiske flåte, tyskernes flåte var eksponert i trange fjorder, og nordmenn kjente sitt eget land bedre enn tyskerne gjorde. Men den britiske flåten var sein til å reagere og tyskerne kunne nå alle sine mål uten å støte på den. Norsk motstand kom seint i gang. Den mest betimelige og velkjente er nok senkningen av Blücher i Oslofjorden. Dette forkludret okkupasjonen av Oslo ganske alvorlig, og hadde det ikke vært for at tyskerne greide å erobre Fornebu flyplass hadde den kanskje mislyktes eller blitt kraftig forsinket.

Boken forteller om en pussig episode. Tidlig på morgenen den niende april var det klart hva som var skjedd og at de norske stridskrefter måtte mobiliseres. Noen ville sende ut melding på radio, men det avgjørende ord tilfalt en regelrytter som påpekte at mobiliseringsordre måtte man sende i posten. Det ble gjort, med den følge at noen samlingsplasser og våpenforråd ble erobret av tyskerne før de innkalte rakk å komme dit. Det var ingen god start på motstanden.

Både briter og franskmenn sendte tusenvis av soldater til Norge for å fordrive tyskerne. Det hjalp ikke; de ble stort sett fordrevet fra skanse til skanse, utom i Narvik, hvor en underlegen tysk styrke ble fordrevet fra byen. Men da hadde katastrofen på de franske slagmarker allerede skjedd og de allierte trakk seg tilbake. Dermed var det slaget avgjort og den norske motstand var over.

En fargerik person, general Carton de Wiart, ledet den britiske styrke som ble landsatt ved Namsos. Boken gjengir følgende beskrivelse av ham:

[Han var] en av dessa sällsynta människor som inte känner någon rädsla, som upplever en genuin känsla av upphetsning i kontakt med extrem fara. Hans kropp var full av ovälkommen metall som hadde skjutits in i den vid olika tilfällen. Han var mer eller mindre oförstörbar. Han hade tagit värvning som kavallerist under boerkriget. Under påföljande år hade han skadat revbenen och ådragit sig andra mindre blessyrer i Indien. Under första värdskriget hade han förlorat ett öga i Mellanöstern, en hand i Frankrike, följt av andra skador i vrist, höft, öra, ben och huvud – i det sista fallet hade en kula passerat utan att göra någon uppenbar skada på vägen, förutom att det kittlade när generalen var hos frisören.

De grønne klimapenger

Mange synes at utfallet av klimakonferansen i Sharm el Sheikh er magert. Det kom ingen nye løfter om å redusere utslipp av klimagasser, til og med uttalelsen fra Glasgow i fjor om at bruken av fossile brensler burde tones ned ble lagt på is. Det er kanskje ikke så rart. I løpet av det året som snart er omme har den økt og ikke minsket, og det er all grunn til å tro at den utviklingen vil fortsette en stund til.

Men noe må man skilte med for å forsvare at så mange har reist og så langt, med dertil hørende utslipp av klimagasser. Det store resultat av møtet skal være opprettelsen av et klimafond for å dekke kostnadene ved de skader utviklede land har påført de fortsatt fattige land gjennom sin industrialisering. Har vi ikke hørt den visen før? Efter klimamøtet i Cancun i 2010 ble det opprettet et fond, «Green Climate Fund», finansiert av rike land for å hjelpe de fattige land med sin grønne omstilling. Fondet har tatt mål av seg til å få inn bidrag på 100 milliarder dollar pr. 2020, men i 2021 var bare en tiendedel av dette blitt realisert, ifølge årsrapporten for fondet (www.greenclimate.fund). Norges bidrag til fondet er litt over 400 mill. dollar, ca. halvparten av Sveriges, og mer enn dobbelt så stort som bidraget fra Sveits, Østerrike og Spania. USA står ikke på listen over bidragsytere.

Med et allerede etablert fond med så stort gap mellom realitet og ambisjoner hadde det vært nærliggende å fylle på dette fondet, men da hadde man jo ikke hatt noe nytt å vise til. Så kan man spørre om det er noe nytt i det nye fondet? Overfladisk sett er det kanskje det; det nye fondet skal jo kompensere de fattige land for skader fra klimaendringer som den industrielle utvikling i de rike land har forårsaket. På lederplass har Wall Street Journal uttrykt sin betenkelighet over dette prinsipp, men det gjenstår å utarbeide retningslinjene for dette fondet. Hva vil man akseptere som gode nok bevis for at skade av flom, tørke eller hva det måtte være virkelig er forårsaket av menneskeskapte klimaendringer? Til og med Klimapanelets egne rapporter har så langt vært meget forsiktige med å påstå at konkrete hendelser av den typen virkelig kan tilskrives menneskeskapte klimaendringer, men desto rausere med å antyde at det vil kunne skje en gang i fremtiden.

Det er all grunn til tro at de rike land vil kreve ganske håndfaste bevis som vanskelig lar seg tilfredsstille. Årsaken er enkel. Boris Johnson uttrykte det kort og konsist: «vi har ikke penger» og var for en gangs skyld ærlig og oppriktig. For det er mange gode formål som skriker efter de rike lands gavmildhet. Hvem skal f.eks. betale for å gjøre Ukraina levelig igjen når krigen en gang tar slutt? Og fra før er de fleste av verdens rike land forgjeldet til langt over ørene. Konsekvensene av det fikk vi illustrert for noen uker siden da finansmarkedene avsatte statsminister Liz Truss efter hennes famøse forsøk på å oppheve de økonomiske tyngdelover.

Publisert, litt forkortet, i Finansavisen 23. november 2022.

Markedsmekanismens velsignelser

DN’s leder den 15. november inneholder en lovsang om markeder. Det er takket være markedene at europeiske land langt på vei har lyktes å fylle opp sine gasslagre og forhåpentligvis unngå de ellers katastrofale utslagene av at Russland har stoppet gassleveransene til Europa.

Men for at markedene skal tilfredsstille økt efterspørsel må det finnes tilbud. Hvor kommer den fra, den flytende gassen som nu skal redde Europa? En stor del kommer fra USA, og en stor del av den amerikanske gassen er skifergass produsert ved den så ofte utskjelte «fracking» metoden. Det er mildt sagt paradoksalt at de samme europeiske land har forbudt bruken av denne produksjonsmetoden på eget område. Merkelig nok ser vi heller ikke mange tegn til at det forbudet blir opphevet. Liz Truss, den britiske statsminister som fikk en usedvanlig kort levetid i embetet forsøkte, men efterfølgeren reverserte raskt den beslutningen.

Nu forventer jeg at DN følger opp sin lovsang om markedsmekanismens fortreffelighet med å foreslå at Equinor retter seg efter markedenes signaler og bruker sine eventyrlige inntekter til økt leting efter olje og gass og utbygging av drivverdige funn. Dette ville jo åpenbart forbedre forsyningssituasjonen i Europa; det er en illusjon å tro at europeisk efterspørsel efter gass og olje vil avta noe særlig i løpet av de nærmeste tiårene. Men tar jeg ikke feil, har DN på lederplass lovpriset Equinors beslutning å dele ut sitt overskudd til aksjonærene heller enn å bruke pengene på leting eller utbygging av nye felt.

Publisert i Dagens Næringsliv, litt forkortet, 18. november 2022.

A New Era

At certain points in time, albeit irregularly, momentous events happen that fundamentally change the course of history. The first world war brought down the Habsburg Empire, produced the Bolshevik revolution, and destroyed imperial Germany. The second world war left two superpowers and irrevocably marginalized western Europe. The fall of the Berlin Wall and the Soviet Union destroyed communism and ended the cold war. And now there is a similar momentous change occurring, partly brought about by the war in the Ukraine, but also, and perhaps more fundamentally, rooted in the rivalry that has surfaced between China and the United States.

Where will it lead? It is highly uncertain, and some might even say unusually uncertain. But the consequences of the other changes just mentioned were perhaps “predictable” only in hindsight. At the time of the Versailles meeting many people believed that the world was entering a new era of peace and brotherhood among states based on ethnicity that had replaced multi-ethnic empires, the Habsburg one in particular, guarded by the League of Nations. How wrong they turned out to be. After the second world war the colonial empires of Europe—England, France and the Netherlands—thought they could return to the status quo ante, not realizing that they were bankrupt and that their colonial subjects had gotten new ideas about their role in the world. Gradually they realized that their future lay in economic growth and prosperity on their home turf. The fall of the Berlin Wall and the Soviet Union seemed to imply the victory of the western world, loosely defined, with the United States as supreme and unchallenged leader. The famous title “The end of history and the last man” captures the illusions of the era, with the states of the world living in peace, competing in commerce, and sharing in prosperity. For a while it seemed to be borne out, and if some things had turned out differently it might still be true, but is now only another shattered illusion.

So what now? The defining fact of the day is that we have two aggressive big powers, Russia and China, keen on not just reconquering lost provinces but also on shaping the world in their own image, just as the United States has tried to do and largely succeeded in doing. The two discontents have few inhibitions about using their military and police power to force their goals on recalcitrant subjects, internally or in the countries or provinces they covet. Being ruled by unscrupulous autocrats, they seem to attract others of their own ilk: North Korea, Iran, Venezuela, Saudi-Arabia, Myanmar, and other outcasts. The coming years seem bound to be characterized by a struggle between this axis of evil and those who still are committed to peaceful coexistence and rule-based relations among nations.

The most immediate concern is the outcome of the war in Ukraine. How that war ends will, in turn, have long-lasting repercussions for international relations for years to come, not so much due to what the end will bring, but rather to how that end will come about, whether it will be due to western endurance and resolve or to irresolution, weakness and poor leadership.

First the endurance and resolve. The world press has been full of articles expressing both surprise and satisfaction at the unity of the NATO countries in their response to the Russian invasion. Comprehensive sanctions were quickly imposed and successively widened. The Ukrainians have been supplied with effective weapons that have made it possible for them to halt the invaders and even repel them in some areas. But that help is primarily coming from the United States, and some NATO countries have been reluctant followers, some more so than others. Orban of Hungary and Erdogan of Turkey are unreliable allies trying to ride two horses simultaneously, as is perhaps not surprising of such autocrats. Their affinity with Putin is well known.

So the question is how long will this somewhat fragile alliance hold? This gets us to the irresolution scenario. There are strong reasons why the European resolve, such as there is, will not survive the frosts of the coming winter. Russia has skillfully used its energy supply as a weapon against Western Europe, which over the past decades made itself critically dependent on Russian gas. When Germans and other Europeans begin to shiver in their homes, unable to cook their food and with no workplaces to go to, they will ask themselves hard questions about whether the independence of Ukraine is worth the trouble. They will long back to the good old days when the gas flowed without interruption from the east. Fully restoring that situation will not be possible, but the effect on the support of the Ukraine will be there all the same.

But the decisive factor is what the United States will do. So far, the military aid from the US dwarfs anything else. There is not the slightest chance that the European part of NATO could step in and replace what the United States is doing. There are signs that the support of the United States might not continue for long, as there is opposition both among Democrats and Republicans to the military aid to Ukraine. Several Democratic Congressmen and women have already written to Biden asking him to reconsider the aid to Ukraine. A Republican presidency in 2025 is highly likely, and the most likely Republican candidate is Donald Trump or somebody of his ilk. That could very well be the end of military aid to Ukraine, if the war is still ongoing by then. More fundamentally, it could be the end of NATO and other similar commitments by the United States. As our friends on the left like to put it, NATO is an instrument of American imperialism. That is indeed so and the very reason why Norway and other European nations are members of NATO; American interest in protecting NATO members from Russian encroachment is a product of American imperialism in which Europe and many others have a shared interest. Why on earth would the United States be interested in committing manpower and other resources to the defense of Norway or some other far away territory if not to preserve and to promote its influence over world affairs? Many Americans think, and have always thought, that the United States will do just fine on its own, in splendid isolation. They do indeed have a point. If this will be the outcome of the ongoing change to a new era we will see vastly wider spheres of influence for Russia and China, with China taking back Taiwan and Russia widening its sphere of influence in eastern Europe to include the Baltic states, Moldova and Ukraine, and possibly also all previous member states of the Warsaw pact. Russia has long coveted northern Norway. Other European nations would seek and find a suitable accommodation with Russia, which would probably leave them to govern their own affairs to escape the trouble otherwise associated with meddling too deeply in their affairs. A “Finlandization” on a grand scale, to use a term from the cold war, would result.

So much for accommodation and irresolution. But that outcome is, of course, not foreordained. The United States shows some vigorous signs of responding to the challenge of China. China’s economy is second only to the United States, and it is probably a matter of a few years until it overtakes the United States. In per capita terms this could be a matter of 30 years or so if recent growth rates continue. The United States is well aware of what this means in terms of influence over world affairs: such influence goes hand in hand with military and economic might. China is now rapidly building up its military, as its newfound industrial might allows. Recently the Americans have woken up to the Chinese challenge and are trying to hold China back as much as they can. To this end they have banned exports of advanced chips to China, in the hope that this will keep the United States well ahead in that field. This is probably a forlorn hope. Empires of the past have repeatedly tried to keep their technological advantage for themselves by prohibiting exports of technologically advanced goods. All such attempts have failed. There is no reason to believe that the attempt to hold back chipmaking in China will fare any better; there is no reason to expect that the Chinese do not have sufficient ingenuity of their own to produce gadgets that are as technologically advanced as anything in the western world. As a matter of fact, the world’s most advanced chips are produced in Taiwan.

It has long been recognized that China is the number one challenger to the United States. This is simply a matter of economic and technological strength; the basis of military might is economic strength. China is the second largest economy in the world and it has been growing vastly faster than the economy of the United States. Russia is a third rate power and at best characterized as half-potent, as their lack of success in the Ukrainian adventure has amply underlined. There are those in the United States who have called for an alliance with Russia to respond more vigorously to the challenge by China. This would make eminent strategic sense; the dominating hegemon forms an alliance with number three to respond to the challenge of the up and coming hegemon who aspires to become number one. This was articulated a few years ago in an anonymous article entitled “The very long telegram”, inviting comparison with the famous “long telegram” from Moscow by George Kennan at the end of the second world war, describing how to contain the influence of the Soviet Union. To this way of thinking the war in Ukraine must have come as an unwelcome surprise. And it is indeed surprising because Russia has long since lost its position as number two in the world, despite all their nuclear weapons, and they are not likely to regain it by swallowing Ukraine, least of all by military means which will antagonize and debilitate Ukraine for years to come. Why Russia is seeking alliance with China, with which it has had clashing interests in the past, is more than a little surprising, given that Russia is decidedly behind China in terms of economic power and technology, unlike the way things were back in the days of Mao and Stalin. To China Russia will be decidedly number two and probably lagging further and further behind. It seems that Russia, as number two or even less in an alliance with the United States, would have served its interests far better. There was a time when Russia could count on a lot of goodwill and support in the United States and other western nations.

But those days are gone. For a long time Russia will be treated as a pariah by the United States and their allies. Russia has no longer any goodwill to count on, nor should it have. If the United States continues to maintain its global ambitions we will see them and their allies fighting a cold war against both China and Russia and other authoritarian states that are unwilling to cooperate with the United States. This would in fact be good news for Norway and other countries in western Europe and elsewhere that have reason to fear encroachment by Russia and China. As already stated, the interest of the United States to support those far-flung territories is directly related to their global strategic ambitions. The greater those ambitions, the more committed the United States will be to defend its allies.

But there are developments afoot that give reason to doubt whether the United States and their closest and strongest allies have that ambition. The first and foremost obstacle is the climate phobia that increasingly plagues both the United States and western Europe. In order to reduce the carbon dioxide emissions that are supposed to create havoc with the world’s climate, both the United States and Europe have pledged to stop using fossil fuels over the coming decades. The problem is that there is no credible alternative to these fuels other than nuclear energy, the use of which is hampered by groundless fear of disasters and problems with long-term storage of spent fuel. The proposed solution—wind and solar power—will not be able to support the industrial economies of the United States and Europe. We have already seen the beginnings of the problems this leads to. The production of electric energy must at all points in time exactly match the demand for energy, which is uncontrollable and depends, among other things, on sudden and uncontrollable weather events. Wind and solar energy compound the problem by making production uncontrollable as well, unless there are very large and costly back-up reserves of other power plants and batteries. We have already seen blackouts and power rationing in places that have become critically dependent on solar and wind energy like Texas, California and South Australia.

In Europe we have seen unprecedented high prices of electricity, a development that began well before the war in Ukraine, but the war has made it worse. Energy-intensive industries in Europe have partly shut down, and some companies have announced relocation to countries that have a cheaper and more reliable power supply. The most astounding announcement is the one by the German chemical agglomerate BASF to relocate to China. On present trends, Europe will not be able to maintain its industrial base, and with it goes the ability to support a credible military power. If the United States goes down the same route it will meet a similar fate. In this scenario we are going to see a world dominated by unscrupulous authoritarian powers whose influence the United States and other western countries will not have the ability to challenge. Or perhaps the will. People who are preoccupied with hypothetical climate changes in the far future and nourish the illusion of maintaining their welfare states without a thought of the material basis needed for that purpose cannot be expected to have the stamina and the endurance to protect themselves against unscrupulous challengers.

Pålitelig og grønn energiforsyning

Nylig publiserte Norges vassdrags- og elektrisitetsdirektorat (NVE) en rapport under den nøkterne tittel Norsk og nordisk effektbalanse fram mot 2030. En slik tittel fanger kanskje ikke umiddelbart leserens interesse, men likevel ble den viet grundig omtale i Nettavisen, med god grunn.

Rapporten drøfter, nøkternt og saklig, den dystopiske virkelighet Europas energipolitikk har ført oss inn i. I korthet går den ut på å skifte ut kontrollerbare og pålitelige energikilder med væravhengige og ukontrollerbare slike, i særdeleshet vind- og solenergi. Dette er særdeles alvorlig fordi bruken av elektrisitet også er ukontrollerbar, og elektrisitetsforsyning har den karakter at selv den minste ubalanse mellom bruk og tilgjengelig energi ikke kan tolereres. Med en gang bruken av elektrisitet overstiger produksjonen, må nye aggregat startes opp, og det krever åpenbart tilgang til kontrollerbare kilder. Vind- og solenergi kan ikke brukes til det, og øker for sin del systemets utfordringer ved selv å kunne skape ubalanse mellom bruk og forsyning. Kan ikke den ubalansen rettes opp, må noen forbrukere kobles ut. Derfor er det ingen tilfeldighet at områder med stort innslag av vind- og solenergi, som Texas, Sør-Australia og California, har måttet kutte strømmen.

Slike strømkutt har alvorlige konsekvenser, så avhengig som det moderne samfunn er blitt av elektrisitet. De konsekvensene blir ikke mindre i og med den omfattende elektrifiseringen av sektorer som før benyttet andre energikilder, som f.eks. transport.

Det er her effekten kommer inn i bildet. Effekten er den strømmen som må til for å forsyne brukerne med den elektrisitet de vil ha til enhver tid. Er ikke den tilstede, må strømmen kuttes. Norge, Norden og sågar Europa som helhet er nu på vei til en virkelighet hvor effekten ikke er stor nok når forbruket er som størst. I Norge er elektrisitetsforbruket størst på kalde dager. Hittil har Norge hatt mer enn nok effekt i reserve selv da, men det kan altså efterhvert bli historie som bestefedre ser tilbake til med nostalgi. Strekker ikke den norske effekten til, må det importeres strøm. Det har vi strømkabler til så det monner. Men det er bare det at andre nordiske land eller endog land i Europa ikke nødvendigvis har noen overskuddseffekt på slike dager. Hvis det er kalt i Sør-Norge, skyldes det som oftest et høytrykk over Nordsjøen vinterstid. Da er det også kalt i nabolandene, vindmøllene står stille og produserer ingen strøm, og solen står lavt på himmelen. NVE-rapporten viser med all tydelighet samvariasjonen mellom værforholdene i Sør-Norge og nabolandene.

Europa har nu gått fra en pålitelig elektrisitetsforsyning til en som er sårbar for værets luner. Dyrt er det også; det er ingen tilfeldighet at elektrisitetsprisene er høyest hvor innslaget av sol- og vindkraft er størst. Sol- og vindkraft har høye faste kostnader og må dessuten støttes med annen og kontrollerbar energiforsyning som det ikke er bruk for når solen og vinden leverer. Det er dyrt, hvis man da ikke vil fryse i mørket når solen ikke skinner og vinden ikke blåser.

Det er to veier ut av det uføret Europa har rotet seg inn i. Den første er å snu, avblåse elektrifiseringen og det grønne skiftet. Dette er sannsynligvis den fornuftigste. Konsekvensene av de klimaendringer utslipp av kulldioksid kan medvirke til er antakelig langt mindre enn konsekvensene av den energikrise som alt er begynt å plage Europa. Den moderate oppvarming som er skjedd siden den Lille istid har ubetinget vært til fordel for land i Vest-Europa, og da Norge i særdeleshet. Litt mer av det samme er neppe noen katastrofe. Dertil kommer at uansett hva europeiske land gjør, øker utslippene av kulldioksid år efter år. Det skyldes utslipp fra utviklingslandene, og de viser ingen tegn på å la de rike land diktere hva de skal gjøre og ikke gjøre.

For det annet kunne Europa, deriblant Norge, satse på kjernekraft. Den frykt mange har for kjernekraft har to årsaker; de uhell som kan skje i kjernekraftverkene og problemet med langtidslagring av høyradioaktivt avfall fra kjernekraft. Konsekvensene av de uhell som har skjedd i kjernekraftverk er sterkt overdrevet; regnet i dødsfall pr. kilowattime produsert er kjernekraft den sikreste energikilde vi har. Langtidslagring av avfall er en utfordring, fordi halveringstiden av noen av de radioaktive komponentene er så lang, 100.000 år eller så. Nylig kom EU-kommisjonen med en detaljert rapport om bl.a. den saken (Technical assessment of nuclear energy with respect to the ‘do no significant harm’ criteria of Regulation (EU) 2020/852 (‘Taxonomy Regulation’)). Der påstås det at lagring av dette avfallet i geologisk stabile bergarter ikke er noe problem, slik det gjøres i Sverige, Finland, Sveits og Frankrike.

Man kan innvende at det ikke finnes noe erfaringsgrunnlag for å vurdere lagring som skal være sikker i 100.000 år. Interessant nok kommer EU-kommisjonens rapport med et eksempel. I Oklo i Gabon var flere naturlige uranreaktorer aktive for to milliarder år siden. De brant ut av seg selv, men produserte «avfall» av den typen våre reaktorer produserer. Naturen lagret det i stabile, geologiske formasjoner som har holdt det på plass alt siden. Dette avfallet er nu for lengst blitt ufarlig.

Så for dem som både vil ha pålitelig energiforsyning og også en som ikke slipper ut kulldioksid må kjernekraft være løsningen.

Utenlandskabler på sviktende grunnlag

 I forbindelse med den formidable prisøkning på elektrisitet som har funnet sted siden de nye strømkablene til Tyskland og Storbritannia ble åpnet, har mange stilt spørsmålet hva tenkte man den gangen disse kablene ble besluttet bygget? Hvilken prisutvikling på elektrisitet forventet man for Tyskland og Storbritannia? Hvordan trodde man prisen i Norge ville bli påvirket av disse kablene?

Svarene på disse spørsmålene finner vi i konsesjonssøknaden fra Statnett, datert mai 2013. Der vises forventede varighetskurver for elpris i Tyskland og Storbritannia for 2020 og 2030. For 2020 trodde man at prisen ytterst sjelden ville overstige 0,12 euro pr. kilowattime og i 90% av alle tilfeller være lavere enn 0,08 euro. Det er neppe mer enn 0,18 hhv. 0,12 euro i dagens pengeverdi. I juli i år var prisen i Tyskland 0,315 euro i gjennomsnitt og i Storbritannia litt lavere. I slutten på august ble det rapportert om pristopper på 1 euro pr. kilowattime i Tyskland og 0,6 euro i Storbritannia.

Og hva trodde man om virkningene på prisen i Norge? I søknaden anslås prisøkningen i Norge til følge av kablene å kunne bli 2,5 – 4 øre pr. kilowattime. Fra 1. til 4. kvartal 2021 økte prisen til norske forbrukere fra 65 til 143 øre pr. kilowattime. Kabelen til Tyskland ble satt i drift i begynnelsen av 2021 og den til Storbritannia 1. oktober samme år. Det er kanskje drøyt å tilskrive kablene hele denne prisøkningen, men det er langt mellom 4 og 78 øre.

Statnetts regnemestere skal ikke klandres for manglende evne til å se inn i fremtiden; den mangelen lider vi alle av. De presiserte også at deres anslag var alle usikre, selv om de nok ikke kunne forestille seg den utvikling vi har sett de siste månedene. Men, som de sier på side 38, «det er viktig å presisere at usikkerhet også gir muligheter.» Og mulighetene er ikke beskjedne. Siden alle må betale samme pris som den marginale kjøper, og siden den marginale kjøper er i utlandet og har høy betalingsvilje, har dette skapt en formidabel mekanisme som kanaliserer penger fra norske forbrukere og næringsdrivende til kraftselskapene og statskassen.

Denne overføringsmekanismen er fullstendig tilslørt i Statkrafts søknad. De operer med «konsument- og produsentoverskudd» som en samlekategori, hvilket vil si at det er rivende likegyldig om forbrukerne betaler én krone mindre eller kraftselskapene får én krone mer; den enes vinning går opp i den andres spinning. Dette utelates fullstendig i Statnetts søknad, med henvisning til at å regne disse ut separat er for vanskelig. Det er neppe vanskeligere enn en del andre utregninger som presenteres, men Statnett har den unnskyldning at de jo tilsynelatende ikke trodde at prissmitten fra disse kablene skulle bli så stor.

Statnett tok feil på mange punkt om fremtiden, men nu har vi fasiten. Det bør gå lang tid før nye utenlandskabler bygges. Kanskje burde man begrense eksporten og prissmitten gjennom de kablene man alt har. I det minste burde man betale tilbake de overprisene norske forbrukere og næringsliv blir plaget med p.g.a. kablene heller enn fete opp elprodusentene og helle penger i en statskasse hvor de fra før skvulper over. Det gjøres enklest ved å betale tilbake til alle som en, om de så er forbrukere eller næringsdrivende. Den nuværende prisstøtten er et eksempel på dette, men har en del hull, hvor det største er at næringsdrivende, med unntak for bøndene, ikke er omfattet av ordningen. De hullene bør tettes. Skadevirkningene av EUs feilslåtte energipolitikk bør ikke importeres til Norge; vi klarer oss bedre uten den.

Trykt i Bergens Tidende 26. september 2022.

Strømstøtte og europeisk energipolitikk

Hva er det egentlig som strømmer gjennom strømkablene til utlandet? Spørsmålet kan synes dumt, men det er oppklarende å tenke som så at når elektrisitet strømmer den ene vei, strømmer prisen den andre veien. Det er jo slik i et marked for en ensartet vare som elektrisitet at prisen settes «på marginen», som det heter på fagsproget; det er betalingen for den sist omsatte enhet som setter prisen på alle andre enheter. Om den største betalingsviljen finnes hos kjøpere i utlandet, er det den som bestemmer hva norske forbrukere må betale for elektrisiteten. Dette gjelder i den del av det norske markedet som er direkte knyttet til markedene ute. At flaskehalser i det innenlandske elnett har ført til enorme prisforskjeller mellom ulike deler av Norge er velkjent, men den saken skal ikke drøftes her.

Dette har gjort utenlandskablene til en formidabel pengemaskin for både statskassen og elprodusentene i Norge. Det skjer ikke bare på den måten at utlendingene får betale dyrt for norsk strøm, men også fordi norske forbrukere får betale den samme prisen som utlendingene. Størsteparten av elprodusentenes fortjeneste skyldes høy strømpris som norske forbrukere får betale og ikke den høye prisen på den strømmen som sendes til utlandet. I 2021 nådde bruttoeksporten av elektrisitet sitt foreløpige høydepunkt på 25,8 terawattimer. Norske husholdningers forbruk var nærmere 40 terawattimer det året, og de fleste av disse husholdningene bor i Sør-Norge hvor «smitteeffekten» fra utlandet er størst.

Elprisen steg dramatisk i 3. og 4. kvartal 2021. Det skjedde efter at kablene til Tyskland og Storbritannia ble åpnet, i en periode hvor størsteparten av vindturbinene i Storbritannia sto stille p.g.a. høytrykk og lite vind og prisen på el fra kraftverk i EU-landene økte p.g.a. av prisstigning på utslipp av kulldioksid. Så kom krigen i Ukraina og gjorde vondt verre.

Vi står overfor en prisøkning som skyldes den ytterst tvilsomme energipolitikk som EU-landene har ført i en årrekke. De har skiftet ut regulerbar kraft fra kull, naturgass og atomkraftverk mot dyr vind- og solkraft som er prisgitt naturens luner og som har vist seg ikke å strekke til. Dertil kommer at de har stolt på Russland som pålitelig leverandør av gass og et land som er interessert i å leve i fred og fordragelighet med sine naboer. Det viste seg å være naivt, for å si det pent.

Pålitelig og billig energi er selve grunnlaget for velstand. Dette er europeiske politikere på god vei med å ødelegge. De høye elektrisitetspriser vi sliter med i Norge er en konsekvens av at vi har knyttet oss til det konkursboet. Det betyr ikke nødvendigvis at vi skal kutte alle strømkabler til utlandet. De gir oss selv en viss sikkerhet i tørrår og skaffer staten og kraftselskapene inntekter fra utlandet i form av høy pris på strøm som eksporteres. Men det er ingen grunn til å la en feilslått europeisk energipolitikk gå ut over norske forbrukere. En strømstøtte hvor norske forbrukere og produsenter holdes skadesløse for «smitteeffekten» fra utlandet er i høyeste grad på sin plass. Billig vannkraft er en av de få naturgitte fordeler Norge har og som blant annet gjør det mulig for folk å holde sine boliger varme i et ufyselig klima. Så får det da heller være at insentivene til å spare på strøm blir litt svakere, som det heter på fagsproget. I klartekst betyr det ikke annet enn at folk sparer på varmtvannet, skrur av lysene og spiser maten kald heller enn varm. Så er det bedriftene som ikke lenger finner det lønnsomt å holde driften i gang. Det er den slags europeiske forbrukere kan takke sine politikere for.

Russland: En rævedilter til Midtens Rike?

 De fleste er vel enige om at Putin med sin krig i Ukraina forsøker å gjenreise Russland som den stormakt den var før Sovjetunionens sammenbrudd, om enn som en fortsettelse av tsarveldet heller enn Sovjetunionen. Han synes å være enig med Zbigniew Brzezinski, i sin tid president Carters sikkerhetsrådgiver; uten Ukraina er ikke Russland noen stormakt.

Men det spørs om erobring av Ukraina vil være nok. Det mest sannsynlige utfall av den pågående krig er at Russland stikker av med i hvert fall en god porsjon av Ukraina. Hva vil så det bety for Russlands stormaktstatus? Putin må regne med et langvarig kjølig forhold til NATO-landene. Selv om samholdet mellom dem nok ikke har vært så godt som man har fått inntrykk av de siste månedene, og selv om mange av dem kommer til å kjøre sine sololøp og sette sine egne interesser foran enhver NATO-solidaritet den dagen freden bryter ut om ikke før, må man likevel regne med at viktige NATO-land, USA i særdeleshet, kommer til å fryse de fleste forbindelser med Russland, nekte å handle med dem, og nekte dem tilgang til sine finansielle markeder. Hvor effektivt det vil være gjenstår å se; det som er sikkert er at de ikke får alle med seg.

Putin har sikkert regnet med at dette ville bli utfallet. Like før han begynte krigen, besøkte han Xi Jinping i Kina og sikret seg hans støtte. Han valgte med andre ord samarbeid med kineserne foran samarbeid med USA og deres allierte. Dette bringer oss tilbake til tiden før 1960, den gangen Kina og Sovjetunionen var allierte og skulle i fellesskap spre kommunismens evangelium. Men den gangen var Kina lutfattig og Sovjet en stormakt som utfordret USA. Nu er det omvendt. Kina er økonomisk langt mektigere enn Russland og den utviklingen vil antakelig bare fortsette. Militært ruster Kina opp med stormskritt for å kunne utfordre USA; de bygger hangarskip og siloer for raketter som kan bære atomvåpen. Det er bare et tidsspørsmål til de blir noenlunde jevnbyrdige med Russland og USA på begge fronter.

Hvilken stilling kommer Russland til å ha i denne alliansen med Kina? Industrielt synes de å ligge håpløst efter, både kvalitativt og kvantitativt. Militært kommer Kina og Russland snart å bli jevnbyrdige. Russland blir definitivt nummer to i allianse med Kina, de blir Kinas hovedkilde for råvarer som olje, gass og mineraler, men desidert nummer to når det gjelder industriell produksjon og teknologi.

Er dette en bedre posisjon enn Russland ville ha hatt i samarbeid med de vestlige land? Det er langt fra opplagt. Også der ville Russland desidert vært nummer to, de ville ha vært, som inntil nylig, leverandører av råvarer som gass, olje og diverse mineraler, men ville det vært noe verre for dem enn den posisjon de har i forholdet til Kina? Antakelig ville de vært bedre tjent med å ha et vennskapelig forhold til Vesten og å leve i fred med sine naboer. Efter Sovjetunionens sammenbrudd og langt inn på 2000 tallet var de vestlige land velvillig innstilt overfor Russland, landet fikk både økonomisk og anen støtte, og tjente godt på voksende handelsutbytte med de vestlige land.

Det har hele tiden siden Sovjetunionens sammenbrudd vært delte meninger i Russland om landets forhold til USA og andre vestlige land. Dette blir godt belyst i Andrei Kozyrevs memoarer «Firebird», som utkom i 2019 og må sies å være høyaktuell. Han var Jeltsins første utenriksminister og begynte i den stillingen allerede før Sovjetunionens sammenbrudd, på ett tidspunkt da Russland egentlig ikke hadde noen utenriksaffærer. Kozyrev var en av dem som definitivt mente Russland burde søke samarbeid med de vestlige land og handlet derefter. Det skaffet ham mektige fiender blant dem som hadde grodd fast i den tenkning at USA var Russlands hovedfiende og at alt måtte settes inn for å sikre Russlands posisjon som deres utfordrer, inklusive gjenerobring av Ukraina og Hviterussland.

Det var altså de sistnevnte som til slutt fikk Putins øre. Kanskje var han en av dem allerede fra begynnelsen av. Hvor klokt valg han gjorde vil tiden vise, men alt tyder på at krigen i Ukraina ikke bare er en tragedie, men det som verre er, en dumhet og på tvers av Russlands interesser.    

En ny amerikansk borgerkrig?

 

En artikkel i Wall Street Journal den 23. juni hadde overskriften «Could this be the antebellum age?» «Antebellum» betyr før krigen og er en standardfrase amerikanerne bruker for tiden før innbyrdeskrigen 1860-64. Forfatteren, Lance Morrow, er som mange andre bekymret over den økende polariseringen i det amerikanske samfunn og især over de motstridende gruppers vilje til å bruke vold. Vi husker mobben som inntok Kongressbygningen i Washington den 6. januar 2021 med det uttalte mål å drepe utvalgte kongressmedlemmer og vicepresidenten, men vi har også antifa-bevegelsen, abortmotstanderne og ditto tilhengere som begge fra tid til annen tyr til vold.

Denne polariseringen blir ikke bedre av den avgjørelse som amerikansk høyesterett kom frem til nylig i abortspørsmålet. I snart 50 år har kvinners rett til selvbestemt abort vært betraktet som menneskerett, med utgangspunkt i en kjent avgjørelse fra den samme høyesterett. Takket være dommere utnevnt av en rekke republikanske presidenter har rettens flertall nu en annen mening.

Høyesterettsdommerenes argumentasjon er utpreget formell. Den amerikanske grunnlov sier ingenting om abort. Det var da heller ikke å vente; grunnloven er mer enn 150 år gammel. Men tidene har det med å forandre seg. Det er kanskje ikke særlig klokt å ignorere det og dømme efter lovens bokstav heller enn dens hensikt. Det amerikanske samfunns syn på abort har endret seg radikalt opp igjennom årene, som så mange andre steder i verden.

Forestiller de formalistiske jurister seg at den amerikanske grunnlov er så forutseende at den makter å imøtekomme ethvert behov for en ubegrenset fremtid? Mye har endret seg i USA siden frigjøringskrigen 1776. De såkalte «founding fathers» forestilte seg USA som en sammenslutning av suverene stater hvor den føderale stat hadde begrenset makt. Slik skulle det ikke gå. Isteden er USA blitt en ganske enhetlig stat med sterk sentralmakt, selv om de enkelte stater fortsatt bestemmer over mangt og meget. Det var nok en ufrakommelig konsekvens av teknologisk utvikling og det faktum at USA er kulturelt ganske homogent. Viktigst er kanskje at de har et felles sprog som faktisk er blitt en lingua franca for verden. Den avgjørende hendelse i utviklingen mot en sterk føderal stat var borgerkrigen 1860-64. Den dreide seg først og fremst om å bevare unionen, og idet den ble bevart ble den også sterkere, på delstatenes bekostning.

Men det finnes fortsatt mange bestemmelser i den amerikanske grunnlov som ikke passer særlig godt for den dominerende føderale stat. En av disse er ordningen hvor hver delstat har to senatorer. California, med 40 millioner innbyggere og verdens femte største økonomi, har like mange senatorer som Alaska med 700.000 og Rhode Island med en million. Dette er for tiden til fordel for Republikanerne, hvis senatorer i overveiende grad kommer fra stater med få innbyggere. Dette øker nok sprengkraften i det amerikanske samfunn; velgere i de folkerike stater er lite begeistret for deres begrensede innflytelse på Senatet.

Dette er fullt ut i samsvar med Grunnlovens intensjon. Senatet var ment å være en motvekt til representantenes hus, som velges hvert annet år. Man mente det trengtes en motvekt mot skiftende folkeflertall, et Senat bestående av erfarne høvdinger som står på valg hvert sjette år og som kunne heve seg over folkemeningens kortsynthet.

Det er ikke sannsynlig at amerikanske velgeres oppfatning av senatorene er i samsvar med dette idealistiske bilde. Det blir antakelig heller oppfattet som et demokratisk underskudd og som dermed øker den sprengkraften som finnes i det amerikanske samfunn.

Vil så den sprengkraften kunne ende i en innbyrdeskrig hvor allianser av stater forsøker å gå sin egen vei? Hvordan ville det ende? En splittelse ville bety slutten på USA som stormakt og som leder for det vi upresist kaller den vestlige verden. Det ville være en dyp tragedie for alle dem som oppfatter den verdensordning USA stablet på bena efter annen verdenskrig som verd å ta vare på. Før Trump inntok presidentembetet i USA var det vanskelig å forestille seg at USA ville gå opp i limingen. Efter hans forsøk på å annullere valgresultatet i 2020 og opptøyene den 6. januar 2021 er det ikke lenger umulig.

Og det som verre er. Trumps inntog er dessverre en konsekvens av demokratiets iboende svakhet. Mange velgere, kanskje endog flertallet, er uopplyste, indifferente, eller endog direkte dumme. Å la deres flertall avgjøre hvem som skal ha regjeringsmakt er en risikosport. Den fungerer så lenge et land styres av alternative maktklikker som hver for seg består av individer med erfaring og dømmekraft og som er rimelig ukorrupte. At de velges på åremål er en viss garanti for at de forblir ukorrupte. Trump er korrupt og mangler både folkeskikk og kompetanse for det embete han hadde og fortsatt vil tilbake til. Han ble heiet frem av flertallet i det republikanske parti og er således et resultat av en demokratisk prosess; republikanerne hadde mange andre kandidater som scoret bedre på både folkeskikk og kompetanse. Likevel er det slett ikke usannsynlig at han blir republikanernes kandidat ved neste presidentvalg og vinner valget. Det vil føre oss et skritt nærmere en ny amerikansk borgerkrig.

Ukraina – et offer på fredens altar?

Natt til torsdag 16. juni tok presidentene i Tyskland og Frankrike nattoget til Kiev, sammen med statsminister Mario Draghi i Italia. Det er liten tvil om at bak et slikt besøk ligger et viktig ærend. Og det er liten tvil om hva de har i bagasjen. Det engelske ord for dette er «appeasement», å blidgjøre en ondskapsfull erobrer.

Men det er ikke i Kiev den ondskapsfulle erobrer befinner seg, det er den forurettede part. Det er den ukrainske ledelse som skal overtales til å gi den ondskapsfulle erobrer det han vi ha, eller i det minste blidgjøre ham så pass at han innstiller sitt erobringstokt. Gulroten de tre reisende herrer har med i bagasjen er kandidatur til medlemskap i den Europeiske Union. Så spørs det om den smaker godt nok. Uansett vil et fullt medlemskap ligge langt inne i fremtiden. Ukrainas fattigdom og utbredte korrupsjon sørger for det.

Hva Ukraina måtte gi opp vet vi ikke. Kanskje har Macron og Scholz fått en pekepinn om det i sine samtaler med Putin. Det ville for så vidt ikke være urimelig at Russland fikk beholde Krimhalvøya. Den ble en del av Ukraina først i 1950-årene da ukraineren Khrusjtsjov ga den til sitt hjemland, og i den tidens Sovjet spilte det liten rolle hvor den formelt hørte hjemme. Ukrainere har aldri vært i flertall blant befolkningen på Krim. Mer tvilsomt er det med Lugansk og Donetsk; de er russisktalende, men det er også store deler av øvrige Ukraina, selv om russisktalende ukrainere ofte synes å se på seg selv som ukrainere og ikke som russere, men så er jo forskjellen mellom de to sprog sammenlignbar med svensk og norsk, stor nok til å kunne misforstå hvis man gjerne vil.

Det er lett å forstå motivasjonen bak de tre EU-herrers besøk. Italia og særlig Tyskland er kritisk avhengig av russisk gass. Annen handel med Russland er også viktig, også for mange andre EU-land, noe som har vist seg i vanskelighetene med å bli enig om boikott av russiske varer. Militært er EU ute av stand til å kunne føre en krig mot Russland; de har ikke nok våpen, ikke nok mannskap, og heller ingen stor kampvilje.

Viktigst er kanskje hva en slik forsoningspolitikk vil gjøre med den ondskapsfulle angriper. Vil han forsone seg med en liten territorial gevinst? Så lenge ikke Russland er påført et forsmedelig tap er det ingen grunn til å tro at Putin og hans klikk vil nøye seg med en flik av Ukraina. Selv om den blir ledsaget av høytidelige løfter om Ukrainas alliansefrihet og nøytralitet er det ingen grunn til å tro at de vil være verd det papiret de er skrevet på. Russland, sammen med Storbritannia og USA, garanterte for Ukrainas territorielle integritet i Budapest-overenskomsten av 1995 da Ukraina avsto fra kjernevåpen. Vi har nu fått belyst hvor meget det dokumentet var verdt. Det er kanskje ingen overraskelse. Stormakter respekterer kun de overenskomster de ser seg tjent med å respektere, og det skal forresten ikke stormakter til, vi kaller den slags for suverenitet.

Det er alltid morsomt å tenke tilbake til lignende episoder i tidligere tider, hva som er likt og hva som er ulikt, hva som er endret og hva som forblir ved det samme. Da de innså at de ville tape krigen, hadde både det japanske imperium og nazi-Tyskland følere ute for å slutte fred. De kom ingen vei; de allierte var blitt enige om ikke å akseptere noe annet enn betingelsesløs kapitulasjon, og det ville ikke de to stormakter akseptere. Man kan gjøre seg tanker om hva som ville skjedd hvis krigen var blitt avsluttet før de to krigerske stormakter var blitt fullstendig nedkjempet. De ville beholdt sine militære styrker og territorier, antakelig mye av det de hadde erobret. De ville ha kommet seg på fote igjen. Hva ville de brukt tiden til? Samle krefter for en ny erobringskrig? En ting er ganske sikkert; vi ville ikke sett den verdensordning som vestmaktene, anført av USA, etablerte efter den andre verdenskrig og bygget på fredelig sameksistens, frihandel, og et betydelig innslag av regelstyrt samkvem mellom stater. At det fortsatt gjaldt en lov for stormaktene og en annen for de andre var underforstått og til dels nedfelt i den nye ordning, FNs sikkerhetståd f.eks., men et visst siviliserende fremskritt må den sies å ha vært.

Men den ordningen, som alle andre verdensordninger, består kun så lenge de stormakter som støtter den har vilje og interesse av å støtte den med militærmakt om så er nødvendig. Det har amerikanerne nufortiden kun i begrenset grad og europeerne enda mindre. Det kostet mye ødeleggelse og oppofringer å nedkjempe nazi-Tyskland og det japanske imperium. Våpnene av i dag er enda mer ødeleggende, men kanskje viktigere, viljen og evnen til å stå imot ondskapens imperier er mindre enn den var den gangen.

Om USA ikke fantes ….?

Kontrafaktisk historieanalyse er en risikosport. Hvem vet hva som hadde skjedd istedenfor det som faktisk skjedde? Når fantasien får løpe løpsk, kjenner den få grenser.

Sånn er det også når vi fantaserer om hvordan verden ville ha vært uten USA. En ting kan vi dog ta for gitt. Det ville også vært stormakter i den verden, men USA ville ikke vært en av dem. De stormaktene ville også hatt avgjørende innflytelse på hva som skjer og ikke skjer, akkurat slik USA har hatt en dominerende innflytelse efter den Annen verdenskrig. De mindre stater ville ha føyd seg efter stormaktenes diktat, slik de alltid har gjort, om enn i forskjellig utstrekning og efter å ha prøvd å vri tingene mest mulig i egen favør.

Hva slags verden det ville ha vært kan vi få en viss pekepinn om hvis vi ser på de øvrige stormakter som finnes i vår tid. Den fremste blant disse, og USAs farligste konkurrent, er Kina. Hva slags verdensordning ville de forsøkt å skape? Kinas autoritære regime appeller ikke til mange, ikke en gang blant deres naboer de er mest kulturelt i slekt med. Russland er for lengst akterutseilt av Kina i konkurransen om å være USAs fremste rival. Heller ikke deres statsskikk appellerer til deres naboer. Russland har satt i gang en krig for å gjøre Ukraina til et lydrike; Putin likte det ikke da ukrainerne gjorde opprør mot hans betrodde mann og mener Russland som stormakt har rett til å skalte og valte som det vil i sine nabostater. Lukasjenko har han i sin hule hånd, men Lukasjenko støttes av bajonetter og ikke popularitet blant egen befolkning.

Det later til at USA kommer ganske godt ut i sammenligning med sine rivaler. Det er ikke vanskelig å finne ting å kritisere i USA, og det er heller ingen tvil om at de ser først og fremst til sine egne interesser, men hva er så alternativet? USA har stått for en verdensordning som går ut på fredelig og regelstyrt samkvem mellom stater, en ordning med utstrakt frihandel og kapitalbevegelser. Det har lagt grunnlaget for en enestående økonomisk vekst de siste sytti årene. USA har til og med tilbudt forsvarshjelp til dem som aksepterer den amerikanske verdensordning og som måtte være truet av USAs rivaler. Den amerikanske allianse har tjent Norge og den vestlige verden godt i de drøyt sytti år den har vart ved. Det kontrafaktiske scenario med Norge bak jernteppet har liten appell.

Vårt problem er først og fremst at det på ingen måte er gitt at USA vil fortsette å spille den rolle de har spilt i over sytti år. Den rollen bygger på at USA har evne og ambisjoner om å være en global stormakt som kan gripe inn med militære midler hvor som helst på kloden om den amerikanske verdensordning er truet. Det er grunn til å tvile på begge deler. På amerikansk initiativ ble Ukraina i sin tid ønsket velkommen som et potensielt medlem av NATO. Europeerne var ikke klare til å akseptere de forpliktelser dette kunne innebære, og vi ser i disse dager hva de forpliktelsene ville gått ut på. Når det kom til stykket, viste USAs vilje til å beskytte Ukraina seg å være begrenset; men deres vilje til å forsyne Ukraina med våpen har gradvis økt alt eftersom den ukrainske hær har vist seg å være en formidabel fiende. Amerikanerne kan godt være villige til å slåss til den siste ukrainer, men hvor villige er ukrainerne selv?

Den mulighet at amerikanerne gir opp sine ambisjoner om å være en global stormakt er imidlertid så absolutt til stede. Biden er en svak president, og neste kongressvalg kommer med all sannsynlighet til å gi store tap for demokratene. Galopperende priser og innvandrerkaos på grensen til Mexico kommer nok til å veie tyngre enn Bidens motstand mot Putin og den russiske hærs erobringstokt. En stor del av de amerikanske velgere stiller seg spørsmålet hva pokker har vi egentlig med Ukraina å gjøre?

En av dem som stiller både det og andre lignende spørsmål er den tidligere president Donald Trump. Å dømme efter hans tidligere uttalelser og politikk har han liten forståelse for at USA skal blande seg inn i kriger for å forsvare sine stormaktsinteresser eller gi noen som helst garanti for at land ikke skal bli valset over av andre stormakter. Bidens elendige oppslutning tyder på at Trump kan bli den neste amerikanske president. Og blir det ikke han, blir det en annen republikaner som antakelig har et lignende verdensbilde. Om USA som stormakt med globale ambisjoner overlever et slikt presidentskap er et åpent spørsmål og et ubehagelig sådant for et land som Norge.

Og hva med den demokratiske side? Skal en demokratisk president føre amerikansk stormaktspolitikk videre må vedkommende oppgi de klimapolitiske ambisjoner mange demokrater gir uttrykk for. USA må fortsette å være en energipolitisk stormakt, og det betyr fortsatt satsning på gass og olje. Tysklands mangel på olje var kanskje den avgjørende grunn til at de tapte Annen verdenskrig. Fortsatt føres ikke kriger med batteridrevne kjøretøyer.

Vekstens grenser

I år et det 50 år siden Limits to Growth (Vekstens grenser) kom ut. Bokens forutsigelser har ikke inntruffet, og de tiltak den anbefalte for å redde verden er langt fra å være satt i verket.

Bokens hovedbudskap var at eksponentiell vekst ikke er mulig i en begrenset verden. Det er en selvfølge og dermed lite interessant. Mer interessant er spørsmålet om vi plutselig, uforutsett og uforberedt møter vekstens grenser.

Ressurser

Analysen bygget på en modell av verdensøkonomien frem mot år 2100. Boken fokuserte på fem variabler: befolkning, produksjonskapital, utvinning av ikke-fornybare ressurser, matproduksjon og forurensing. Alle disse fem har vokst sterkt de siste par hundre årene eller så, men de kan ikke vokse i det uendelige.

Matproduksjonen setter grenser for befolkningsveksten. Det finnes ikke uendelig mye av metaller eller fossile brensler, og dermed kan ikke produksjonskapitalen vokse i det uendelige. «Forurensing» er en uensartet sekkepost, men «i skuddet» den tiden boken ble skrevet. Hvem husker ikke svoveldioksid og sur nedbør som skulle forvolde omfattende skogsdød i Europa. Det viste seg siden ikke å stemme.[PK/N1] [RH2] 

Kommende katastrofe

Diagrammer som viste modellens resultater ble flittig presentert i boken. Leseren ble fortalt at det ikke dreide seg om prognoser og derfor ble årstallene på tidsaksen utelatt, men ikke desto mindre ble det flere steder nevnt at et katastrofalt sammenbrudd ville finne sted innen hundre år. Verdens befolkning ville bli redusert på grunn av matmangel, og mineraler og fossile brensler ville bli uttømt slik at produksjonen ville falle.

Og nu er det altså gått et halvt hundre år. Likevel ser vi lite til den kollapsen Limits to Growth forutsa og som burde være like om hjørnet ifølge dens diagrammer. Den katastrofen Limits to Growth spådde er nu erstattet av en annen en, klimaforandringer, men det var ikke tema i boken.

Befolkningsveksten avtar

Hva er det da som har gått galt, for å si det sånn? Verdens befolkning vokser fortsatt, men vekstraten pr. år har avtatt, som følgende tabell viser:

1960-70	1.96 %
1970-80	1.87 %
1980-90	1.76 %
1990-00	1.48 %
2000-10	1.25 %
2010-20	1.15 %

Fortsetter det slik, kan verdens befolkning nå en topp like før neste århundreskifte, men da er vi også blitt mange, over 11 milliarder, 40 prosent flere enn vi er nu. Vil det bli mat nok til alle?

Så langt har verdens matvareproduksjon holdt tritt med befolkningsveksten. Det har den gjort takket være bedre plantetyper, mer effektive maskiner og mer bruk av gjødsel.

Det finnes fortsatt meget upløyd mark og skog som kan brennes for å få dyrkbar jord eller beiteland. At det vil kunne føre til færre villdyr og ditto planter vil sikkert bekymre dem som setter «biologisk mangfold» foran menneskelige behov. Det kan da være på sin plass å nevne at uten massive monokulturer med mekanisk såing og høsting ville det ikke være mulig å brødfø de nærmere 8 milliarder mennesker som nu bor på jorden.

Selvkorrigerende

Det faktum at befolkningsveksten har falt så pass meget som den har gjort aktualiserer spørsmålet om befolkningsveksten er selvkorrigerende og faller til et bærekraftig nivå lenge før katastrofen inntreffer. Limits to Growth drøftet ikke den muligheten.

Det selvkorrigerende element i befolkningsveksten skal ikke overdrives; det dreier seg om milliarder av ukoordinerte beslutninger tatt av enkeltmennesker, med ett unntak: Kina.

Det kan være mange grunner til at folk ønsker færre barn: kvinnenes frigjørelse er en slik; de vil ikke lenger la seg bruke som fødsels- og omsorgsdyr. Prevensjonsteknikk er en annen; det er blitt lettere å unngå uønskte svangerskap. Mange barn er ikke lenger nødvendige for å hjelpe til på gården, og de færreste bor efterhvert på landet. Barnedødeligheten er gått ned, og det er ikke lenger nødvendig å få mange barn for å sikre slektens overlevelse. Alle disse forandringene har oppstått som følge, direkte eller indirekte, av økonomisk vekst, så det er ikke langsøkt å hevde at økonomisk vekst har iboende korreksjonsmekanismer.

Ingen av de ikke-fornybare ressurser ser ut til å være i nærheten av å gå tom. Efter 150 år med oljeutvinning har vi oljereserver nok for 50 års utvinning med uforandret utvinningstakt. En eller annen gang vil det vise seg vanskeligere å finne nye reserver, men vi er ikke der ennu og ingen vet når vi kommer dit.

Faktisk dreier mye av dagens debatt seg om at de oljereserver som alt er oppdaget kunne bli verdiløse fordi verden vil dreie sitt energiforbruk bort fra fossile brensler.

Når det gjelder mineraler er den største bekymring for tiden de enorme behov for enkelte mineraler (litium, kobber, aluminium og flere) som overgangen til vind- og solenergi vil utløse.

Forurensingen, den uensartede sekkepost, synes ikke å være blitt alvorligere de siste 50 årene. Utslipp av svoveldioksid fra elektrisitetsproduksjon er kraftig redusert. Luften i storbyene er blitt langt renere i verdens rike land, og vil antakelig også bli det i verdens fattige og middels rike land når de har vokst ytterligere, eliminert kronisk fattigdom og tatt seg råd til å bruke renere prosesser til industri- og kraftproduksjon.

Kinas vekst

For litt over 50 år siden (1968) var Kinas BNP pr. capita ca. 2% av hva det var i USA, ifølge Limits to Growth. I 2020 var det nesten 20%. Utviklingen har gått stikk i strid med forutsigelsene i Limits to Growth, som så for seg at gapet mellom fattig og rik i verdenen bare ville bli større.

Men på ett punkt har Kina fulgt oppskriften i Limits to Growth. Kina har kontrollert befolkningsveksten; det har tillatt kun ett barn per familie og brukt sterke virkemidler for å sørge for at dette påbudet blir fulgt. Resultatet har ikke alltid vært hyggelig; det er en god del flere menn enn kvinner i de aldersgrupper som er blitt omfattet av ettbarnspolitikken enn hva som er å forvente hvis barn av begge kjønn hadde samme overlevelsesrate efter fødselen.

Et annet, mer positivt resultat av ettbarnspolitikken er at den sannsynligvis har fremmet økonomisk vekst. Det er ikke uvanlig at foreldre som bor «på landet» overlater barnene til besteforeldrene og drar til industribyene ved kysten for å arbeide i fabrikk. Dette lar seg gjøre med bare ett barn, men blir straks vanskeligere med to eller flere.

Et sentralt punkt i Limits to Growth var å stoppe befolkningsøkningen. For å oppnå dette ble det foreslått at fødselsraten skulle tilpasses dødsraten; det skulle ikke fødes flere barn enn det døde av eldre mennesker. Forestilte man seg at alle verdens land ville bli enige om en slik politikk? Mange rike land har ikke noe overbefolkningsproblem, i flere rike land har folkemengden stagnert eller endog minsket de siste årene. Og hvis denne politikken skulle gjelde globalt, men ikke land for land, hvordan forestilte man seg at de nødvendige fødsler skulle fordeles landene imellom? Hva med tilsynelatende utilsiktede virkninger som mangelen på kjønnsbalanse i Kina?

Radikal usikkerhet

I sin bok Radical Uncertainty viser John Key og Mervin King hvordan vår evne til å forutsi fremtiden begrenses av vår egen erfaring. Vi er simpelthen ute av stand til å forestille oss ting som er fullstendig ukjente for oss, men som for våre efterkommere eller endog for oss selv i en senere livsfase er de største selvfølgeligheter.

De gir noen gode eksempler. Smarttelefonen er et opplagt sådant. Tom Watson, IBMs direktør, skal i 1940-årene ha sagt at han kunne forestille seg et verdensmarked for 5 datamaskiner. I 1896 sa Kelvin, den tidens kanskje mest fremragende fysiker, at han ikke hadde den ringeste tro på luftfart med andre midler enn i ballong.

Vår evne til å se inn i fremtiden er fortsatt like begrenset som før, men det er kommet nye teknikker for å gjøre spådommene mer troverdige ved å gi inntrykk av imponerende bakenforliggende viten. Limits to Growth fortjener berømmelse kanskje først og fremst fordi den var et pionerarbeid i så måte. Ved bruk av matematiske modeller og på den tiden imponerende grafiske fremstillinger ga den inntrykk av imponerende bakenforliggende kunnskap og ditto pålitelighet. Alt eftersom tiden har gått har dens spådommer latt vente på seg. Og har de ikke gått i oppfyllelse før hundreårsjubileet, har de slått fullstendig feil. Men når man kommer så langt gidder antakelig ingen å skrive om det; de fleste kommer da til å være opptatt av om FNs Klimapanels spådommer har slått til.

Publisert i "Forskningspolitikk", Hefte 2, 2022.

Ideologienes næringsverdi

 Verdenspressen skriver at krigen i Ukraina vil føre til betydelig reduksjon i eksport av korn og andre matvarer. Dette vil i sin tur føre til prisøkning og kanskje endog hungersnød i fattige land hvor kjøpekraften er minst og egen produksjon likeså.

For oss som er kommet litt opp i årene lyder dette litt pussig. Vi husker nemlig at Sovjetunionen, hvorav Ukraina jo var en del, i mange år var ute av stand til å brødfø seg selv. Sovjetunionen måtte gjentatte ganger kjøpe korn fra vestlige land fordi deres egen produksjon ikke strakk til.

Noen tall, tatt fra FAOs database, belyser problemet. I 2020 eksporterte Ukraina 18 millioner tonn hvete. Importen var ubetydelig (11 tusen tonn). Russland eksporterte mer enn dobbelt så meget (37 mill. tonn). I 1986, året efter at Gorbatsjov kom til makten, importerte Sovjetunionen hele 14 millioner tonn hvete og eksporterte 1 million tonn, mest til Kuba. Så noe dramatisk må ha skjedd med landbruket i Russland og Ukraina siden kommunismens fall. Her har vi enda ett eksempel på udugeligheten til det kommunistiske system. Går vil enda lengre tilbake i historien, kan vi lese om den massive hungersnød som oppsto efter at kollektivjordbrukene ble innført. Før kommunismen var Ukraina ett av verdens kornkamre, og efter kommunismens fall kom de efterhvert dit igjen, inntil Putin satte i gang med sine forsøk på å gjenreise Tsarveldet.

Noen land er begynt med tiltak for å møte den utfordringen at ukrainsk korn og andre matvarer kan forsvinne fra verdensmarkedet. I Daily Telegraph den 23. mai ble det rapportert at den britiske regjering snart ville komme med et lovforslag om å tillate genetisk modifiserte plantevarianter som er mer motstandsdyktige mot sykdommer enn andre varianter eller trenger mindre gjødsel og vann. Dette kan britene gjøre takket være at de ikke lenger er EU-medlemmer og bundne av EUs forbud mot genetisk modifiserte organismer.

EU er ikke alene om å la ideologer fra miljøbevegelsen påvirke sin jordbrukspolitikk i skadelig retning. For noen uker siden falt det korrupte og inkompetente regimet på Sri Lanka. Ett av deres tiltak var å gå inn for organisk jordbruk og forby import av kunstgjødsel og midler mot ugress. Resultatet ble at produksjonen av ris falt med 14% og prisene steg med nesten 50%. Produksjonen av te, landets nest største eksportartikkel, falt også (jfr. kronikk av Sadanand Dhume i Wall Street Journal 13. mai 2022).

Ideologienes næringsverdi er betydelig overdrevet.

 

Bærekraft – vår tids hellige ånd

 Det er et kristent ritual å påkalle faderen, sønnen og den hellige ånd. Når det gjelder faderen og sønnen er konteksten relativt klar, men det er verre med den hellige ånd. Ikke overraskende har det gjennom tidene oppstått en ekspertise som skal forklare oss hva den hellige ånd er. Noen finner forklaringene rimelig diffuse. De er ikke blitt så mye bedre med tiden.

Kristendommen er på våre kanter ikke lenger hva den var. Det betyr ikke at religiøse forestillinger er blitt svakere, de har bare endret form. Den mest utbredte forestilling av den typen i dag kunne kanskje enkelt kalles for miljøverneri. Den setter naturen over mennesket og innser ikke at vi er kommet dit vi er fordi vi har lært oss naturens lover og gjort den til vår tjener så langt det lar seg gjøre. Kontrasten mellom opplysningen og religionen var sterk, og den er ikke mindre grell mellom opplysningen og miljøverneriet.

Den nye religion har selvsagt sine egne idoler som rituelt må påkalles. Ett av disse er bærekraft. Jo flere som sliter med å forstå hva det er, jo flere er det også som forsøker å forklare det. Det har oppstått en hel profesjon av bærekraftseksperter, akkurat som den armé av teologer som forsøker å forklare hva den hellige ånd er for noe. Å påkalle bærekraft er blitt et krav til bedrifters rapportering, akkurat som det er i kirken å påkalle den hellige ånd.

Bærekraftsbegrepet har sin opprinnelse i boken Limits to Growth og i Brundtlandkommisjonens rapport. Limits to Growth forestilte seg at befolkning og produksjon ville vokse eksponentielt inntil menneskeheten plutselig møtte veggen og det hele ville ende med et plutselig kollaps. Den tiden når det vil skje er ikke så langt unna ifølge boken, og vi venter spent. Brundtlandkommisjonens bidrag var et typisk politisk og meningsløst kompromiss; nutidens behov skulle tilfredsstilles uten å være på bekostning av fremtiden. Som om noen hadde den evne å se langt inn i fremtiden?

Og hva kunne egentlig bærekraft være? Er det noe som gjentar seg år efter år til evig tid? Det ville være et fullstendig stagnert samfunn. Kanskje middelalderssamfunnet ville være en god kandidat? Men man hadde jo på den tiden både pest, hungersnød og kriger som gjentok seg med ujevne mellomrom. Så fikk vi den industrielle revolusjon og påfølgende enestående utvikling fra elendighet til overflod. Den prosessen pågår fortsatt og er ikke kjennetegnet av repetisjon av identiske forløp, men av stadige forandringer, stort sett til det bedre. Er den bærekraftig eller ikke? Hva sier våre moderne teologer, bærekraftsekspertene?

Det er ikke til å undres over at bærekraftsekspertene er mange og har det travelt. Og det er heller ikke til å undres over at bærekraftsproblemet blir overlatt til bedriftenes kommunikasjonsavdelinger. Deres rolle er jo å fremstille ting i bedriftenes interesse, om det så er fakta eller fiksjon.

Publisert på Finansavisens debattsider 7. mai 2022

Vi slåss til den siste ukrainer

Så skjedde det likevel. Russland invaderte Ukraina. Jeg trodde ikke det ville skje. Jeg trodde Putin hadde mer å vinne på å eksponere hvor dypt splittet NATO er, at de hverken kunne eller ville sette hardt mot hardt, at han gjennom trusler kunne oppnå internasjonal anerkjennelse av Krim som en del av Russland og aksept for Ukrainas nøytralitet i skyggen av storebror Russland. Men han invaderte likevel.

Hva har han så oppnådd? Han har tilsynelatende fått sveiset NATO sammen til en enighet man ikke trodde var mulig. Han har fått tyskerne til å fordoble sitt forsvarsbudsjett. Han har utløst omfattende boikott av Russland, finansielt og handelsmessig og endog litt mer. Den russiske hærs fremferd har vekket avsky verden over. Var det dette han ønsket, eller i det minste regnet med som en mulighet? Dertil kommer at den russiske hær har vist seg overraskende lite effektiv. Noen steder har ukrainerne drevet den tilbake, andre steder har de ytet en så kraftig motstand at byer som Mariupol og andre er blitt lagt i grus. Forestillingen om den russiske hær som en uimotståelig krigsmaskin har fått seg en alvorlig knekk.

Alt er imidlertid ikke som synes. NATO-landene har forsynt ukrainerne med avanserte våpen, som sikkert forklarer mye av hvorfor de har holdt ut så lenge, men denne våpenhjelpen har hatt noen underlige begrensninger. NATO-landene har ikke vært villig til å avstå russiskproduserte kampfly til Ukraina. Man kan spørre hva som er den prinsipielle forskjell på kampfly og avanserte raketter.

Det er selvsagt i NATOs interesse å la Ukraina påføre Russland så store tap som mulig. Det er forståelig at NATO-landene forsøker å få det til med så liten risiko for seg selv som mulig, la Ukraina ta de store tap, men særlig tappert er det ikke. Kanskje det hadde vært ønskelig å provosere Russland til å angripe mål i et NATO-land? Dermed hadde NATO fått et påskudd til en omfattende gjengjeldelse innenfor Russlands grenser. Ville Russland vært interessert i å provosere til en full atomkrig heller enn å ta tapet? Selv truer russerne med atomkrig, men de er ikke alene om å ha atomvåpen.

Med den nuværende ledelse i Russland skal man være forberedt på litt av hvert. Den har uten foranledning angrepet et naboland, den har satt i gang en løgnpropaganda som overskrider alle grenser i uforskammethet, og de har utelukket enhver fri nyhetsformidling i eget land. Kontrasten mot amerikanernes krigseskapader i Vietnam og Irak kunne ikke vært større, det var helst på fjernsynsskjermene USA tapte Vietnamkrigen.

Russernes naboer, også Norge, må være forberedt på at en militær konflikt må utkjempes med dem før eller senere. Da kan krigen i Ukraina være en god anledning til å påføre dem en skade de seint ville glemme og som ville virke avskrekkende. Men det reiser spørsmålet hvem skal gjennomføre gjengjeldelsen? De europeiske land har antakelig hverken evne eller vilje. Tysklands militærmakt er ikke hva den en gang var. Frankrike kjører stadig sine solospill og har aldri vært en pålitelig alliert i NATO. Polen og de baltiske land derimot har sin erfaring med russisk overherredømme i frisk hukommelse og mangler ikke motivasjon. Men ingenting ville skje uten amerikansk ledelse, og i Europa er de langt hjemmefra.

Den enighet man ser i NATO for tiden er skjør og betinget av øyeblikkets opphisselse. Den er heller ikke fullstendig. Erdogan poserer som en fredsmekler og tilsynelatende nøytral, selv om han leder et NATO-land. Han er jo tross alt en autokrat av samme støpning som Putin. En annen en av det slaget, Viktor Orban i Ungarn, vil ikke tillate våpentransport til Ukraina over ungarsk territorium. Tyskerne vil ikke stoppe leveransene av gass fra Russland, det ville jo gi et økonomisk tilbakeslag, arbeidsledighet og rasjonering av gass og elektrisitet. Hva er da det mot hva ukrainerne må tåle? De tyske lidelser ville for så vidt være en velfortjent lærepenge for den hodeløse energipolitikk Tyskland har ført de siste tiårene.

Man kan gjøre seg tanker om hva som ville være en ønskelig slutt på denne krigen. Øverst på den listen står Russland som en rykende ruinhaug, med Putin og hans kompanjonger begravd under ruinene eller hengt som krigsforbrytere. Det var intet mindre som skulle til for å ødelegge Nazityskland og det imperialistiske Japan. Opp av de ruinene steg to siviliserte og demokratiske mønsterland, takket være amerikansk klokskap. En slik slutt på det russiske monster er dessverre lite realistisk og ville kreve atskillig mer ødeleggelse enn Annen verdenskrig, som var ille nok.

Den sannsynlige utgang av krigen er at ukrainerne blir nedkjempet og landet deres lagt i ruiner. Muligens vil russerne slå seg til ro med å erobre det østlige Ukraina og innlemme det i Russland. Om det påfølgende vennskap mellom de to broderfolk kan man gjøre seg tanker.

Så smått vil alt kunne gå tilbake til det gamle. Tyskland vil kunne fortsette sine kjøp av gass fra Russland og andre land normalisere sitt samkvem med Russland. Men hvis denne krigen skal ha noen nytte for den verdensorden som oppstod efter Annen verdenskrig er det nettopp dette som ikke må skje. Russland må fryses ut av det gode selskap så lenge Putin og hans klikk sitter ved makten og en stund derefter, inntil et nytt russisk lederskap får vist hva det er godt for. NATO-landene må bygge opp en militærmakt som er mer enn en vits og i stand til å slå tilbake et sannsynlig russisk angrep og påføre Russland et forsmedelig nederlag. Dette krever at NATO-landene sakter farten på velferdskarusellen eller reverserer den for å få råd til de forsvarsutgifter som er nødvendige. Det krever også at NATO-landene innser at de står overfor større eksistensielle problemer enn hypotetiske og usannsynlige klimaforandringer i en fjern fremtid og stopper de kostbare utgifter de pådrar seg for å legge om energiforsyningen i «grønn» retning. Noen tror at krigen i Ukraina vil akselerere denne energiforandringen, siden de europeiske land, Tyskland i særdeleshet, vil forsøke å frigjøre seg fra russisk gass. Det spørs om ikke den heller fører til at de europeiske land møter veggen fortere enn de ellers ville ha gjort, at det går opp for dem at sol- og vindenergi ikke er i stand til å forsyne dem med pålitelig energi, og at den må støttes med gass- eller kullkraft. Et sannsynlig utfall er en renessanse for både atomkraft og kull- og gasskraft, i hvert fall hvis folk vil slippe å fryse i vintermørket og fortsatt ha arbeidsplasser å gå til.

Formue på godt og ondt

 Den 30. januar trykket Washington Post en interessant historie. Den handlet om Leon Cooperman, en av USAs 745 billionærer. Det dreier seg om en mann godt oppe i pensjonsalderen, og i en slik alder må man ha en hobby som man har råd til. En billionær må vel ha råd til det meste. Og hva gjør så Cooperman? Kjøper og selger verdipapirer med en så god fortjeneste at pengene ruller inn og billionene baller på seg. Det meste av dagen går med til dette; det begynner med en telefonsamtale med megleren i New Jersey om hvordan det har gått, og det blir gjerne flere telefonsamtaler i løpet av dagen om samme emne. Det blir ikke mye tid til svømmebassenget i villaen i Florida; det har ikke vært i bruk en god stund. Tiden går med til kjøp og salg av aksjer og hvordan det går i markedene; dette er blitt livets innhold.

Har vi da å gjøre med en onkel Skrue som snur på hver skilling og sørger for at lite eller ingenting strømmer ut fra pengebingen? Aldeles ikke. Coopermans nest største hobby er å skrive sjekker, gi av sin formue til diverse veldedige formål. Det dreier seg ikke om småpenger; 150 millioner til et sykehus i New Jersey, 50 millioner til collegestipend for ungdommer i Newark, 40 millioner til Columbia Business School, 40 millioner til Hunter College, 30 millioner til teatervirksomhet, 20 millioner til Jewish Family Fund, 20 millioner til sykepleie, 15 millioner til Food Banks, o.s.v. Det kunne sikkert vært mer; formuen bare vokser og vokser.

Likevel får Cooperman en del mindre vennlig post. «En dag kommer vi efter deg og andre slike med høygafler.» «Våkn opp, drittsekk, du og din ubegrensede grådighet er grunnproblemet i vårt samfunn».

Cooperman synes dette er urettferdig, og ikke bare fordi han har gitt sjenerøst til veldedige formål. Han kommer selv fra små kår, sønn av fattige innvandrere. Han var arbeidsom, gikk ikke på privatskole, og finansierte sin utdanning med lån. Han jobbet gjerne 80 timer i uken. Det var jobben i et investeringsfond som gjorde ham rik, han var heldig med sine transaksjoner og tjente penger både for seg selv og andre. Han har tjent sine penger på ærlig vis, de kommer fra lovlig finansvirksomhet og ikke fra handel med narkotika eller annen kriminell virksomhet, Coopermans penger er ikke stjålet fra noen.

Coopermans historie vekker en del spørsmål om formue og finans. Ser vi bort fra arv, er formue belønning for initiativ og hardt arbeid. Fra et samfunnsperspektiv er spørsmålet om arbeidet er nyttig. Det finnes de som har bygget opp formue med kriminalitet. De fortjener lite sympati. Men de er forhåpentligvis langt flere som har bygget opp formue gjennom lovlig og samfunnsnyttig virksomhet; gjennom teknologiske nyvinninger, som Bill Gates og Steve Jobs, og før dem Henry Ford og Thomas Edison, for å nevne de mest fremtredende. En verden uten Microsoft og Iphone, biler og elektrisk lys, hadde vært en god del fattigere. På de hjemlige trakter har vi laksekonger og skipsredere og utallige mange andre. Uten det som ga grunnlaget for deres formue hadde Norge vært meget fattigere.

Coopermans historie vekker også spørsmål om samfunnsverdien av de finansielle markeder. Hvilke verdier skapes ved at han ringer en aksjemegler og tjener noen millioner på å flytte sin formue fra den ene aksjepost til den andre? Det er ikke akkurat åpenbart, men kanskje er den slags nødvendig følge av at vi i det hele tatt har finansmarkeder. Man kan se på det som et nødvendig onde; uten finansmarkeder fungerer ikke den moderne økonomi så godt, men finansmarkedene skaper også sine egne problemer som diverse finanskriser fra tid til annen lar oss erfare.

Er så ujevn formuesfordeling et gode eller et onde? Uten penger blir ingenting investert, og særlig ikke i ny og usikker teknologi. Det er ikke nødvendigvis Cooperman og slike aksjehandlere som kanaliserer penger inn i slik virksomhet, men pengesterke investorer, «venture capitalists». De er særdeles tallrike i USA og en av grunnene til at amerikansk økonomi er i særklasse innovativ. Det er ingen tilfeldighet at de fleste teknologiske landvinninger har sin opprinnelse der.

Venstreorienterte politiske debattanter ynder å fremstille «rikinger» som opplagte skatteobjekt. De legger liten vekt ved hva som ligger bak formuesoppbygging. Det har sin opplagte bakgrunn i det som er politikeres forretningsmodell; de pålegger oss skatt og gir oss velferd tilbake. Det er to prinsipielle spørsmål som bør diskuteres i den forbindelse. For det første om det kanskje er vel så klokt å la oss beholde mer av våre penger og heller skaffe oss velferden selv. For det annet om ikke en ujevn formuesfordeling er en nødvendig drivkraft i økonomien, ikke bare som belønning for ærlig arbeid, men også som en kilde for investeringer som sikrer videre økonomisk vekst.